TEST: Vi kan ikke gi Cyberpunk 2077 topp-score

cyberpunk2077itavisentest
Cyberpunk 2077 er bra, men ikke så bra som alle hadde håpet på.

Cyberpunk 2077, kanskje det spillet flest har sett frem til i år, føyer seg inn i rekken av action-rollespill fra CD Projekt Red som baserer seg på allerede eksisterende historier.

Over åtte år har det tatt fra spillet først ble annonsert til det, etter tre utsettelser, endelig ble publisert. Var det verdt ventetiden? Kort og godt så vil jeg si at det var det, men ikke til en så stor grad som man først kunne tro.

Vi testet på PC.

Annonse

For en historiefortelling

Det er fint mulig å finne både fordeler og ulemper med hvordan CD Projekt Red har valgt å omtrent ikke ha noen filmsekvenser hvor spilleren ikke aktivt deltar i dialogen. Men det er vanskelig å si at det ikke bidrar til innlevelse i historien. Ofte blir filmsekvenser noe man kanskje halvveis følger med på mens man venter på at oppdraget skal fortsette, men her blir det en del av selve spillet, og spilleren må ta et valg – eller i visse tilfeller velge å ikke.

I tillegg til å velge hvordan historien skal bevege seg fremover får man ofte også mulighet til å lære mer rundt omstendighetene og karakterene.

Når man blir satt i førersetet på denne måten så blir valgene man tar mye viktigere. Dette blir gjort mye tydeligere av at valgene man tar har faktiske konsekvenser.

I det store og hele fører alle veier til Rom, men spørsmålet er hvordan du vil komme deg dit. Vil du snakke deg ut av knipen, eller vil du la våpenet stå for snakkingen?

Denne dynamikken er noe som gjenspeiles i spillet generelt: i de fleste tilfeller står du fritt til å løse oppdragene som du vil, enten med kuler og krutt, eller ved å liste seg så stilt på tå. For øvrig så kan sniking være vanskeligere enn alternativet hvis du har med deg en annen grunnet rar programmering som gjør at lagkameraten din i mange tilfeller lever sitt eget liv og rett som det er tar initiativ til å angripe fienden.

Løse gjenstander har også en lei vane med å bevege seg på egenhånd, noe som heller ikke er optimalt når man prøver å snike seg rundt.

Etter å ha kommet seg forbi det som best kan kalles introen begynner selve historien for alvor.

I førsteinntrykket skrev jeg om hvordan historien manglet retning og føltes litt uklar. Dette ble heldigvis bedre med en gang historien begynte for alvor, og det ble mål og mening med det hele. Den røde tråden.

Alt av skuespill er svært bra gjort – om jeg må finne noe å pirke på så er det at mindre ekstra-personlighetene ikke alltid imponerte, men det har så lite å si for spillet at det ikke er noe å bry seg om. Å komme fra Assassin’s Creed: Valhalla til Cyberpunk 2077 er som natt og dag: karakterene har følelser og en dybde man sjelden ser i spill. Kvaliteten kan sammenliknes med Death Stranding, altså på nivå med en hvilken som helst god TV-serie.

Tempoet i historien er behagelig og gir nok pusterom mellom action og spenning. I tillegg så blir man nesten overveldet av sideoppdrag underveis i historien.

Flere av sideoppdragene er mer som forlengelser av hovedhistorien, og det føles litt rart at de er valgfrie å gjøre, men CDPR tenkte sikkert at de ikke bidro stort. Noe smart som CD Projekt Red har gjort med tanke på både oppdragene og innlevelsen i spillet er at man ofte må vente på at medhjelpere skal gjøre sin del av arbeidet – det åpner opp for at man kan gjøre noen av sideoppdragenene for å få tiden til å gå.

Levende og dynamisk

Det skjer mye rundt deg. Uansett hvor du er så er det mennesker som øyensynlig lever livene sine. De har samtaler med bekjente, kjøper mat hos de lokale bodene og restaurantene, og bryr seg i det store og hele svært lite om deg.

Cyberpunk 2077 ga meg aldri følelsen av at jeg var hovedpersonen i Night City – jeg var aldri en stor og innflytelsesrik karakter. V har sine problemer som han prøver å hanskes med på best mulig vis mens alle rundt deg sikkert også har sine egne problemer. Dette bidrar til at man virkelig føler seg som en del av verdenen som historien utspiller seg i.

Men enda Night City oppleves som full av liv og røre så oppdager man fort at det nesten føles mer som kulisser, som om alt du ser bare er der for å gi et falskt inntrykk av liv. Det er svært lite av det man ser som man kan interagere med – mennesker gir deg til nøds et blikk hvis du stirrer på dem, men enser deg ikke i det hele tatt ellers hvis du ikke løper inn i dem. Det er også få bygninger du kan gå inn i uten at det er et spesifikt oppdrag, eller restauranter og boder du kan samhandle med.

Det er tydelig at alle karakterene man møter på reisen sin har sine egne liv. På mange måter så har de mer dybde enn hovedpersonen i historien, V, siden han tidvis ikke føles som noe mer enn en stereotypisk actionfilm-karakter. Det er denne dybden som virkelig gir historien liv. Personene man møter i løpet av historien har alle en fortid som gjør dem til de menneskene de er i dag, og denne fortiden får man lære om på en svært organisk og realistisk måte gjennom samhandlingene med karakteren.

Et godt eksempel på denne dybden i karakterene er Goro Takemura som man møter etter hvert i historien. Gjennom historien får man erfare hvordan han for eksempel ikke er så flink med teknologi, eller at han er ganske kresen når det kommer til mat. Det er ikke informasjon som bidrar til historien på noen måte, men det hjelper med å skape et mer ekte forhold til karakterene man møter.

Enda ikke helt feilfritt

Underveis i gjennomspillingen av historien så blir Cyberpunk gradvis vanskeligere og vanskeligere. «Dette er vel helt normalt,» tenker du kanskje. Og det har du på sett og vis rett i – spill blir ofte vanskeligere jo lenger ut i historien man kommer. Vanskeligere fiender, tøffere oppgaver, eller kanskje mindre ressurser. Jeg opplevde lite av dette i Cyberpunk 2077. Det jeg derimot opplevde mye av var bugs og annet slurv som gjorde livet unødvendig komplisert til tider.

De første timene av spillet var mer eller mindre som forventet med litt feil her og der, et oppdrag som ikke ville fortsette eller noen karakterer som bevegde seg litt rart. Ikke uvanlig for et helt ferskt spill.

Så kom hotfixen som skulle rydde opp i noen av disse problemene. Og det gikk en god stund før det skjedde noe nevneverdig. Men jo lengre jeg kom i spillet, jo verre ble det.

I noen områder ble det rett og slett umulig å plukke opp noe som helst, enda det tydelig skulle være mulig. Jeg hoppet og danset og satt meg på huk uten at det hjalp nevneverdig. I et sideoppdrag som omtrent utelukkende dreide seg om å skulle plukke opp ting ble dette fort frustrerende. Det ødelegger jo også litt for moroa å måtte jobbe med å plukke opp våpen og andre ressurser. Av uvisse årsaker har spillet også krasjet et par ganger. Dette kommer selvfølgelig i tillegg til at bakgrunnskarakterer og fiender har en rar tendens til å repetere en enkelt setning i det uendelige og teleportere rundt uhemmet.

Toppen av kransekaken var enten da et av historieoppdragene enkelt og greit ikke ville laste inn en del og gjorde det umulig å fortsette, eller da telefonen sluttet å funke så det ikke gikk ann å komme seg videre. Førstnevnte var heldigvis på et tidspunkt hvor historien gikk i forskjellige retninger, så det var mulig å fortsette å spille, men sistnevnte var i et rom uten noen mulighet til å komme seg ut eller vekk. Med så mye krøll så forsvinner en god del av gleden og flyten i spillet. Man skulle trodd at spillet ikke ville være så fullt av feil ettersom CD Projekt Red har utsatte det flere ganger enn jeg trodde var mulig, men kanskje det ville hatt godt av en liten utsettelse til?

Konklusjon

Cyberpunk 2077 gjorde en god jobb med å bygge opp forventninger før lansering. Problemet med for høye forventninger er skuffelsen når det man gleder seg til uunngåelig ikke lever opp til disse forventningene. Nå skal det sies at Cyberpunk 2077 faktisk i stor grad lever opp til de forventningene jeg hadde før jeg satt meg ned og begynte å spille. Det er dessverre en grunn til at spillet likevel skuffer, og det er alle feilene. Et par bugs her og der er ingenting å bry seg om, men når hele spillopplevelsen er gjennomsyret av det så blir det vanskelig å ikke la seg påvirke.

Karakterer som beveger seg rart, gjenstander som flytter på seg selv, spillet krasjer tilfeldig, oppdrag som ikke vil laste inn eller ikke vil fortsette, for å nevne noen av feilene.

Heldigvis så leverer Cyberpunk 2077 veldig god historiefortelling av en spennende og fantasifull historie satt i en mystisk og interessant fremtid. Karakterene man møter på reisen sin har dybde og personlighet sjelden sett i spill, og stemmeskuespillerne gjør en utmerket jobb med å fortelle sin del av historien.

På overflaten er Night City en levende metropol med konstant aktivitet, men jo mer man spiller jo mer sitter man igjen med at det føles hult – som om alt du ser bare er en fasade.

Det er få bygg du kan gå inn i, og enda færre som du kan gjøre noe i annet enn å titte. Men likevel så er selve byen og opplevelsen man får av å gå rundt i den et godt stykke arbeid.

Hadde det ikke vært for hvordan alle bugsene ødelegger opplevelsen ville jeg gitt Cyberpunk 2077 en bedre karakter, men sånn som det er nå blir det vanskelig å rettferdiggjøre.

Annonse
Annonse