Etter en knapp dag med Surface Duo, tror jeg at jeg har testet en av formfaktorene som, om ikke blir størstedelen av enhetene om noen år, så en av valgene som vil friste mange.
Surface Duo er elsk og hat fra første minutt
Jeg så anmeldelse til Marques Brownlee, og en ting jeg er helt enig i er at jeg ser veldig frem til Duo 2. Det låter jo bra også.
Designet er vakkert som det er luksuriøst. Produktet matcher prisen mer eller mindre – mindre når man ser rammene, men sånn er det: alltid en eller flere ting som kan bli mye bedre andre eller tredje gang.
Merk at: Duo mangler NFC, 5G, har kun 6GB RAM, ikke det kjappeste Snapdragon-brikkesettet, kan ikke lades trådløst, og tåler ikke vann. Vi tviler også på at den elsker å bli mistet i bakken.
Faktisk er dette et større problem formfaktoren byr på, dette med enskjermbruk. Vi kommer tilbake til dette når vi konkluderer.
Annonse
Vi får håpe mangelen på fullskjerm er en feil som rettes i den endelige versjonen av Xbox-spill-strømming:
Så nærme, “yet so far”.
Batterilevetiden er foreløpig overraskende ok.
Det er nesten litt vanskelig for hjernen å venne seg til at man kan vri og vende på begge skjermene og på den måten se ting som aldri før: velg om man vil ha to apper oppe samtidig, horisontalt eller vertikalt, eller snu den på langsiden og fest en hel app, som nettleseren eller YouTube, og opplevelsen er dramatisk endret, for nå har man plutselig et nettbrett.
Det er lenge siden jeg har ytret “wow, dette er skikkelig kult”, men det gjorde første gang jeg så video på denne, og da jeg strømmet Xbox-spill. Mer om dette i anmeldelsen jeg regner med å ha klar fredag neste uke.
Derfor klager alle på grensesnittet
For det er en rekke feil i brukergrensesnittet som får det til å rykke og nappe ved en rekke viktige gester, som å flikke bort en app. Ofte skjer det ingenting, andre ganger kommer multitasker-menyen opp. Det blir fort plagsomt og uten tvil det mest plagsomme etter noen timer med aktivt bruk.
Noe positivt med grensesnittet er at det er intuitivt hvilke apper som smetter opp hvor, og hvordan oppgavelinjen endrer seg smart etter hvordan man har organisert OLED-skjermene. Det er viktig å få til dette, og det har de.
Duo-Android føles ofte som Android på sitt verste, med et grensesnitt som er dølt og lite inspirert, inneholder rykk- og-napp-animasjoner. To-skjerm-opplevelsen kunne vært magisk hele tiden, men glitrer bare tidvis.
Tastaturet er spesiallaget sammen med SwiftKey, og fungerer ekstra bra om man bruker en app i fullskjerm-modus og bruker enheten i landskap-modus: da kan man taste kjapt.
Unanturlig skjermstørrelse med en skjerm
Jeg liker ikke Duo som en mobil, for ved å klappe sammen skjermen, så føler det med ett at man transporteres tilbake i tid, en tid med store rammer. Dessuten er skjermen veldig bred og vi føler den kan være lett å miste grepet på. Da er det tryggere å holde den med en hånd, som en delvis åpen bok.
Fordelen med to skjermer og to apper er ikke bare det at man får servert mye mer informasjon, men at man også fokuserer andre steder, og ikke plages av rammene i noen særlig grad.
Jeg gleder meg fremdeles hver gang jeg åpner Duo, men vil det vare?
Det er mye å tenke over ved å vurdere et produkt som Duo som er så mye nytt samtidig.
Det er ofte tiår mellom produkter som virkelig sprenger grenser, som de nye brettbare fra en rekke produsenter. Det er på en måte en evolusjon likevel, da første generasjon alltid gir utrykk for at produktet ga alt, men likevel ikke vant (Fold 1). Revolusjonen kommer snikende.
Derfor er det desto mer å glede seg til med andre generasjon, og det er heldigvis ikke ti år til.
Annonse
