thelastofuspart2anmeldelse
The Last of Us Part II er en opplevelse enhver seriøs spiller må spille.

Annonse


TEST: The Last of Us II er et interaktivt, cinematisk mesterverk

Jeg har hatt mange opplevelser utenom det vanlig de siste ukene.

Tålmodigheten lønte seg

Jeg har nemlig tatt et avbrekk fra hverdagen. Jeg har flyktet, kan du vel si, til en alternativ virkelighet som ikke alltid er like hyggelig, men veldig intens og dramatisk. Som den virkelige verdens nyhetsbilde de siste månedene.

Det er lenge siden ordene har sittet så langt inne. Anmeldelsen har vært litt vanskeligere å skrive enn snittet. Opplevelsen er så lang, så detaljert på alle måter, og så altoppslukende at jeg føler jeg trenger et par uker til for å fordøye alt, men det har jeg ikke til rådighet.

Jeg skal likevel gjøre mitt beste for å forklare hva som gjør oppfølgeren til et spill du ikke må gå glipp av, og som uten tvil er verdt å handle en PS4 Pro for (dette må oppleves i 4K), selv om Playstation 5 kommer “snart”.

Annonse


The Last of Us II skrur opp alt fra det første spillet som ble lansert for syv år siden til et nytt nivå. Naughty Dog spiller i en annen liga enn de andre spill-studioene.

Omgivelser

Med så mye historiefortelling og trasking, er omgivelsene veldig viktig. Når jeg sier mye utforskning, så ikke ta lett på det.

Det er så mange forskjellige steder å utforske, at jeg ikke kan huske alle de forskjellige områdene. Det har vært mange veldig fine øyeblikk, det vet jeg. Dette er ikke en åpen verden, men med måten historien fortelles på så slipper vi unna lange lastetider og kan nyte alt spillet har å by på uten å bli dratt ut av det.

Jeg anbefaler å sette av minst to timer for hver økt for virkelig å leve seg inn i universet og historiene. Kast alle andre ut av rommet, og ta på deg hodetelefoner. Har du 4K-projektor og surround misunner jeg deg mer enn du er klar over.

Spillbarhet

La meg gjøre ting litt omvendt og starte med konklusjonen: spillet skaper ingen nye måter å spille på, men har raffinert spillmekanikken fra det første spillet som allerede var godt optimalisert for settingen. Det er en rekke våpen å velge mellom, og de har alle klare fordeler og ulemper.

Som i det første spillet kan du oppgradere dem, og man kan lage ammunisjon for visse våpentyper når man er ute på oppdrag er smart. Det er alltid fint å ha plass til mer ammunisjon, for eksempel, eller lade armbrøsten kjappere. Dessuten er dette oppgraderinger man merker som positive når spiller. Det er viktig.

Du vil også finne våpen-holster som gjør at du lettere kan skifte mellom hva du ønsker å bruke, i tillegg til at du kan oppgradere karakteren på en rekke forskjellige måter, og ved å plukke opp manualer opprettes det en nytt ferdighetstre.

Merk deg at det tar tid å oppgradere våpnene, noe du merker veldig fort og som er et relativt stort hint i retning at spillet tar tid å gjennomføre. Tro meg, det er helt greit, du vil ikke dette skal ta slutt – spesielt ikke etter syv år med venting.

Det med sniking er også meget viktig, og vi skal skrive mer om det, men ha i mente følgende jeg mente om AI-en i sniktitten, for det hever kampene mye, og gjør verdenen enda mer levende:

“AI-en er utrolig god, så god at vi mistenker noen av sekvensene for å være scriptet, jeg er fremdeles ikke sikker.

Det at de roper i frykt til hverandre når jeg skyter en av vennene deres, og det på fornavn, legger til enda et lag med stemning i en allerede grusom kamp for å overleve i en post-apokalyptisk verden der små grupperinger kriger mot hverandre.

The Last of Us II premierer deg om du sniker, men det er også veldig tilfredsstillende og gå “all-inn”. Fordelen om man dør er at lastetiden er kort.

Fordi historien er dyp er det mange filmsekvenser – spillet laster derfor inn nye områder mens du følger med på “filmen”, i tillegg til “her er et par ganske poengløse rom du kan plukke opp helse og ammunisjon fra mens vi laster resten av spillet”-tilnærming. Greit nok, det er slik denne generasjonen er, men noe stort minus er det ikke. PS5 retter opp i dette uansett.

Jeg må også nevne noe negativt, ingenting er perfekt: at man konstant læres til å finne ting man trenger i ruinene er jo greit nok, men det er så mye av det at man nærmest blir manisk og ikke klarer å leve seg helt inn i verdenen.

For man må også utføre en litt for treg animasjonen for å plukke opp alle tingene. Greia er at helsepakker og ammunisjon er viktig, så man kan ikke droppe det heller. Kanskje det hadde vært bedre om dette ble plukket opp automatisk.

Grafikk

Det er den samme greia hver konsoll-generasjon: de aller peneste, og kanskje beste spillene, kommer rett før de nye konsollene avdukes. I så måte er The Last of Us Part II stjerneeksememeplet på akkurat det.

Sony og Naughty Dog kjenner selvsagt Playstation 4 på alle måter, men så var nok ikke tilfellet da de startet utviklingen, men for et produkt de har klart å skape. En verdig avslutning, ingen tvil om det.

Om jeg om “noen år” kan oppleve dette i 8K og ray tracing, er film som medium dødt.

En ting er det tekniske, som skinner på PS4 Pro. Dette er jo ikke et 120Hz FPS, langt ifra, men FPS-en er alltid akseptabel og det på et nivå som vi ikke trodde var mulig fra en konsoll som jo begynner å dra på årene.

Man kan kaste på haugevis av teknologi for å gjøre spill imponerende, men det kan ofte bli i overkant glorete.

Det er sjelden grafikken in-game er så god at den ekte opplevelsen knuser skjermbilder og trailere.

Det Naughty Dog gjør så bra er at de har utrolig dyktige designere og tegnere som har skapt en ufattelig detaljert verden der man svært sjelden ser gjenbruk av omgivelser eller objekter. Det er et helt vanvittig stort galleri med 3D-objekter, og alt er så detaljert at det ikke er før man spiller det, og tar en pause for å se seg rundt, til man skjønner at å skape spill som dette tar godt over fem år.

Historie

Dette er en spoiler-fri anmeldelse, slik som vi liker å gjøre det her hos ITavisen, men jeg må si noe om hva du kan vente deg.

Først og fremst er det slik at man spiller forskjellige karakterer, og det byttes mellom dem, spesielt i starten, veldig hyppig. Jeg er ikke så fan av at spillet også hopper frem og tilbake i tid så mye, det kan bli vanskelig å følge med om man ikke er 100 prosent involvert hele tiden, men selv da er det så mye som skjer at det fort kan bli litt surr.

Selv om jeg ofte higer etter å kaste meg selv inn i kamp, er Naughty Dog flinke som regissører å alltid ha puls i hver historie, side-historie og som helhet.

Dette er et komplisert spill på måten de presenterer på, men jeg kan konstatere at de får det til. Det kan bli litt vel mye personlig drama for min egen smak, men alt er velspilt.

Konklusjon

Tittelen på anmeldelsen gjenspeiler at dette ikke bare er et spill, men også en film, eller en historie om du vil. Mange spill har historier og ikke bare rent gameplay, type Mario, men veldig få, om noen, sidestiller historien med gameplay som Naughty Dog. Rockstar er kanskje en annen, men Rockstars verdener er åpne på en helt annen måte.

Jeg har to ting å si om akkurat det: ja, det kan til tider bli litt for lenge mellom spillingen, i form av snik-angrep og skyting. Men på den annen måte klarer jeg ikke å straffe spillet for dette. Jeg har brukt mye tid på å fundere over dette.

Konklusjonen er ikke original, men den er korrekt: den visuelle presentasjonen, skuespillerne og manuset er bra nok til at man mange ganger setter pris på dem, mens man andre ganger ønsker å jakte med en gang – dagsformen bestemmer. Man får alt man ber om, og enda litt mer.

Det at grafikken er den beste vi har sett på konsoll, og kanskje også på PC, kombinert med historie, spillbarhet, innhold og lengde, betyr at jeg belønner The Last of Us II med toppkarakter.

Naughty Dog sin avslutning på Playstation 4 er det beste enspiller-spillet som er lansert i nyere konsoll-historie.

Spilt på PS4 Pro med Sony 4K TV.

+ En utrolig altoppslukende verden som drar all kraften den kan ut av PS4-generasjonen med utrolig grafikk, lyd og animasjon
+ God historie og skuespill
+ God AI krever ikke bare at du tenker smart, men hever også stemningen
+ Lang varighet med noe nytt hele tiden og et rikt persongalleri

-Litt mer humor hadde ikke skadet
– Å måtte lete etter ressurser ødelegger litt for innlevelsen

Annonse