Pupper, zombier og motorsag

SPILLTEST: Vi ler oss i hjel av Lollipop Chainsaw.

Den japanske spilldesigneren Suda 51 har jobbet med mye rart i løpet av sin karriere, og har gitt oss upolerte perler som Killer 7 og No More Heroes. Perler, fordi dette er titler som ikke ligner noe annet, fulle av sær humor, ironi og enorme mengder skarpe, popkulturelle referanser. Upolerte, fordi hans titler sjelden har vært feilfrie når det gjelder ren spillbarhet, og har ofte fokusert på stil foran funksjon.

Ikke overraskende føyer Lollipop Chainsaw seg inn i denne rekken.

Lett å starte
Det skal sies at det er kanskje Sudas mest tilgjengelige spill, med en spillbarhet som er relativt tradisjonell - når alt kommer til alt er dette her et tredjepersons actionspill med fokus på varierte angrepskombinasjoner og innsamling av flest mulig poeng.

Det som gjør at vi falt for Lollipop Chainsaw er selvsagt stilen og humoren.

Skolegalskap
Suda 51 (sammen med filmskaperen James Gunn, som står for manuset) presenterer oss med en kjempeoverdreven high school-verden, av den typen med jocks, gothere og rockere i evig konflikt, der den søte cheerleaderen Juliet Starling selvsagt er i oppmerksomhetens sentrum. Det smøres tykt med ironi, og i beste Buffy-stil viser det seg at Juliet, og hennes familie, er zombiejegere. Noe som passer fint, siden zombier er i ferd med å ta over byen. Og helt i starten blir Juliets kjæreste bitt av en sånn, slik at hun kapper av hans hode, som hun tar vare på.

Det snakkende hodet følger oss gjennom hele spillet, og dialogen mellom Juliet og vennen Nick er kilden til uendelig med humor.

Alle verdens farger
Den bisarre humoren er ellers tilstede overalt. Hvor skal vi begynne: Regnbuer når du slakter flere enn tre zombier i samme slengen, drøy banning og ekstrem vold presentert på en så fargerik måte at det bare blir morsomt, en ironisk seksualisering av hovedpersonen som likevel ikke føles harry eller ubehagelig, fordi Juliet virker genuint oppegående på tross av «valley girl»-snakkemåten. Og det er hele tiden stappet med referanser til musikk, filmer og andre spill, noen er veldig direkte, noen veldig subtile.

Lollipop Chainsaw er ren idioti slik bare japanere kan lage, og det er øyeblikkelig klart at skaperne av spillet er lynende intelligente, de vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få oss til å smile. Suda 51 er ikke så langt unna Rockstar egentlig, hans spill er gjennomsyret av populærkultur, bare at der Rockstar er mer balanserte, tar Suda det helt ut. Kjører på med rosa farger, snakkende hoder og tyggegummipop. For en fyr.

Det er vanskelig å forbli uberørt av spillets sjarm. Vi elsker humoren og den sære presentasjonen. Vi elsker musikksporet og vi elsker hvor herlig brutalt dette er. Zombiene kuttes i deler, blodet spruter, og Juliet roper av glede fordi hun akkurat fant en ny smaksvariant av sin yndlings-kjærlighet på pinne.

Men hvordan er det å spille?

Morsomt, men tynt
Ganske så gøy. Som sagt, spillet bygger på kombinasjoner, og din oppgave er å komme deg gjennom de lineære brettene og drepe stort sett alt som rører seg. Med unntak av visse studenter som må reddes. Juliet bruker motorsagen til å angripe og dusker for å forvirre zombiene. Hun har to angrep, og kan i tillegg hoppe over mostandere, som setter i gang nye kombinasjoner. Så vi kombinerer alle disse elementene, det er sjeldent komplekse knappetrykk det er snakk om, så det er enkelt å få til spektakulære angrep.

Når du er flink får du inn mynter, og disse kan brukes til å kjøpe nye kombinasjoner. I tillegg kan du oppgradere helse, styrke og lignende, samt kjøpe nye drakter til Juliet, mer musikk og konsepttegninger.

Det er en god del mer å hente enn bare slåssing. Spillet lar deg jevnlig suse gjennom deler av brettet i høy fart og samle mynter som Sonic, det er en del QTE-sekvenser av varierende kvalitet (men du kan oppleve Juliets kjæreste sitt hode bli plassert på en annens kropp), et av brettene inneholder flere sekvenser hentet fra 8-bits-spill, vi fikk også kjøre traktor med mål om å drepe 300 zombier.

Hvert av brettene avsluttes med en spektakulær bosskamp. Alle bossene har en tydelig subkultur-inspirasjon - punkeren, hippien, rockabilly-fyren... Alle kuttes opp i to, kuttes opp i fire, men de gjenoppstår, kommer med stadig mer forvirrende angrep, og er en fornøyelse å endelig få drept.

Lollipop Chainsaw har imidlertid en del veldig tydelige svake punkter.

Klare problemer
Kontrollen er ikke alltid helt presis. Spillet responderer rett og slett ikke alltid ideelt. Noe som kan bli irriterende på høyere vanskelighetsgrader. Kameraet er ikke perfekt. Og det verste er førstepersonssekvensene som dukker opp noen ganger (motorsaga blir oppgradert til å kunne skyte raketter). Disse er helt elendige.

Spillet varer heller ikke så mye lenger enn seks timer. Vi stresset ikke, tok mange pauser, men var ferdig med Lollipop Chainsaw i løpet av én dag. På den andre siden - det legges veldig opp til gjentatt spilling, mye av spillet handler tross alt om å samle inn poeng. Det finnes for eksempel massevis av kostymer for Juliet som blir først tilgjengelig når du runder spillet en gang, og du må fortsatt få råd til dem...

Grafisk sett er det ingenting å skrive hjem om, bortsett fra kjempebra animasjoner på selve Juliet. Spillets omgivelser er ellers rimelig grunnleggende, men om ikke annet er det jo masse flotte farger å se på. Og designet grenser ofte til det geniale.

Vi elsker også soundtracket, og stemmeskuespillet er over gjennomsnittet bra her. Det er tydelig at det er lagt mye innsats i spillet, men det kommer til kort på en del essensielle områder.

Vi liker det uansett
Så, typisk Suda 51, med andre ord. En glimrende, original ide. Galskap satt i system - den skrudde humoren, den komplett vanvittige volden, de seksuelle undertonene, de sinnsyke figurene, fargene, popmusikken, tyggegummien og kjærlighetene - alt dette gjør at vi digger spillet. Det er helt vilt. Men spillbarheten selv holder igjen ikke mål, det er litt for grunnleggende, litt for ufokusert, både kontrollen og kameraet kunne vært mye bedre.

Likevel gir vi spillet vår varmeste anbefaling, forutsatt at du liker det litt annerledes. Bare ikke forvent at spillopplevelsen står i stil.

Diskutér dette temaet

Velkommen til diskusjon på ITavisen. Her kan du skrive det du mener, men husk at mange leser det du skriver. Vi forventer en saklig tone, og at debattantene holder seg til temaet. Det er ingen selvfølge å få publisert innlegg her, og ITavisen forbeholder seg retten til å slette/moderere innlegg uten å begrunne dette. Skrivefeil ser vi helst at du melder fram om til journalisten direkte via e-post (klikk på navnet).

Vær obs på at vi så raskt vi oppdager dem vil fjerne innlegg som inneholder:

  • Falsk identitet eller kallenavn som allerede er i bruk
  • Trakassering og utskjelling av meddebattanter, enkeltpersoner eller grupper
  • Rasistiske utsagn, bannskap, trusler eller generelt hatske meldinger

ITavisens kommentarfelt er stengt mandag til torsdag mellom kl. 22 og 8, og i helgene fra fredag kl. 20 til mandag kl. 8.

Mer om vilkårene her