Vold, sex og tentakler

Vi følte aldri at The Darkness trengte en oppfølger. Vi tror ikke så mange andre gjorde det heller. Spillet var veldig fint da det kom i 2007, men massene skrek ikke akkurat etter en fortsettelse ettersom årene gikk. The Darkness ble en kulthit.

Men plutselig viser det seg at en oppfølger faktisk kommer, vi var visst ikke ferdige med Jackie Estacado og hans demoniske armer.

Hyggelig nok er denne oppfølgeren heller ikke et spill som bare gir oss mer av det samme, konseptet er faktisk noe annerledes enn forrige gang. Det skyldes nok at det er et annet studio som utvikler spillet - det originale teamet i Starbreeze er i ferd med å slippe FPS-versjonen av Syndicate, mens The Darkness II ble designet av kanadiske Digital Extremes.

Fornyelse
Nytt studio betyr for eksempel ny stil på grafikken, som er endret fra den opprinnelige, mer realistiske formen, til tegneserie-aktig «cel shading». Som passer ganske bra med den groteske volden og de surrealistiske sekvensene, samtidig som det ivaretar spillets tegneserierøtter.



Vi er fortsatt i Estacados sko, det har gått et par år siden det forrige spillet, og Jackie er nå mafiaboss. Han tenker fremdeles på sin avdøde kjæreste, og har fått litt kontroll på den mørke siden av seg selv.

Det varer imidlertid ikke lenge, og plutselig kommer organisasjonen under brutalt angrep. Vips så er Darkness fremme igjen, mektigere enn noensinne. Det starter relativt tradisjonelt med et angrep på en restaurant, men blir stadig mer skrudd og forstyrret utover i spillet.

Fire er bedre enn to
Det fungerer altså slikt: Jackie kan skyte med tradisjonelle våpen, han kan til og med ha våpen i begge hendene samtidig for ekstra effektivitet. Dette fungerer som de fleste skytespill. Men i tillegg har vi altså de to demonarmene, og disse aktiveres med hver sin skulderknapp. Deres funksjoner er enkle, og ekstremt effektive.

Den venstre armen tar tak i objekter, som du videre kan hive på fiendene for ekstra skade. Den tar også tak i fiendene og løfter dem opp, og deretter river dem i stykker på utrolig grafiske måter. Objektene som brukes er varierte: Du kan plukke opp spyd og kaste dem rett gjennom kroppene til motstanderne, bildører kan fungere som skjold, men kan også kappe av hoder, og du kan selv tenke deg hvilken funksjon har gassbeholdere.



Gjennom hele spillet blir du fulgt av en liten, apeaktig demon, Darkling. Han viser deg ofte veien og er behjelpelig i andre situasjoner, og dessuten banner og urinerer han, sjarmerende nok. Og den venstre demonarmen kan også plukke ham opp og kaste på fiender, som følgelig blir bitt i hjel. Gøy.

Den høyre demonarmen benyttes til å kutte og skjære i forskjellige retninger. Du holder inne høyre skulderknapp og beveger den analoge stikken bortover.

Gørr
Begge demonarmene i kombinasjon åpner for en lang rekke grusomme og voldelige angrep, der du river ut innvollene til de stadig bedre utstyrte motstandere. Alt det fæle du gjør med dem har flere resultater: Det å drepe fiender med den venstre armen gir deg en liten helse- eller ammunisjonsoppladning, og i tillegg til det er kreative måter å drepe på kilden til poeng. Systemet er faktisk noe likt Bulletstorm, jo mer kreativ du er, desto flere poeng får du. Og for ekstra kos kan du også rive ut hjertene på de du allerede har drept - det gir også poeng og helse.

Disse poengene brukes igjen på å oppgradere diverse egenskaper, for eksempel kan du lære deg å spre grønn tåke, som forvirrer motstandere, gi våpnene dine mer kraft, og helt mot slutten av spillet lærte vi oss å bruke sorte hull som sugde alle fiendene i nærheten inn. Stilig.

Darkness har en svakhet, lyset, noe som bringer en annen dynamikk til spillet. Du må aller helst unngå å bli belyst, noe som blir vanskeligere utover da motstanderne tar frem bærbare flomlys som fort svekker kreftene dine.



Holder på spenningen
Det er mye her som er relativt «langt ute», de slemme er en organisasjon kalt Brotherhood, som gjerne vil ha Darkness-kreftene for seg selv, og historien er kanskje ikke umiddelbart enkel å forstå. Det er greit å ha spilt det første spillet. Darkness er tungt plottbasert, fortellingen driver oss fremover og klarer å engasjere. Det første spillet var unikt ved å virkelig knytte oss til hovedpersonen, og vise oss hans genuine følelser for kjæresten Jenny, og i denne omgang dykker vi dypere inn i hans mørke sinn. De jevnlige besøkene til et sinnsykehus, der Jackie kanskje er, kanskje ikke er, bidrar til å skape mer usikkerhet i forhold til hva som virkelig skjer. Digital Extremes har vært flinke til å balansere fremgangen, de brutale kampsekvensene veksler med roligere øyeblikk der du får vandre rundt luksusleiligheten der dine mafiakolleger er samlet.

Hele opplevelsen er underholdene, det er mange fine brett, mye variasjon, historien er interessant og samtidig rimelig sær. Utviklerne har klart å kombinere det emosjonelle, det mørke og det brutale, Jackie er en figur med tydelige forstyrrelser som er fascinerende å utforske.

Levetiden
Problemet er et spillet er over på få timer. Og siden dette er veldig lineære saker, er det ikke mange grunner til å gå tilbake. Selv om det låses opp en «new game +»-modus, der du kan spille gjennom på nytt med alle dine krefter allerede tilgjengelige, men er det virkelig så mye mer å hente? Ikke egentlig, med mindre du veldig gjerne vil makse ut alle dine krefter, noe man ikke rekker på én gjennomspilling.



The Darkness II har ingen flerspillermodus, og det er vi egentlig glade for: Det er alltid hyggelig med utviklere som står imot fristelsen til å tvinge inn noen onlinebaserte brett bare for å kaste seg på en bølge. I stedet får vi en kooperativ kampanje som består av et utvalg oppdrag, der du ikke spiller som Jackie, men som en av fire, separate figurer. Disse oppdragene er mer actionbaserte, selv om også de involverer diverse overnaturlige krefter. En helt fin forlengelse av levetiden altså, og greit å få med seg for å komplettere opplevelsen.

Men som sagt, totalt sett er det ikke så mye å hente i The Darkness II, du får i beste fall tynt ut noen dager med underholdning ut av det hele. Og det er litt lite.

Spillet er pent å se på, kanskje ikke revolusjonerende pent, men fargerikt, detaljrikt, og annerledes enn de fleste titler i sjangeren, takket være cel shadingen. Det er også godt å høre at Mike Patton er tilbake som den forskrudde stemmen til monstrene.

Kunne bydd på mer
Vi tilbragte en rask helg med Darkness II, og fikk sett alt det hadde å by på. Det er den begrensede varigheten som skuffer mest. Det er mye godt her, volden (og litt ufin sex) sørger for at 18 årsgrensen er velfortjent, vi ble definitivt underholdt i løpet av de timene spillet varte, men nå går det rett i hylla og der forblir det nok for godt. Avslutningen kan tyde på en oppfølger en gang i fremtiden, vi får se om denne får mer kjøtt på beina.