Emokidsa på tidsreise

Final Fantasy-serien har vært med oss lenge, og gitt oss mange uforglemmelige øyeblikk gjennom årene. Det er kanskje også denne serien som introduserte massene til den japanske stilen av rollespill (selv om det ikke nødvendigvis har vært det beste eksempelet).

Men det er ingen hemmelighet at den siste tiden har seriens omdømme gått nedover. Final Fantasy XIII var rett og slett kjedelig. Onlinespillet Final Fantasy XIV ble stort sett slaktet av kritikerne.

Og Final Fantasy XIII-2 redder dessverre ikke dagen det heller.

Saken med XIII-2 er at dette er en direkte oppfølger til spill nummer 13. En sjeldenhet altså, de aller fleste spillene i serien er ikke relatert til hverandre.

Unnskyldninger
Og grunnen til at det finnes er fordi nummer 13 ikke var spesielt bra. Det var ensformig og lineært, det føltes som én evigvarende korridor i 15 timer (før det begynte å åpne seg litt opp).



SquareEnix bestemte seg altså å lage verdens dyreste unnskyldning, som skal ta for seg kritikken og besvare det punkt for punkt.

Så for det første - ikke sett i gang med XIII-2 hvis du ikke har spilt det forrige spillet. Plottet i XIII var allerede vanskelig og klønete fortalt, fullt av snodige uttrykk som vi helst ikke har lyst å prøve å uttale. Plottet i oppfølgeren tar tråden opp direkte (joda, det finnes en introduksjon som skal oppsummere det forrige spillets hendelser, men det holder bare så lenge), og om du ikke kjenner til historien, vil XIII-2 fremstå som komplett uforståelig og umulig å sette seg inn i.

For det andre, det er egentlig like greit å ikke følge med i det hele tatt.

Final Fantasy XIII-2 er et japansk rollespill. Det krever en spesiell innstilling for å synes at dette her er underholdende.

Emo-helvete
For å si det på en annen måte, det å se på mellomsekvensene i dette spillet er verre enn å bli tvunget til å se alle sesongene av Jersey Shore etter hverandre, fulgt av My Super Sweet 16 i åtte timer i strek. Vår mening, i alle fall.

Mesteparten av dialogene virker til å være skrevet av fjortenåringer, og fremføres altså av en gjeng spinkle drittunger av stort sett ubestemt kjønn, med identiske hårsveiser som står i alle retninger og har forskjellige farger, de går rundt i idiotiske klesplagg som sikkert er designet kun for at japanske cosplayers skal i etterkant kunne lage kopier av disse, og de lirer av seg forferdelige, klisjefylte replikker om hvordan de må redde verden, om hvordan det de gjør i nåtiden påvirker fremtiden (dypt!) og hvor tunge deres tenåringsliv er.



Det er helt umulig å relatere eller forholde seg til noe som helst som blir sagt her, og det verste er at spillets designere tror sikkert at deres målgruppe faktisk relaterer seg til hovedpersonene. Fordi de liksom er tenåringer selv! Så de kjenner seg igjen i problemstillingene om vennskap, heltemot og alt det andre!

Og selvfølgelig, alt sammen her er fullstendig, dønn seriøst, uten noe selvironi eller humor, det akkompagneres av fælt soundtrack med dramatiske arrangementer og pompøs oppbygning.

Eller jo, noen forsøk på humor er det. Vi antar at mooglen Mog, som holder oss med selskap under mesteparten av spillet, skal liksom være søt og morsom. Men når vi hører den tingen si «kupokupokupo» hele tiden, får vi lyst å ødelegge noe. Eller noen.

Så, uansett. Vi skipper stort sett det vi kan av mellomsekvenser, og konsentrerer oss om å spille.

For hei, spillet er ikke så verst.

Som sagt, SquareEnix vil gjerne si unnskyld for feilene med det forrige spillet. Så XIII-2 tar for seg mesteparten av problemene med originalen, og fikser dem ganske så elegant.

Åpenhet
Det er derfor mye mindre lineært. Det grunnleggende konseptet her er at hovedpersonene, Serah og Noel, reiser gjennom tiden og besøker gjerne de samme lokasjonene flere ganger, i forskjellige tidsperioder. Reisene utføres gjennom porter, som da tar deg til en oversikt over tidsperiodene som er tilgjengelig. Nye porter låses opp gjennom artefakter som finnes på de forskjellige brettene. Så, spillets struktur koker ned til å utforske nye nivåer, finne artefakter, slåss masse, og komme seg videre.



Det høres kanskje middels ut når man leser dette, men konseptet er kult og åpner for mye frihet. Vi kan besøke lokasjoner vi allerede har vært i, men sterkere, bedre rustet til å drepe monstre vi ikke klarte forrige gang (du kan også «stenge» lokasjonene, noe som lar deg spille dem på nytt, men du beholder dine erfaringspoeng og objekter du har funnet). Vi oppsøker som sagt også de samme stedene flere ganger, men det har kjapt gått noen hundre år siden sist, og ting ser ganske annerledes ut.

Selve lokasjonene er ofte fortsatt nokså lineære, korridoraktige, men de har likevel skjulte avstikkere der hemmelige objekter befinner seg. Og noen av områdene er veldig åpne, de har til og med tettsteder der det befinner seg folk du kan snakke med og få oppdrag fra.

Uansett, hele spillets struktur er blitt fint overhalt, og er faktisk ganske morsomt å komme gjennom. Med noen unntak er de forskjellige områdene flotte å se på, eksotiske og fulle av farger. Og selvfølgelig befolket med hundrevis av monstre - som igjen også er veldig bra designet.

Til kamp
Kampsystemet var kanskje den beste delen av Final Fantasy XIII, og beholdes i det nye spillet. Det bygger altså på at de forskjellige figurene har forskjellige roller, kalt paradigmer. Du setter opp paradigme-pakker som inneholder de separate rollene, og du kan skifte mellom disse i sanntid, mens du slåss. Rollene avgjør hva figuren foretar seg på slagmarken, enten vedkommende angriper meg våpen eller magi, beskytter de andre, svekker motstanderne eller passer på helsen til hele gruppen. Alle disse rollene utvikles separat gjennom et omfattende system med oppgraderinger. Og alle disse rollene kan altså tilpasses og byttes på.

Det er et eksepsjonelt dypt system, og det er en fornøyelse å bruke. Det essensielle er riktig timing for når paradigmene skal byttes, og riktig oppgradering av egenskapene.

Den store nyheten i XIII-2 er at du styrer de to hovedpersonene, med det er plass til en tredje figur i kampene. Denne plassen brukes av monstre: Motstandere du har slått blir ofte fanget (det skjer automatisk), og kan dermed plasseres i en passiv rolle. Vi satte for eksempel opp et monster som lege, og det lille kattedyret Cait Sith fyrer dermed løs med helse og sørger for at Noel og Serah har mest å gå på. Monstrene du bruker kan også oppgraderes med såkalte monsterfragmenter, og du kan også implementere egenskapene til andre monstre inn i monsteret du bruker. Igjen, dette er dypt og åpner for masse eksperimentering.



Den enorme mengden objekter du kan plukke opp som justerer egenskapene til heltene, monstrene du kan fange og sette sammen, diverse hemmeligheter og sideoppdrag gjør at hele spillet fremstår som utrolig mye friere og morsommere enn forgjengeren.

Justeringer
SquareEnix har gjennomgått andre elementer av opplevelsen. Det å handle nye våpen og objekter er blitt mye lettere: En Chocobo-kledd kvinne, kalt Chocolina, dukker veldig ofte opp, og byr på stadig nye saker du kan handle. Og hun er faktisk ganske morsom også.

Apropos Chocoboer, disse brukes nå som transportmiddel. Når du har utført det som må gjøres i ett område, kan du hoppe på en Chocobo og ri den rundt. Da er du immun mot tilfeldige angrep, og kan raskere komme deg fra sted til sted.

For å gi deg enda flere muligheter for underholdning finnes det når også et kasino. Det er et helg eget område i «tidslinjen», og låses opp noen timer uti spillet. Der kan du kappkjøre Chocoboer, gamble, og ellers ta en velfortjent pust i bakken. Merkelig nok er noen av spillene låst - og spillet melder rett som der er at disse åpnes med fremtidig DLC. Snakk om å ødelegge illusjonen fullstendig!

Fort frem
Final Fantasy XIII-2 er ikke verdens vanskeligste spill, og går relativt raskt fremover. Mange av de tilfeldige kampene er veldig raskt over, bare du trykker kjapt nok på auto-knappen. Det er egentlig bare de mer krevende motstandere - og de mange bossene - som utfordrer ordentlig. Dermed får spillet et tempo, og driv fremover. Figurene oppgraderes kjapt til nye egenskaper, og du har alltid noen nye krefter å leke med. Samtidig er det så mye sideinnhold, så mange hemmeligheter å finne, at de mest dedikerte vil bruke mange titalls timer på spillet.

Vi liker også at SquareEnix lar oss lagre hvor som helst, når som helst, at vi kan restarte kamper hvis vi får for mye juling, at hele opplevelsen er generelt lettere å komme gjennom for de mindre erfarne.

XIII-2 er også et flott spill å se på, rent teknisk er det veldig lite å utsette på gjennomføringen. De forskjellige verdenene, i forskjellige utgaver, er vakre, detaljerte og fargerike. Det aller sterkeste designmessig er de mange kule monstrene du treffer på. Utvalget av motstandere har alltid vært Final Fantasys styrke, og XIII-2 skuffer heller ikke.



Totalt sett er resultatet skikkelig forvirrende.

Smak og behag
På den ene siden ser vi at så mange elementer av det mislykkede Final Fantasy XIII er blitt adressert, fikset og forbedret. Vi har stor respekt for SquareEnix for det. XIII-2 gir oss masse frihet, glimrende kampsystem, muligheter til å fange å trene opp monstre, eksperimentere med forskjellige slåssestiler, og så videre. Det er et mye mer komplett spill.

Men på den andre siden er plottet like intetsigende som før, dialogene nesten uutholdelige, hovedpersonene irriterende, musikken fæl og humoren kjip. Hvorfor brukte man alle disse ressursene for å redde omdømmet til Final Fantasy XIII, når man heller kunne startet helt på nytt? Tror virkelig SquareEnix at de har skapt en så fantastisk verden at de bare må få oss til å like den, uansett kostnad? Nei, kjære venner, alt det der med fal'Cie, Cocoon, Gran Pulse, det er bare tull.

Forslag: Start på nytt. Redd omdømmet til Final Fantasy ved å ta en pause fra tenåringsangst og fargerike hårsveiser. Og kom tilbake sterkere om et par år.