Det har alltid vært noe litt spesielt og annerledes med Soul Calibur-serien, noe som gjorde at vi gjerne foretrakk disse spillene fremfor Tekken eller Virtua Fighter i gode gamle dager. Helt tilbake til Soul Blade på den første PlayStation-konsollen, egentlig.
Kanskje litt av seriens sjarm har ligget nettopp i hvor overdrevet og pompøst det alltid har vært, med de mest uvirkelige figurene, med de største sverdene, den mest storslåtte musikken, og uten at det har fremstått som veldig ironisk heller. Alle de harry frasene figurene lirer av seg virket alltid som dønn seriøse, og det er egentlig tilfellet i dag også.
I disse dager slippes altså Soul Calibur V, det andre spillet i serien som lanseres på denne generasjonen spillkonsoller, og som igjen har fått ganske betydelige overhalinger og endringer sammenlignet med forrige versjon (som også er kilden til mye kontrovers blant fansen).
Utskiftninger
Vi tviler heller ikke på at det femte spillet i serien vil provosere mange entusiaster. Namco har for eksempel gått grundig gjennom utvalget av figurer, og mange av seriens klassiske ansikter har forsvunnet. Sophitia, Taki og Kilik er borte, men naturligvis er det noen nykommere som dukker opp på deres plass. Interessant nok er mange av nykommere egentlig ganske like i stilen, noe som antakeligvis henger sammen med spillets tidsperspektiv: Soul Calibur V foregår 17 år etter det forrige spillet.
De mest relevante er nok Patroklos og Pyrrha, faktisk Sophitias sønn og datter. Spillets historiemodus fokuserer på disse to, dessverre synes vi ikke noe av dem er nevneverdig gøye å spille som. De har ikke interessante personligheter, og det er noe som bare ikke helt sitter når det gjelder deres slåssestil.
Enveiskjørt
Hele historiemodusen bygger på stadig mer utfordrende kamper, der du bytter på å styre mellom de to søskenene, og mellom slagene fortelles det en historie. Via filmklipp. La oss være ærlige, plottet er helt uinteressant, og vi endte opp med å skippe det aller meste av mellomsekvensene (og de fleste av dem er bare tekst med bilder uansett). Den eneste grunnen til at det er verdt å komme gjennom historiemodusen er at det låses opp en god del figurer, og en del andre hemmeligheter, etter at du har rundet den.
Vi må snakke litt mer om persongalleriet, for til tross for en del utskiftninger er det mye artig her å sette tennene i. Den ene nykommeren som utmerker seg er faktisk selveste Ezio Auditore, en av hovedpersonene i Assassin’s Creed. Ezio passer glimrende sammen med resten av figurene i Soul Calibur, han føles riktig, han har mange kule angrep å bidra med (blant annet fyrer han av pistolen sin), og han er mye mer integrert i hele middelalder-konseptet enn de merkelige gjesteopptredene fra Star Wars-figurer i det forrige spillet.
To helt ferske nykommere heter ZWEI og Viola, og disse har noen interessante egenskaper å komme med: De kan fremkalle ekstra angrep fra løse luften.
Nye elementer
Soul Calibur har alltid fremstått som et spill som er ganske lett å sette seg inn i, der nykommere ikke nødvendigvis blir skremt vekk av komplekse angrepsteknikker. Du kan komme relativt langt ved å bare trykke på flest mulig knapper på kortest mulig tid, og med litt flaks vil du nok få til ganske heftige angrep også.
Der denne balansen mellom tilgjengelighet og dybde (for de som ønsker å investere tid og krefter) som gjør at vi liker Soul Calibur så godt.
Det er likevel en del overhalinger her som både mer og mindre erfarne vil legge merke til. Det mest synlige er en måler som fylles opp via effektiv spilling, og som lar deg utløse ekstremt kraftige angrep som bruker opp halvparten av måleren (disse kalles critical edge) eller forbedrede versjoner av tradisjonelle angrep, kalt brave edge. Disse koster litt mindre.
Spillet gjør ikke noe god jobb med å introdusere disse, så det lønner seg å ta en god runde i treningsmodusen for å øve, og øve enda mer.
For de som foretrekker å spille offline finnes det også tradisjonelle arkade-varianter som setter det opp mot diverse motstandere, og etter å ha kommet deg gjennom historiedelen av spillet, får du også tilgang til såkalt legendary-modus, som øker vanskeligheten på de datastyrte motstanderne betraktelig.
Når alt kommer til alt er det egentlig ganske lite å hente i Soul Calibur V innen offline-spilling. De tilgjengelige modusene er veldig grunnleggende, og historiemodusen er meget intetsigende. Vi synes fint at Namco kunne gitt oss mer innhold her.
Verden over
Det er ingen hemmelighet at spillets hjerte ligger på nett, i kampene mot andre, levende motstandere. Litt morsomt å tenke på at det ikke er mange årene siden det å spille slåssespill over nettet, med kravene til presisjon det innebærer, var nesten utenkelig. Nå er Soul Calibur V i hovedsak bygd rundt nettspilling.
Og dermed må du gjøre deg klar for å få juling hvis du ikke er genuint god. De som spiller slåssespill på nett er som regel entusiaster, med overlegne reflekser og glimrende kunnskaper om sine favorittfigurer og deres angrepssett. Nykommere vil møte hard motstand, og det kan raskt skremme vekk ferske spillere.
Uansett, vi opplevde få problemer med å møte på motstanderne (selv om vi hadde hatt tilgang til lukket, debug-versjon av spillet i lang tid, ventet vi på at de offentlige serverne ble åpnet, slik at vi kunne teste det mot ekte spillere), og vi har heller ikke sett noe problematisk med nettkoden.
Modusutvalget her er egentlig også tynt, og det koker stort sett ned til å finne noen å spille mot, og gjøre ditt beste. En fin nyhet er imidlertid noe som heter Global Colosseo, en slags stor lobby der opptil 50 personer kan chatte og avtale kamper. Man må velge hvilke verdenslokasjoner man vil delta i, og vi merker oss at for tiden befinner de aller fleste SCV-spillerne seg i New York.
På egen hånd
Enda et element kjent for tilbakevendende spillere er muligheten til å lage dine egne figurer.
Dette er ganske kult: Du kan justere eksisterende fightere, eller skape deg en helt ny karakter. Starter du fra «scratch» må du først velge hvilken slåssestil vedkommende skal bruke (basert på de allerede eksisterende figurene, og med gjesteopptreden fra stilen til Tekkens Devil Jin), deretter velger du kjønn, høyde og kroppstype. Etter dette er det fritt frem å designe ansiktstrekk, velge mellom hårsveiser, bytte klestyper, hvilke våpen du vil bruke, og så videre. Fleksibiliteten er veldig stor, og du kan selvsagt ta bilder av dine fargerike kreasjoner. Og ta dem med deg på nettet.
Det hele ser veldig bra ut, vi liker Soul Caliburs store, tydelige og detaljerte figurer, hele spillet har et visuelt uttrykk som skiller seg fra andre i sjangeren, og rent teknisk er det også over gjennomsnittet bra. Feilfritt, med masse lekre animasjoner og fullt av farger og sjarm. En fornøyelse å se på selv for tilskuerne som følger med på kompisene sine spille.
Litt forbehold
I det store og det hele er dette her et bra spill, knallsolid slåssemekanikk, bredt utvalg av figurer, glimrende muligheter til å skape enda flere karakterer og eksperimentere med disse. Men samtidig - mange av de nye figurene er ikke så spennende, samtidig som det er fort gjort å savne noen av de som er blitt ekskludert. Det er nokså tynt med innhold på enkeltspillerdelen, historiemodusen er lite relevant, og det er dårlig med opplæring for nykommere - den samme, gamle treningsmodusen virker rett og slett utdatert i disse dager.
Vi ender altså opp med å trille en god terningkast fire, med legg gjerne til ett øye ekstra hvis du har spesielt sansen for akkurat Soul Calibur-serien, synes det er spennende med en overhaling av slåsssystemet samtidig som du kan leve med få øvrige endringer.
Sonos-systemet får subwoofer.
