Og der var spillåret så godt som over (med mindre du venter på Star Wars: The Old Republic). Det virker som om det bare er noen få måneder siden vi åpnet anmelderkopiene av årets tidligste spill i januar, bare uker siden vi var halvveis gjennom 2011 og gjorde oss klare til avreise til E3, bare dager siden vi satte i gang med årets spillhøst. Og nå er alt sammen bak oss.
2011 var ikke tidenes beste spillår, men noen perler var det selvfølgelig plass til. Så her har vi satt sammen en uhøytidelig oppsummering av de beste titlene i 2011, og spillene som kanskje også fortjener en plass under juletreet.
OBS: Det er noen spill vi dessverre ikke rakk å teste, men som definitivt også fortjener oppmerksomhet: Deus Ex: Human Revolution, Dead Island og Mario Kart 7 er blant disse.
Så her er listen over spill vi hadde mest sansen for:
26. Killzone 3
Spillet er langt fra noe klassisk FPS, til dette har det for generiske figurer og for intetsigende kampanje. Men likevel: Den fabelaktige grafikken, den solide flerspilleren og den gode våpenfølelsen gjør at det er verdt å få med seg for PS3-eiere som har sansen for action.
Få spill tar sjansen på slike merkelige konsepter, og samtidig får dem til å fungere. Hovedpersonen kan tross alt projisere sjelen sin til alle kjøretøy i området, noe som åpner for skikkelig kreativ spillbarhet. Ikke det beste bilspillet som er laget, men masse uhøytidelig moro.
Uhøytidelig moro her også. Smakløst, harry, fjortis, men du verden så morsomt. Du får en åpen by å boltre deg i, du kan gjøre akkurat hva du vil når du vil. Som spill har det sine mangler, som tullball er det vanskelig å finne noe bedre.
Legendene i id software har dessverre ikke hengt helt med når det gjelder spilldesign, og Rage ble nokså ensformig og repetitivt. Likevel - det ser helt fantastisk ut når det gjelder grafikk, og viser hvor mye man kan presse ut av gamle konsoller. Og skytingen er jo for det meste solid og underholdende. En fin FPS, men ingen klassiker.
Nok et åpen verden-spill, og dessverre levde ikke spillbarheten opp til de ekstremt høye forventningene: Det ble nokså lite variasjon i fremgangsmåten. Men samtidig har spillet et helt unikt detaljnivå, stemning og følelse, 30-tallets Los Angeles er historisk riktig gjenskapt og mange av konseptene er helt spesielle.
De polske utviklerne i CD Projekt leverte en upolert perle her: Merkelig vanskelighetsgrad, manglende fokus, rotete historie, men samtidig masse personlighet, dybde og fantastisk grafikk gjorde at vi har gode minner fra Witcher 2. Uansett er spillet blitt betydelig forbedret med versjon 2.0, og vi er spent på den kommende Xbox 360-versjonen.
Spillets eksepsjonelle vanskelighetsgrad gjør at det aldri kan bli en tittel for hvem som helst. Dette er en utgivelse ment for de knallharde rollespill-entusiastene som har tålmodighet og tid. Og for disse er det nok årets beste rollespill - for oss andre er det uansett en varm anbefaling.
På den ene siden et meget, meget bra plattformspill, på den andre siden et verktøy til å skape dine egne ideer. Og begge sidene er like gode. Plattformingen er kjempebra, og brettene er helt herlige. Men LPB2 skinner selvfølgelig når du skal sette i gang med å lage egne spill, og det er såpass enkelt at hvem som helst klarer å få til noe. Og de flinke? De skaper magi.
Hvis rally er din greie, blir det ikke bedre enn Dirt 3. Det er intenst, hektisk, det går grisefort, og det ser nydelig ut. Det er masse spillvarianter - og ikke minst et fint utvalg av baner basert i Norge. Spillet kan bli litt i overkant ekstremsport-fiksert, men kvaliteten er uansett skyhøy.
Kinect er kontroversielt, men dette spillet var blant de første som tok sensoren i bruk på en kreativ måte. Det er vakkert, kunstnerisk og involverende. I essensen er det et surrealistisk rytmespill som virkelig setter deg i en helt spesiell setting, kombinerer musikk, farger og bilder til å skape noe helt unikt. Og i etterkant har det også kommet til PS3 med Move-støtte.
Skytespillet som kombinerer ultravold og humor: Du blir hele tiden belønnet for de mest kreative måtene å ta motstandere på, via kombinasjoner av spesifikke angrep. Samtidig har det hele en harry, overdrevet macho-estetikk med evig glimt i øyet. Og det er ikke stygt å se på heller. Et kjempemorsomt, gammeldags FPS, vi savnet bare mer omfattende flerspiller.
Oppfølgeren til det legendariske spillet var kanskje ikke like åpent og fritt som originalen, men det er fortsatt et lekkert og skikkelig solid FPS. New York-omgivelsene ser flotte ut, kontrollen er glimrende, og det åpner fremdeles for en smart spillestil. Det er også plass til en solid flerspillermodus. Og ikke glem at det første Crysis nå også er tilgjengelig for konsoller i nedlastbart format.
EAs grøsserserie leverte en god skrekkopplevelse i år også. Joda, det ble litt mer actionfokusert, men det gjør ingenting når actionfølelsen var så god. Monstrene var jævligere enn noensinne, utfordringen høyere, og skrekkelementene var ivaretatt. Vi hadde det absolutt gøy med Dead Space 2, og håper på flere titler i serien.
Hva mer skal man si enn at denne klassiske, legendariske Zelda-følelsen fungerte glimrende på 3DS? En av de mest kjære titlene i serien ble pusset opp med ny grafikk, nye elementer, og implementerte 3D på en fin måte. Noen spill bare holder kvaliteten, nesten uansett hvor mange år som er gått.
Vi sier det rett ut: Årets Assassin’s Creed var ikke så bra som de to forrige spillene. De nye elementene fremstod som ganske så unødvendige. Men likevel, opplevelsen av å løpe over takene i Konstantinopel, løse nye gåter og oppklare flere mysterier fra snikmordernes fortid er fortsatt spennende. Det er fortsatt et vakkert spill som berører interessante temaer. Vi liker det fremdeles.
Kanskje en av årets overraskelser - Resistance-spillene har variert enormt i kvalitet, men det tredje leverte en av de mest fokuserte FPS-opplevelsene vi har sett på årevis. Kampanjen utstråler rett og slett glimrende kvalitet, det er fullt av uforglemmelige, storslåtte øyeblikk, balansert vanskelighet og varierte omgivelser. Og har en fin flerspiller i tillegg.
Det er lov å innrømme at årets Call of Duty følger litt vel den samme oppskriften som de tidligere titlene. Både i enkeltspiller og flerspiller. Men samtidig ser vi at Infinity Ward har perfeksjonert kunsten sin, har full kontroll på hvordan de styrer opplevelsen, og MW3 er et ekstremt polert og velfungerende spill. Og samtidig det mest spektakulære hittil.
Trilogi-avslutningen tar helt av, det er eksplosivt, bråkete, hektisk og vanvittig godt designet. Det ser skikkelig bra ut, det er fullt av variasjon, og har en nydelig balansert flerspiller med massevis av gode ideer. Som så mange spill i 2011 er det ikke nevneverdig originalt, men fantastisk håndverk og underholdning av høyeste klasse.
Uten tvil det beste spillet på 3DS hittil: Kombinasjonen av 2D, 3D og uendelig kreativitet fungerer. Dette er Nintendo-kvalitet på sitt høyeste, fullt av sjarm, geniale løsninger og balansert utfordring. Årets beste plattformspill, uten tvil.
Det ble ikke helt den revolusjonen som forventet, og enkeltspilleren er direkte skuffende. Men samtidig, BF3 er helt nydelig på nett, med store, strategiske kart, fantastisk integrasjon av kjøretøy, hundrevis av bonuser å låse opp, og selvsagt - den revolusjonerende grafikken, spesielt på PC. Dette er et spill som kommer til å bli spilt lenge.
Vår absolutte favoritt i bilspillsjangeren. Grafikken er helt fantastisk. Kjørefølelsen er genial, og spillet kan være veldig nybegynnervennlig og inkluderende, eller knallhardt og realistisk. Alt etter ønske. Masse biler, masse fine baner, selv om få av dem er genuint nye. Ikke minst, eksepsjonelt gode flerspillermuligheter, utfordringer, bilklubber og muligheter for tilpasning av bilene. Veldig bra.
Wii er kanskje sakte på vei ut, men den lille konsollen har fått et av sine beste spill i år. Zelda er vakkert, svært, med intelligente, kreative løsninger og gåter, massevis med sjarm og personlighet, variasjon og kreativitet. Selv om vi føler at det til tider sitter litt fast i sine egne tradisjoner.
Valves glimrende gåtespill trengte egentlig ingen oppfølger, men det fikk det allikevel. Og det er helt genialt. Fullt av stadig mer komplekse utfordringer, langt mer avanserte enn de vi fikk i det første spillet. Ikke nok med det, historien er mer i fokus, vi lærer litt om forskningssenterets historie, og får med en super co-op-modus på kjøpet. Et obligatorisk spill for alle som liker å utfordre hjernen litt.
Seriens tredje spill fortsetter stort sett i kjent bane, men er like fullt en spektakulær, morsom, utfordrende og involverende opplevelse. Det er rett og slett ingenting annet som ligner, som setter eventyr, humor og sjarm i fokus, som lar deg bekymringsløst klatre, skyte og løse gåter, i eksotiske lokasjoner over halve verden. Det ser helt fantastisk ut også, og har nydelige mellomsekvenser som veldig få kan måle seg med. Til og med flerspillermodusen er godkjent, selv om vi hadde klart oss uten.
Mørkt, dystert, på grensen til deprimerende, men samtidig fullt av spilleglede. Vi får en hel bydel å utforske, et lukket område utenfor Gotham, der alle kjeltringer og psykopater i Batmans univers befinner seg. Og vi får sveve fritt rundt, bruke stadig flere praktiske gadgets, samtidig som vi treffer på et bredt persongalleri. Hovedhistorien er kjempebra, kampsystemet utrolig solid, og det er massevis av sideoppdrag å gjøre, som faktisk også er genuint godt designet. Og det er flott å se på.
Jada, kanskje ingen stor overraskelse. Men dette spillet er jo faktisk helt glimrende. Så fullt av liv, så fullt av ting å gjøre, en million forstyrrelser og distraksjoner, hundrevis av huler å utforske, fjell å klatre, troll å drepe, vakre kvinner å gifte seg med, bøker å lese, blomster å plukke. Solid kampsystem, flotte menyer, vakker grafikk, god historie og uendelig mange oppdrag... Og først og fremst det at du kan spille det akkurat som du vil. Nesten ingen begrensninger. Du kan være hvem du vil. Og alle får sin egen historie å fortelle.
Jada, det plages fremdeles av bugs, men vi vet uansett akkurat hvilket spill vi kommer til å tilbringe resten av juleferien med.
Sonos-systemet får subwoofer.
