Nydelige Zelda

På tide å børste støvet av Wii-maskinen. Fem år etter at konsollen ble sluppet på markedet, fem år etter at det forrige «store» Zelda-spillet ble utgitt, kommer endelig The Skyward Sword.

Det har en veldig spesiell posisjon. Det er det første Zelda-spillet som er utviklet for Wii fra grunnen av. Og samtidig kommer det mens Nintendo girer opp til lansering av sin nye konsoll, og Wii bir stadig mindre relevant for gamere flest. Det har tatt sin tid, med andre ord.

Men selvfølgelig var det verdt å vente på. Har det egentlig vært noe tvil om hvor talentfullt Nintendos stjerneteam er? At de kom til å få det til?

Likevel føles ikke Skyward Sword den den umiddelbare, tidløse klassikeren vi ventet oss. Vi er lite grann skuffet over et par av aspektene. Men ikke nok til å ødelegge opplevelsen.

Starten på det hele
I følge den kompliserte Zelda-tidslinjen, som ingen utenom Nintendo skjønner noe av, skal Skyward Sword faktisk være en «prequel» til hele serien. Dette skal være starten. Mer nøyaktig skal spillet være plassert rett før The Ocarina of Time. Men det blir av lite interesse for spillere flest, Zelda er tross alt alltid åpen for tolkninger og egne konklusjoner.



Vi begynner eventyret på rommet vårt. I noe som ligner en skole. Vi trasker litt rundt, ser at dette er fargerikt og flott. Vi snakker litt med andre, og kommer oss ut. Vi får beskjed om å hjelpe til med å hente et kattedyr som har forvillet seg på taket. Så vi klatrer litt oppover, skjønner litt mer av kontrollsystemet. Og da innser vi at vi faktisk befinner oss på en slags flyvende øy. Under oss: skyer. Rundt oss: Grønne plen, koselige hus, en svær statue litt lenger bort. Hva i all verden er dette?

Spillet bruker lang tid på å komme i gang. Vi vandrer rundt øya, prater med de fleste, finner ut at den første oppgaven er å finne en fugl som brukes til transport utenfor øya (disse kalles Loftwings). Dette er en unnskyldning til å få tak i et sverd, lære oss å slåss, og utforske den første, veldig enkle hulen.

Alt dette tar en stund, og vi begynner å bli litt utålmodige etter litt action. Men om ikke annet får vi tid til å forstå kontrollsystemet.

Super kontroll
Det er nemlig dette som er det aller mest interessante med Skyward Sword. Det forrige Wii-baserte Zelda-spillet, Twilight Princess, var tross alt opprinnelig utviklet for Gamecube, og de bevegelsesstyrte kontrollene var ikke optimale. Nå er opplevelsen dramatisk annerledes.

Links sverd kontrolleres med Wiimoten, og spillet bruker Motion Plus-teknologi for å tolke dine bevegelser nøyaktig, og overføre dem til sverdet. Følelsen er glimrende. Kort fortalt - det føles som om du holder sverdet i hånda. Dette gir en fantastisk fleksibilitet, og endrer kampfølelsen fullstendig. Du må være nøye, du må sikte, du må beregne dine bevegelser. Dette er kjempebra.

Ved å bevege på nunchuken får du frem skjoldet. Dermed får du brukt begge hendene i kamp, men det er altså sverdet det fokuseres på.

Det er mye annen bevegelsesstyring her. Du bruker kontrolleren til å sikte i førsteperson. Enten du skal skanne omgivelsene (spillet har en slags radar som hinter om hvilken retning du bør ta) eller skyte med sprettert, går spillet over til førstepersonskamera, og du kan finsikte på målet. Responsen er kjempebra.

Vi beveger også kontrolleren når vi skal kaste objekter, rulle bomber, klatre, svinge og utføre andre bevegelser. Det brukes også når vi flyr på vår trofaste fugl, eller hopper fra den med et stykke tøy som fallskjerm. Poenget er at mye av opplevelsen her er faktisk hentet direkte fra Nintendos Motion Plus-baserte sportsspill. Litt bowling, litt fallskjermhopping, mye sverdbruk. Konseptene er familiære, og bakes fint inn i Zelda-verdenen.



Kameraknapp?
Til tross for denne omfattende moderniseringen av kontrollsystemet, er det en del ting som føles uhyggelig gammeldagse. Selve den analoge styringen av Link er ikke like nøyaktig. Og det mest irriterende er at vi hele tiden må manuelt sentre kameraet ved å trykke på en dedikert knapp på nunchuken.

Nintendo overhaler også andre aspekter av Links eventyr. Du kan nå sprinte over korte avstander, men du blir fort sliten, noe som symboliseres med en grønn måler ved siden av Link. Den samme måleren brukes opp når du klatrer. Det gir spillet en interessant balanse mellom styrke og energi.

Lagresystemet er elegant og strømlinjeformet, med statuer som finnes overalt i verdenen.

Selve strukturen i spillet er også glimrende gjennomført.

Blant fuglene
Den flyvende øya (kalt Skyloft), der Link og hans venner lever, er spillets sentrale hub. Men når prinsesse Zelda blir kidnappet (naturligvis), blir hun tatt med til den mystiske overflaten under skyene, der ingen har vært på århundrer. Det er overflaten som er Hyrule, det er der alle utfordringene foreligger.

Du kan når som helst vende tilbake til Skyloft, det gjøres ved å oppsøke lagrestatuene. Der oppe kan du handle forsyninger og gjerne ta del i mindre høytidige sideoppdrag. Det er en sjarmerende verden og fungerer som en flott avveksling fra de stadig mer utfordrende kampene på overflaten.

Selve overflaten er i utgangspunktet tre områder: Skog, vulkan og ørken. Der finner du fiendene. Der finner du gåtene, og der finner du alle hulene. Der nede er det klassisk Zelda, med fantasifulle, stadig mer komplekse oppgaver. Fabelaktig designet, utformet og gjennomført.

Samtlige av disse besøker du nokså tidlig i spillet. Poenget er at dine første besøk gir deg bare tilgang til avgrensede områder, og jo lenger du kommer, jo flere oppdrag du får, desto mer av verdenen du får tilgang til.

Mange av templene, mange av hulene, er helt fantastiske. De aller beste i Zelda-historien. Superfokusert design, perfekt spillbarhet. Dette er Nintendo på sitt ypperste.

Sidesporet
Ikke alt er like rosenrødt. Spesielt mange av sideoppdragene har tendenser til å bli for repetitive, gjentakende. Det er faktisk en del fyllemateriale her, som forlenger spillets levetid (og Skyward Sword er et stort spill), men kanskje ikke bidrar så mye til underholdningsverdien.

Og selv uten de mange sideoppdragene ville jo spillet fortsatt vært massivt.



Og det er en del gjenbruk av tradisjoner. Mens kontrollsystemet er blitt grundig overhalt og forbedret, er spillets essens uforandret. Vi utforsker huler, slåss mot bosser, finner et nytt verktøy, nytt element, noe som tar oss videre. Ja, det er på mange måter slik Zelda skal være, men vi kan ikke riste av oss følelsen av å ha sett og gjort mye av dette før.

Kult og plagsomt
Skyward Sword byr på et uforglemmelig persongalleri, på godt og vondt. Nintendo kan det med å designe unike figurer, og hovedfienden, Lord Ghirahim, er faktisk en av de kuleste motstanderne i Zelda-serien noensinne. På den andre siden har vi Fi - en spøkelsesaktig figur som er egentlig en personifisering av sverdet ditt. Fi gir deg tips og hjelper deg videre, men kan også fremstå som masete og i overkant kryptisk. Det å høre at det er 97% sjanse for å finne Zelda i den gitte lokasjonen gir ingen mening: Vi er jo i denne lokasjonen fordi spillet har plassert oss her, og vi vet at vi har massevis av spilling foran oss. Så nei, vi kommer ikke til å finne Zelda her!

Det koker ned til at Skyward Sword ikke er et perfekt spill, og har sine klare problemer. Likevel er dette et fantastisk eventyr, en opplevelse fra start til slutt, fantastisk designet og kreativt.

Pastellfarger
Det er et vakkert spill også. Den gamle Wii-maskinvaren klarer å levere en fargerik og levende verden, og rent kunstnerisk er det utrolig flott å se på. Ja, vi skal ærlig innrømme at det analoge bildet begynner å bli gammelt. Vi bruker nå en enda større og fetere TV enn forrige gang vi spilte Wii, en TV der HD-materiale virkelig skinner, og det å spille Wii begynner å føles riktig så gammeldags. Men sett bort fra det tekniske er Skyward Sword en visuell nytelse. En musikalsk nytelse også, med fullt orkester-lydspor. De forskjellige verdenene, og kanskje spesielt Skyloft, er uforglemmelige, sjarmerende og detaljerte.



Vellykket
Skyward Sword er obligatorisk for alle Zelda-elskere med Wii, det er en opplevelse av de sjeldne. Men det er også godt forankret i tradisjonene, og kan derfor føles i overkant gammeldags. Kontrollen er genuint nyskapende og fungerer fantastisk, om vi ser bort fra kameraproblemene. Det viktigste av alt, spilldesginet, skinner.

Skyward Sword er også en verdig avslutning for Wii, som tross alt har gitt oss så mange gode spilløyeblikk. Det er ikke så mye mer å si: Har du et forhold til Zelda-serien, er Skyward Sword et spill du må unne deg.