Tilbake i snikmordernes drakt

Det er ingen hemmelighet at Assassin's Creed har en unik stilling i spillverdenen i dag. Det er få spill der ute som tar opp historiske og religiøse spørsmål, som kan være lærerike samtidig som de underholder, som har ambisjoner utover det å bare øke antallet fiender og gi oss nye brett med hver utgivelse. Og som samtidig klarer å komme ut hvert år.

Med Revelations forsøker UbiSoft å samle trådene fra de tre tidligere titlene, og ja, dette er avslutningen for Ezio og Altair, men på ingen måte en avslutning for serien.

Omfattende
I likhet med fjorårets Brotherhood er dette ingen tillleggspakke, men et fullverdig, stort og omfattende spill. Som faktisk tar for seg en helt annen lokasjon og andre dynamikker enn de to siste Italia-fokuserte utgivelsene.

Hva handler det om da?

Hvis du har fulgt med på utviklingen, vet du nok at byen i sentrum er Konstantinopel, også kjent som Istanbul, et flerkulturelt sted midt mellom Asia og Europa, smeltedigel av religioner og politikk, og der havner vi som en eldre, mer erfaren og noe mer desillusjonert Ezio.



Ezio, hovedpersonen i Assassin's Creed II og Brotherhood, er igjen den viktigste figuren her, men både Desmond og Altair fra det aller første spillet har relevante roller.

Ezios overordnede oppgave er å finne en rekke såkalte Masyaf-nøkler, som igjen låser opp det gamle biblioteket til snikmorderne, der det ultimate våpenet er innelåst. Våpenet som kan vinne krigen mot tempelridderne.

Frem og tilbake
Desmonds rolle i spillet er mindre enn tidligere. I alle fall når det gjelder de delene du må spille: Han befinner seg i koma, og er dermed plassert på en virtuell øy, der han møter på gjenferdet til den forrige snikmorderen, nummer 16. Det resulterer i et samspill dem i mellom, men lite genuin spillbarhet. Hvis du, som Ezio, finner nok spesifikke krystaller i hans verden, låses det opp en rekke plattformutfordringer du kan spille i Desmonds verden. Disse forteller historier fra Desmonds ungdom og snikmordernes tidligere år. De foregår i førsteperson, og plasserer deg i digitale omgivelser fulle av rette linjer og klosser du må hoppe gjennom.

Men Ezio er i fokus. Han ankommer vakre Konstantinopel, og blir møtt av snikmordernes leder der. Deretter følger det en del opplæring. Spillet inneholder tross alt ganske mange nye elementer, verktøy og strategier.

Blant tingene vi lærer er hvordan bruke en slags krok, som kan skytes ut for å gjøre parkour-bevegelsene enda mer smidige. Takket være denne kroken kan du klatre fortere, hekte deg på tau som korter ned avstanden mellom takene, og svinge mellom visse objekter. En nokså nyttig nyhet, som tross alt lar deg bevege deg kjappere over de flotte hustakene, eller klatre fortere oppover massive tårn.

Bombastisk
Noe av det som får mest fokus er muligheten til å lage bomber. Overalt (i kister, på døde kropper) finner du kjemiske elementer, og disse kan settes sammen i de mange bombestasjonene som henger på vegger. Dermed får du bomber som har forskjellige effekter, enten du faktisk skader motstanderne, forvirrer dem, eller avleder oppmerksomheten. Så bombene kan brukes til å få vaktene til å se en annen vei, eller like gjerne til å angripe dine fiender.

Bombene er greit nok. Men vi skal ærlig innrømme at vi ikke brukte dem så mye i praksis. Det ble til at vi stadig plukket opp ingrediensene, mekket litt bomber, men stort sett fant det masete og plagsomt å benytte oss av dem.



Dette er også en del av Assassin's Creed voksende problem. Det er alt for mye ting her nå, alt for mye utstyr og verktøy og våpen, som alle krever spesifikke knapper for å brukes, som alle skal ha egne snarveier. Og alt dette blir stadig mer overveldende og forvirrende å benytte seg av. Og plutselig reagerer en av knappene for tregt når vi skal hive en bombe, plutselig forsvinner et av sverdene fra snarveien vi har satt opp. Så vi har alt dette utstyret, alle disse knappene, og vi ender egentlig opp med å bruke ett sverd og en dolk gjennom nesten hele spillet. Et par ganger kaster vi kniver for å drepe fiendene på avstand. Slåssemekanikken er heller ikke så veldig annerledes, vi venter stort sett fortsatt på at fiendene skal angripe en etter en, og kontrer dem med våre angrep.

For mye
Enda et element som er nytt - og ikke så elegant - er strategi. Du kan ta over visse områder av byen og plassere dine menn der, men da kan det hende at de blir angrepet av tempelridderne. Skjer det, må du sette opp forsvarsverk som barrikader, plassere bueskyttere og riflemenn på takene, og kanskje betjene en kanon selv. Og for å være ærlig er ikke dette spesielt kult. Dermed valgte vi å forbigå hele biten med å overta bydeler, og rundet spillet like greit uten.

Men selvsagt, Revelations har også en økonomi. Du kan kjøpe butikker, banker og landemerker, og disse tjener inn penger for deg. Dette kan du gjøre bare i bydelene du kontrollerer. Så vil du samle opp alt som kan samles opp, få råd til det feteste utstyret, må du også finne deg i å delta i de kjipe spillelementene.

Spillet lar deg også sende snikmordere til fjerne land, noe som gjør at de blir sterkere og flinkere. Nyttig når de skal hjelpe deg i kampene. Men igjen er dette et element vi ikke fokuserte så mye på, og fullførte likevel spillet uten problemer.

Så, det er en del i Revelations vi ikke helt har sansen for. Spillet virker til å ha vokst seg for stort, med alt for mye som skal holdes styr på.

Likevel, ikke misforstå. Dette er fortsatt et veldig godt spill. Det er fordi den stemningen vi kjenner, den helt spesielle opplevelsen, er ivaretatt.

Historietime
Byen er helt nydelig, tross alt. Det er fortsatt en opplevelse å suse over takene, utforske alle kroker, finne alle hemmelighetene, stoppe opp og nyte utsikten over den levende, fantastisk gjenskapte, eksotiske byen.

Som alltid har UbiSoft vært utrolig dyktige til å visualisere datidens klesstiler, samfunnsoppbygning, og gir oss en virtuell tur i denne historiske metropolen. Og det er der Assassin's Creed overgår alt.

Det er et godt spill også, så lenge man fokuserer på kjernen. Repetisjonen i oppdragene er for lengst borte, nå fortelles det en genuin historie, og vi får snike oss rundt, slåss, hoppe og tyvlytte på andres hemmeligheter, samtidig som alt dette knyttes sammen og ingenting føles tilfeldig.



Det finnes et par andre lokasjoner enn bare byen.

Som nevnt, vi får spille som Altair en håndfull ganger, og hans sekvenser er på en måte minnene i minnene, de utspilles i Ezios bevissthet. Og da går vi tilbake til den opprinnelige snikmorderhovedstaden Masyaf, den samme som det første spillet handlet om. Altairs oppdrag er korte og nokså enkle, men knytter sammen alle sidene av historien.

For å låse opp Altair-sekvensene må vi også gjennom separate plattformbrett, og disse er faktisk overraskende kule å spille gjennom. Skikkelig spektakulære.

Mot slutten av spillet er vi også innom en tempelridder-by som er gravd ned under jorden, en spennende lokasjon som vi dessverre ikke rakk å utforske så mye som vi hadde likt.

Når alt kommer til alt er Revelations en flott opplevelse. Det er nok en god ide å ha spilt gjennom de tidligere spillene og ha et grep om handlingen, for dette er en historie som krever konsentrasjon. Dette er en oppfølger for fansen, for de mange som kjøpte og koste seg med de tidligere titlene. Og jada, vi sier farvel til Altair og Ezio, mens det i følge UbiSoft avsluttes Desmonds historie neste år.



Lekkert
Det ser fortsatt pent ut, og det at byen er helt ny, med en helt egen stil og personlighet, er et stort pluss. Det dukker opp irritasjoner, som for eksempel når kameraet låser seg til en eller annen motstander og begynner å surre rundt ukontrollert, eller når Ezio nekter å klatre oppover en lav vegg selv om vi veldig gjerne vil. Men den totale erfaringen er noe alle Assassin's Creed-elskerne bør ta del i. Plottet, bakgrunnshistorien, oppdragene, navigasjonen i den svære byen er alle av ypperste klasse.

Revelations beholder flerspillermodusen som ble introdusert i fjorårets spill.

Greit nok på nett
Det bygges videre på den, og det er flere nye spillvarianter som kommer med. Det koker stort sett uansett ned til jakt på bestemte personer over relativt avgrensede brett. Eller å bli jaktet på. Du låser opp nye våpen og nye egenskaper når du gjør det godt (det er for eksempel essensielt å drepe dine mål i stillhet), og det er en fin progresjon i spillet.

Noen av modusene handler også om skatter som må finnes og bæres tilbake til basen eller passes på. Det er altså snakk om snikmorder-vri på relativt kjente spillmoduser, og lite av det er genuint nyskapende, selv om det er artig å leke snikmorder med andre. På den andre siden, om du er veldig glad i Assassin's Creed-mytologien, vil du like konseptet med hele flerspillerdelen. Rent personlig synes vi ikke dette spillet trenger en flerspillervariant.

Her og der
Vi liker fortsatt Assassin's Creed, men Revelations når ikke helt opp til nivået satt av fjorårets Brotherhood. Det har ikke med selve spillbarheten å gjøre, for den er fortsatt like vellykket. Det bare plager oss at det stadig pøses på med nye elementer som har for lite å gjøre med spillets essens. Og enda verre er at de nye elementene ikke er spesielt gode heller.

Flerspilleren synes vi igjen er nokså unødvendig.

Når alt kommer til alt er det likevel et glimrende spill, med så mye atmosfære, så mye stemning, så mye interessant historie, at det er definitivt verdt å spille for alle som liker serien. Det blir veldig spennende å se hvilken retning Assassin's Creed tar fremover, og vi håper på litt mer fokus neste år.