Skytespillkongene vender tilbake

Det er ikke hver dag id software kommer med et nytt spill. Forrige gang var i 2004, da Doom III ble lansert til litt blandet mottakelse. Teknologisk imponerende, men ikke helt vellykket spillbarhet, var manges konklusjon.

Og her er vi i 2011, og kan nesten gjenta den samme konklusjonen. Ikke helt - spillbarheten er et par hakk bedre enn tilfellet var i Doom III, men det er igjen teknologien som stjeler oppmerksomheten.

Postkort fra apokalypsen
Rage er lekkert. Det er virkelig et lite sjokk hvor utrolig detaljert dette spillet er, og at det samtidig klarer å kjøre i nydelige 60 bilder i sekunder. Carmack og hans team er virkelig magikere.

Og det er forøvrig oppsiktsvekkende hvor mange teknologiske overraskelser vi blir presentert i løpet av høsten 2011. Forza 4, Gears of War 3, Crysis og Uncharted 3 er alle titler som bryter grenser på spillkonsoller som nå er fem-seks år gamle. Det at ting ser flott ut på PC er jo ikke rart, men vi hadde ikke trodd at vi kom til å se så mye pent på disse aldrende spillmaskinene i år.

Uansett, Rage er full av detalj. Overalt hvor du snur deg. Det første vi opplever etter at vi kommer ut av «arken» er å skue utover det ødelagte landet, vi skimter noen gamle fabrikker og installasjoner, mellom fjell og ørkenlandskap. Det er litt som Bethesdas rollespill pleier å starte. Du skal nesten slås i bakken av visuelle inntrykk.



Alt i Rage er utrolig gjennomtenkt, enten du er utendørs eller innendørs imponerer spillet med detaljmengden. De to «hubene» i spillet, Wellspring og Subway Town, er ruinerte skjulesteder for de siste overlevende, i elendig forfatning, men likevel med masse personlighet.

Det massive detaljnivået og den jevne frameraten har en liten pris: Det er lite dynamikk i spillet, de fleste objektene er boltret fast i verdenen, det er knapt noe som helst som kan flyttes på eller ødelegges. Du kan ikke velte en stol eller skyte gjennom objekter.

På Xbox 360, som vi testet på, kan man til tider oppleve noe treg innlasting av teksturer, men kun når man går fra et stort område til et annet, og bare i noen veldig få sekunder. Ikke noe vi opplevde som veldig plagsomt uansett (og jada, vi tok oss god tid og installerte alle tre DVDene på harddisken før vi begynte. PS3-versjonen kommer på én Blu-ray-disk).

Men nok om grafikken. Spillet er sykt pent, ferdig med det.

Nær fremtid
I Rage er du altså en navnløs overlevende av katastrofen som rammet planeten vår over hundre år tilbake. Et utvalg av mennesker, deg selv inkludert, ble plassert i såkalte arker før en asteroide traff og utslettet millioner. Vi kommer ut av arken på starten av spillet, og oppdager altså en Mad Max-verden, der banditter, mutanter og bevæpnede klaner kjører rundt i terrengbiler med våpen, mens de mer fredelige overlevende gjemmer seg i falleferdige blikkskur.

Du blir raskt plukket opp av en kar ved navn Hagar, som holder til i en gammel bensinstasjon, og han sender deg på de første oppdragene rundt i nabolaget. Det fungerer altså slik at Hagars stasjon er plassert midt i en ganske så åpen verden, og når du forlater den trygge havnen setter du deg inn i en «buggy» og kan kjøre fritt rundt. Spillet er ikke basert på åpen verden-prinsippet: Du kan kjøre rundt, men du har tydelige oppdrag. Du skal alltid til en bestemt lokasjon, og når du entrer den, skiftes spillestilen til tradisjonell, lineær FPS. Dermed greier id å blande kjøring og skyting på en effektiv måte. Du må heller ikke kjøre i det åpne landskapet, men å gå fra lokasjon til lokasjon er strengt tatt selvmord.



Full kontroll
De første oppdragene lærer deg altså å beherske bilene og våpensystemet, og alt fungerer ganske så fint. Skytingen er meget solid, dette kan id. Det som er unikt her er ikke våpnene i seg selv, men muligheten til å bytte ammunisjon. Den tidligste pistolen kan for eksempel oppgraderes til å skyte med kraftigere patroner, etterhvert får vi eksploderende haglepatroner eller piler til armbrøsten som lar deg styre de du treffer i noen sekunder.

Du finner også løse elementer overalt i verden, og disse lar deg «crafte» granater, radiostyrte biler eller roboter som skyter for deg, i tillegg til diverse andre objekter. Det åpner for litt mer kreativitet i spillet enn bare direkte skyting, og gjør Rage til en ganske fleksibel opplevelse.

Og du har et grisekult våpen med deg, bumerang-aktige kniver som med litt flaks kapper hodet rett av de fleste motstandere og vender tilbake.

Omfattende
Så, du gjør litt jobber for Hagar, og blir etter kort tid sendt videre til den første større byen, Wellspring. Der er det mange som ønsker hjelp, og du får et utvalg av sideoppdrag du kan gjøre for byens innbyggere. Dessuten kan du kappkjøre. Noen av billøpene er obligatoriske, men de fleste er frivillige, og seire gir deg kuponger som igjen lar deg oppgradere bilenes egenskaper, montere ekstra våpen og så videre.

Størstedelen av spillet foregår i Wellspring, og det er et ganske så kult sted å være. Men dessverre begynner spillets feil å vises etter ganske kort tid.

Tynt
Rage har problemer med historiefortellingen. Du blir altså sendt til stadig nye steder i landskapet, og det er for all del mange flotte lokasjoner. Men spillbarheten gjentar seg litt etter hvert, det er snakk om ganske lineære brett der du stort sett bare skal til ett mål, plukke noe med deg, og komme deg vekk. Det er vanskelig å engasjere deg helt i det du gjør, oppgavene klarer ikke helt å å plassere seg i et større kontekst.



Det er hele tiden snakk om en autoritet, en eller annen form for regjering som er ute etter overlevende fra arker, slike som deg, men autoriteten fremstår knapt som en direkte trussel, vi får vite alt for lite om det, ikke nok til at de virker truende eller skumle. De bare er der, visstnok.

Vi møter på mange fiender i spillet, både mutanter som bare løper rett frem på deg, gjerne i store mengder, og mer smarte og bedre utstyrte soldater, som krever stadig nye våpen og taktikker. Men igjen, det er ganske mye som begynner å gjenta seg litt etter hvert. Noen større bosser klarer å variere opplevelsen, men det er som oftest den utrolig detaljerte grafikken som stjeler det meste av oppmerksomheten vår. Akkurat det blir aldri kjedelig.

Stadig mørkere
Etter en del timer i Wellspring beveger vi oss videre, til en ny del av Rage, og en ny by. Denne heter Subway Town, og har i likhet med Wellspring sin andel med merkelige figurer som ønsker din hjelp. Denne «huben» har en annerledes karakter, mer dyster og mindre fargerik enn Wellspring, og vi hadde det egentlig mindre gøy der.

Kanskje like greit, da vårt opphold i Subway Town ble kortere enn ventet. Ganske så overraskende setter spillet i gang med oppdragene som helt tydelig er blant de siste i spillet, og disse er i tillegg alt for lange, alt for repetitive, og vi begynner faktisk å kjede oss litt. Og plutselig skal vi angripe selve autoriteten, som vi egentlig fortsatt vet veldig lite om, og som egentlig bare fremstår som en ny variant med soldater som har kraftigere beskyttelse og våpen enn før.

Det verste er avslutningen, som bare...skjer. Vi skyter og skyter i stadig kjedeligere omgivelser, og helt ut av det blå slutter det hele. Ganske brått og lite konkluderende.

Rage ender altså opp som en samling av brett som henger lite sammen, men som knyttes av en nydelig verden der du kan kjøre fritt rundt og finne ganske mye artig.

For all del, det er et omfattende spill, som tok oss over ti timer å runde, og det var fortsatt mye sidemateriale vi ikke fikk sjekket ut, men mye av dette ble dessverre nokså intetsigende.

Likevel, det er mye bra her. Når Rage stemmer, da sitter det virkelig godt. Gode våpen, god kontroll, ofte interessante skytemekanikker.

Den gamle skolen
Det er mye med Rage som smaker desidert gammeldags, både på godt og vondt. Det er mye klassisk FPS-design her, av den typen id er virkelig flinke til. Men samtidig har utviklerne valgt å beholde et gammeldags lagringssystem, der du manuelt må sørge for å «save» jevnlig, ellers risikerer du å havne på starten av oppdraget hvis du dør. Det å måtte stadig vekk pause, gå ut i menyene og lagre, er en løsning som bryter illusjonen. Ikke så gøy, selv om det føles riktig så «old school».



Lite fellesskap
Vi savner også et skikkelig flerspillermodus, bare fordi id har virkelig vært pionerene når det er snakk om spilling over nett, helt fra gamle modem-dager. Og plutselig er det ganske lite å hente i Rage: Den viktigste flerspillermodusen tar ikke for seg skyting til fots, men bilkjøring. Du kan altså kjøre de skranglete bilene fra kampanjen, utstyrt med forskjellige typer våpen, og du kan delta i diverse spillvarianter mot andre. Det finnes kappkjøringsmoduser, man jakter på meteoritter, og så videre. Du går opp i nivåer, som låser opp nytt utstyr og nye biler. Helt greit dette, men vi ble bare ikke spesielt fenget av opplevelsen. Kom igjen, enkeltspillerdelen har alle disse fete våpenvariantene, med diverse kreative ammunisjonstyper, og vi får ikke brukt dem mot andre på nettet?

Forøvrig finnes det også en co-op-modus som lar deg spille gjennom utvalgte oppdrag med en kompis.

Flott, med forbehold
Rage er ikke blitt helt det spillet vi håpet på, innholdet er litt tynnere enn det vi ønsket oss. Det er et kjempebra skytespill, ikke misforstå, alt sitter, det er veldig lite å utsette på selve mekanikken. Våpnene føles glimrende, og mulighetene for å bytte ammunisjonstyper og crafte hjelpemidler gir opplevelsen mer dybde. Det er også veldig mye å gjøre her, masse morsomme sideoppdgrag. Men hovedoppdragene har tendenser til å bli noe repetitive, og blir nesten direkte kjedelige mot slutten. Selv om omgivelsene og fiendene varierer, kunne vi ikke riste av oss denne tamme følelsen. Historien er også forglemmelig, til tross for at verdenen virkelig legger opp til masse personlighet.

Og vi er skuffet over flerspillerdelen.

Vi tenkte lenge over karakteren, og ender på en sterk firer. Ikke ta det som noe direkte negativt, fordi vi likte Rage veldig godt, men det kunne vært enda bedre.