Disse kultklassikerne bør du spille

Oppussede versjoner av klassiske spill er populært i disse dager. Mange solide titler fra PS2/Xbox-generasjonen er fremdeles spillbare nok til å appellere til dagens gamere, men visuelt er de stort sett utdaterte. Samtidig er bakoverkompatibiliteten på PS3 og Xbox 360 begrenset, og mange utgivere ser nok potensiale for raske penger ved å slippe titler fra 2000-tallet med HD-grafikk og diverse andre fikser.

Kvaliteten varierer bredt, og ikke alle slike remakes er nødvendigvis valuta for pengene. Mengden ressurser lagt inn i oppusningene er forskjellig fra utgiver til utgiver, men noen legger betydelig med kjærlighet i relanseringene. Sony har gjort det med God of War-spillene og gjør det igjen med ICO & Shadow of The Colossus. Microsoft ser også ut til å gjøre det med sin kommende relansering av Halo, som får helt overhalt grafikk.

Tidløst
Men her snakker vi om ICO og Shadow of the Colossus altså. To spill som nesten definerer begrepet kultklassikere. Spill som er genuint annerledes, nytenkende og har samtidig en spillbarhet som virkelig har tålt tidens tann.

Begge spillene står som noe av det sterkeste fra PS2-tiden, bevis på at noen japanske utviklere tør å tenke ut av boksen og levere spill med sjel, hjerte og innovasjon.

Så har her vi begge disse på en disk, nydelig oppskalert til sylskarp HD, med et lite utvalg av bonuser som bør tiltale dagens generasjon med spillinteresserte.



Sony har valgt å ikke tukle med originalene på noen som helst måte. Det visuelle er altså 100% ivaretatt, bare at alt kommer nå virkelig til sin rett takket være den høyere oppløsningen.

Det er et bevis på hvor tidløs visjonen til Team Ico har vært. Begge spillene ser fortsatt nydelige ut. Til tross for at HD-oppløsningene avslører sømmene mellom teksturene, at brettenes geometriske oppbygning er synlig enkel, at animasjonene ikke er så flytende som vi er vant til i dag, er begge titlene fremdeles slående vakre.

Redd jenta
La oss starte med ICO. Historien om den lille gutten med horn, fanget i et slott, som møter på en spøkelsesaktig jente og bestemmer seg for å rømme, er fortsatt helt spesiell. Utviklerne har ivaretatt mystikken ved å ikke avsløre spesielt mange detaljer om det som skjer, vi vet strengt tatt ingenting om bakgrunnen for det hele. Alt vi vet er at vi må komme oss unna. At det er skyggemonstre overalt, at de vil fange jenta og dra henne inn i den mørke dimensjonen de kommer fra.

Spillet er forbløffende enkelt, du skal bare slå monstrene unna til de forsvinner, du finner et lite utvalg med våpen som hjelper deg underveis, og utover dette trenger du bare å forholde deg til omgivelsene. Det er miljøet, slottets enorme rom, fylte med gåter som må løses, som egentlig står i sentrum. Enkelt betyr ikke lett, og kompleksiteten øker betraktelig jo lenger uti spillet du kommer.

Spillet hadde ikke vært seg selv uten Yorda, jenten du må passe på. Det faktum at du må delikat holde hender med henne eller rope på henne hvis hun går seg bort, er det som gjør ICO så spesielt. Det gir så mye personlighet til spillet, du bryr deg genuint om Yorda, du får et forhold til henne som få andre spill har klart å få frem.

Gåtene bygger rundt miljøet og krever at du samarbeider med Yorda, plasserer henne på riktige steder, eller av og til etterlater henne for å utforske alene. Det er en helt spesiell dynamikk som bare må oppleves. Yorda er aldri i veien, aldri plagsom, og spillet har jo verdens søteste lagremetode: Ico og Yorda setter seg sammen på en sofa. Da er det trygt. Da kan du lagre.

Noe kløning
Og igjen: ICO fremstår som meget spillbart i 2011. Det er små irritasjonsmomenter, vi tenker spesielt på kameraet som ikke alltid henger med. Kontrollen er god, men ikke like stram som i mer moderne spill. Det er små tekniske pirk, ICO er fortsatt en nydelig opplevelse som flere burde sette av tid til.

Shadow of the Colossus er spillets spirituelle oppfølger, men dramatisk annerledes. I stedet for et lukket område vi skal komme oss vekk fra, er spillet helt åpent, vi blir plassert midt i en svær verden der vi kan fritt ri på vår hest. I stedet for å slåss mot mengder av demoniske spøkelser som er lett å jage vekk, blir vi satt opp mot et fåtall massive kolosser, hver av dem større enn de fleste bosser i mer tradisjonelle spill.



Mystikken, den minimalistiske fremføringen, de anonyme hovedpersonene uten bakgrunnshistorier, alt dette er umiskjennelig Team Ico, og spillet fremstår som like vakkert og kunstnerisk som forgjengeren. Det er bare at mekanikkene er helt forskjellige altså.

Moralitet
Shadow of the Colossus koker ned til å ri rundt i denne nydelige verdenen (følelsen er ikke så ulik Zelda-spillenes hestesekvenser) og følge lyset for å finne kolossenes gjemmesteder, for så å brutalt slakte ned disse vakre, men dødelige skapningene. Det moralske spørsmålet her er tydelig: Kolossene må drepes for at din kjæreste skal leve igjen. Men de vandrer bare rundt, plager egentlig ingen, og det er du som forstyrrer dem, finner deres svake punkter slik at de til slutt kollapser og dør. Det er et trist bilde, det føles urettferdig og unødvendig.

Sånn sett spiller Shadow of the Colossus på emosjoner som få spill tør å nærme seg. Det er ingen tydelig skille mellom snille og slemme, og det å seire mot kolossene føles ikke som en seier i det hele tatt.

Blandet følelse
Dybden er der, mekanikkene liker vi litt mindre. Vi synes Shadow of the Colossus er et litt svakere spill enn ICO, det er en viss monotoni tilstede her som vi ikke helt har sansen for. En sjelden gang føles hele opplevelsen rett og slett litt kjedelig.
Kolossene nedkjempes ved å finne deres svake punkter, og deretter angripe dem. Det kan være en lang og krevende prosess. Du skal unngå deres dødelige angrep, fysisk klatre oppover kroppene deres og time slagene mot deres svake punkter. Det blir stadig mer utfordrende, selvsagt, og spillet bygger seg opp til noe monumentalt og imponerende.

Visuelt holder Shadow seg enda bedre enn ICO, spillet er tross alt noen år nyere, og langt mer detaljert hva grafikken angår. Så igjen, oppusningen gjør undre, det visuelle designet kommer til sin rett, vi kan studere detaljer i spillet som vi aldri hadde sett før. De enorme utendørsomgivelsene fremstår som genuint vakre, de forblåste slettene, plantelivet, det ellers helt tomme landskapet. Joda, det fungerer i 2011 også.

Shadow lider imidlertid av mange av de samme problemene som ICO, det er en del elementer som ikke har holdt seg like bra. Å ri på hesten er ikke elegant. Flere spill har i etterkant fått det mye bedre til, Red Dead Redemption spesifikt, og på dette området føles spillet som et langt steg tilbake. Kameraproblemene og lite stram kontroll er også noe som ødelegger inntrykket.



Verdt å spille igjen
Men OK, her har vi to spill som på en måte definerte en generasjon: De beviste at Sonys konsoll hadde rom for titler som var annerledes, spesielle og ikke prøvde å skvise seg inn i de etablerte sjangere. Det er et veldig viktig poeng.

Begge spillene har sine feil og føles noe utdatert på visse områder, men er fortsatt meget spillbare, og har holdt seg mye bedre enn vi skulle trodd. HD-oppløsningen forsterker deres styrker fremfor å fremheve svakheter.

Det at begge spillene nå støtter trophies og 3D (noe vi ikke fikk testet i denne omgang) er jo også hyggelige bonuser.

Så, ja, skaff deg denne samlepakken hvis du savner ICO og Shadow, hvis du aldri har spilt det, hvis du er nysgjerrig og har lyst å prøve noe helt annerledes. Det ser jo ikke ut til at det kommer noe The Last Guardian med det første.