Årets særeste spill

Sann historie: I fjor vandret undertegnede sammen med kollega Snorre Bryne fra Dagbladet gjennom hallene på spillmessen E3. Vi spottet reklameplakater for et spill kalt El Shaddai, et spill vi aldri hadde hørt om, og som vi ironiserte litt over. Vi antok at vi aldri kom til å høre om det igjen. «Men tenk om det viser seg å være sinnsykt bra», sa Bryne.

Vi har ikke reflektert spesielt mye på El Shaddai i etterkant, men plutselig er det her, ligger i en konvolutt på pulten vår, midt mellom en haug med andre promoversjoner, debug-disker, pressekits og annet snadder som kommer i posten i disse høstdager.

Så da er det bare å kjøre på. Hva i all verden er El Shaddai?

Uten tvil det merkeligste spillet vi har sett på denne siden av God Hand. Det er helt absurd, ingenting henger på grep. Dette er en helt surrealistisk fantasiverden uten noe rot i realiteten.



Absurd
Og selvsagt, det er noe vi setter pris på. Spillbransjen skal ha rom for titler som er annerledes, eksperimentelle og spesielle. Vi trenger et pusterom fra førstepersonsskytespill som i disse dager kommer på løpende bånd.

El Shaddai er et pusterom. Først og fremst når det gjelder det visuelle.

Det er et uhemmet vakkert spill. På en genuint kunstnerisk måte. Selve grafikken er jo ikke den mest avanserte, her er det ingen banebrytende lysteknikker eller skyggelegging som brukes, og polygonantallet er rimelig lavt. Det er ikke det det handler om. Det er rett og slett så utrolig kreativt, med drømmeaktige landskap blandet med intense fargeeksplosjoner, som plutselig kan gå over til beherskede gråtoner. Designerne må ha fått helt fritt spillerom her, fordi hvert brett er helt annerledes, og spillet presterer å jevnlig overraske med stadig merkeligere påfunn.

Ned på jorda
Historien er også helt fjern. Det har betydelige religiøse undertoner, og handler om Enoch, som har fått et oppdrag fra Gud - å finne syv falne engler som har stukket av til jorda. Utgangspunktet er altså greit nok, men måten det fortelles på er komplett forvirrende, henger ikke sammen i det hele tatt. Det er nok med vilje - spillet skal være sært, og dermed er fortellingen rimelig sær også. Underveis møter vi for eksempel stadig vekk på hjelperen Lucifel, som veileder deg og fungerer som kommunikasjonskanal til Gud. Det betyr med andre ord at han pleier å henge rundt på brettene og ringe opp Gud fra mobiltelefonen. Helt normalt, dette.

Men når det kommer til det grunnleggende, selve spillmekanikken, er dette ganske tradisjonelle greier.



El Shaddai er strengt tatt et tredjepersonsspill som inkluderer slåssing og hopping. Du styrer Enoch gjennom disse nydelige, vakre omgivelsene og møter jevnlig på de merkeligste, snodigste skapningene du kan tenke deg. Disse skal du slåss mot.

Lite kompleks
Slåssesystemet er ekstremt enkelt. Det er bare en knapp som brukes til angrep. I tillegg kan du hoppe og blokkere, og du kan kombinere disse bevegelsene med angrepsknappen. Du kan også holde angrepsknappen inne for å øke kraften i angrepet.

Det er egentlig ikke så veldig mye mer enn dette du trenger å forholde deg til, og følgelig fremstår spillet som veldig enkelt i begynnelsen. Det er imidlertid mer dybde her enn som så.

Først og fremst kan Enoch bruke tre forskjellige våpen, og det er disse som utgjør den største variasjonen i systemet. Det ene er som et sverd (ligner på et Klingon-våpen), det andre skyter piler på avstand, det tredje er to hammere montert på Enochs knyttnever. Det er ikke vanskelig å skjønne at disse varierer i styrke og smidighet, og de forskjellige fiendene har sine spesifikke svakheter som må utnyttes med korrekte verktøy.

Fiendene bruker også de samme tre våpnene, og en viktig del av mekanikken er å ta deres våpen fra dem, som du da selv kan bruke.

Så, jo lenger i spillet du kommer desto mer krevende blir det, og du må faktisk planlegge dine angrep, du må konsentrere deg om korrekt timing, og det blir stadig tøffere å vinne kamper. Samtidig klarer vi ikke alltid å riste fra oss følelsen av repetisjon, den kontinuerlige bruken av én angrepsknapp og bare de tre våpnene blir gjentakende og på grensen til kjedelig.

Kampsystemet er dypt, men repetitivt samtidig, og vi skulle ønsket spillet hadde enda mer variasjon å by på.



Perspektiver
Det andre elementet, plattformhopping, er egentlig bare kjipt. Kameraet gjør det vanskelig å se plattformer og bedømme korrekt avstand, og vi faller i døden alt for ofte.

Men - men jevne mellomrom gjør spillet noe veldig kult. Det skifter fra tradisjonelt tredjepersonssperspektiv til flat 2D-spilling. Og da kommer plattformhoppingen mye mer i fokus, samtidig som det blir langt enklere å forholde seg til. Ikke minst er spillet virkelig på sitt vakreste da. Det er disse 2D-nivåene som fremstår som de mest fargerike, elegante og kreative. En genuin fornøyelse.

El Shaddai gjør et poeng av stadig vekk overraske med absurde vendinger (bosskamper som egentlig ikke betyr noe som helst egentlig, da du fortsetter å spille selv om du taper), utfordre etablerte mekanikker (ingen tradisjonelle indikatorer på helse eller styrke, selv om disse kan aktiveres hvis du spiller for andre gang) og forvirre deg med meningsløse dialoger. Spillets absurditet er planlagt, og vi liker det.



Ikke for hvem som helst
Japansk spillindustri sliter med å levere storspill som imponerer for tiden, det meste som designes med tanke på det vestlige markedet er stort sett ganske kjipt i disse dager. Men det kommer fremdeles slike perler fra den kanten, som viser hvor skrudde ideer japanske designere ofte har. El Shaddai er et glimrende bevis på dette. Samtidig er det i stor grad form foran funksjon, spillbarheten er ofte god nok, men skiller seg lite fra andre utgivelser. Det finnes nok av slåsse/plattform-kombinasjoner som gjør det mye bedre.

Men vil du ha en genuint annerledes spillopplevelse som involverer flere sanser, kjør på. Spillbransjen trenger alternativer til det etablerte, og disse alternativene trenger støtte fra deg.