Høstens første store skytespill

Insomniac har fått det til nå. Nå er de virkelig truffet rytmen.

Resistance har vært med oss helt siden PS3 ble først gitt ut, vi har spilt det på PSP og på kommende PlayStation Vita. Spillene har bygd opp et fullverdig univers, en ganske så spennende historie, og har levert gode førstepersonsopplevelser. Men de to «ordentlige» Resistance-spillene på PS3 har generelt sett vært noe blandede, med like mange høydepunkter som nedturer.

Resistance 3 er uten tvil det beste spillet i serien hittil, og en meget, meget solid FPS-opplevelse. Vi er faktisk kjempefornøyd.

Mørkt kapittel
Vi har i en tidligere sniktitt omtalt en del av historien, men kan altså oppsummere kjapt. Nathan Hale er død, og vi spiller som mannen som er ansvarlig for hans død, Joseph Capelli. Han, hans kone og sønn, samt flere andre overlevende gjemmer seg i den lille byen Haven i Oklahoma, der de overlever i underjordiske tunneler. Det går nemlig ikke så bra på bakkeplanet - 90 prosent av jordas befolkning er enten døde eller konvertert til Chimera, og det meste av sivilisasjonen er utbrent, ødelagt og ruinert.



Etter kort tid finner Chimera selvsagt ut av dette gjemmestedet, ellers hadde spillet blitt nokså kjedelig. Kampene setter i gang, vi skyter rundt gatene i byen, vi kommer oss et lite stykke utenfor sentrum for å hente en av våre venner, skyter rundt i jordbruksområdene, vi stifter bekjentskap med våpnene og fiendene (flere av dem er kjente fra før, men med diverse endringer og modifikasjoner), og før vi vet ordet av det treffer vi på professor Malikov, som forteller at den eneste måten å stanse Chimera på er å dra til New York og ødelegge et enormt tårn. Ellers vil hele planeten bli avkjølt for å gjøres levelig for Chimera-styrkene, og menneskeheten vil dø ut.

Inn i dypet
Spillet tar oss videre på en tur gjennom USA, der vi besøker en rekke veldig varierte, godt designede og unike lokasjoner. Resistance leverer virkelig varene når det gjelder å bytte på utfordringer, by på forskjellige spillemåter, gi deg en lang rekke våpen som alle har genuin nytteverdi. Spillet er en berg og dalbane fullt av knallsolid spillbarhet og kule utfordringer.

Vi blir plassert på en båt som omsvermes av zombie-aktige «grims», vi må rømme fra et enormt monster i gamle gruvetunneler, vi treffer på andre menneskekolonier, men ikke alle disse er like vennlig innstilt, vi sniker oss i mørket for å ikke bli truffet av Chimera-snipere, forsvarer en pub i St. Louis fra vilt angrep fra alle retninger, og joda, vi kommer oss til New York til slutt, og byen er frosset til is og tom for mennesker.

Vi skal innrømme at de avsluttende New York-brettene kanskje er de kjedeligste av alle, nokså langtekkelige og gjentakende, men før de er det duket for rundt 7 timer med glimrende førstepersonsaction.

Den ene tingen som har skilt Resistance fra andre titler i sjangeren har alltid vært fokuset på fantasifulle og varierte våpen. R3 er selvsagt intet unntak.



Herlige våpen
Mange av våpnene vi bruker i spillet er riktignok kjent fra før, men det gjør det ikke mindre morsomt. De sekundære modusene vender tilbake, og disse åpner igjen for et utall kreative strategier. Bullseye lar oss merke fiender slik at alle skuddene går mot dem, Auger skyter gjennom vegger og gjør det mulig å sette opp et skjold, Magnum har patroner som kan sprenges i etterkant, og vi får videre i spillet tak i en maskinpistol, en sniperrifle, Marksman (som kombinerer både kraft og treffsikkerhet og ble kanskje vårt favorittvåpen), en hagle, et våpen som skyter ut en kraftfelt som er meget destruktivt på nært hold, et frysevåpen, og så videre. Alle er tilgjengelige til enhver tid, og du bytter dem ved å aktivere et våpenhjul. Du kan også bytte kjapt mellom to av de sist brukte våpnene ved å trykke på trekant.

Det som er helt nytt er det automatiske systemet for oppgradering. Når du bruker et våpen mye, går det opp i nivået, slik at du får tilgang til helt nye muligheter. Rossmore-hagla skyter plutselig ut ild, for eksempel, noe som er utrolig fett, for å være helt ærlig. Disse oppgraderingene er altså helt automatiske, alt du trenger å tenke på er å bruke det gitte våpenet nok.

Helsefreak
Helsesystemet i Resistance 3 går tilbake til det samme konseptet som i det aller første spillet, altså gode, gamle helsepakker. Her er det ingen regenerasjon, men grønne ampuller du må plukke opp for å fylle opp helsen. Dette systemet gjør jo spillet noe vanskeligere, da det er fort gjort å være nært døden, med ingen helse i nærheten. Men det er likevel et pluss, synes vi, det fungerer skjerpende, du må faktisk passe på å ikke bli skadet, da det ikke hjelper å gjemme seg og vente i noen sekunder.



Det er faktisk ikke så mye mer vi kan si om enkeltspillerdelen av Resistance 3 uten å avsløre for mye, og plottet er jo tross alt ganske interessant. Det vi kan si er at spillet har en eksepsjonelt mørk tone, det er en dyster historie om en døende sivilisasjon, og utviklerne har vært veldig flinke til å poengtere dette. Det er ingen humor her, og selv om vi på en måte seirer til slutt, føles det likevel ikke spesielt frigjørende.

Det koker ned til at dette er rundt 8 timer med høykvalitets førstepersonsaction, og det er jo ingen dårlig ting.

Med og uten venner
Hele kampanjen er også spillbar i co-op, men det er ingen separate brett for kooperativ spilling her.

Flerspillerdelen er naturligvis også ganske omfattende. Vi testet det såpass lenge før utgivelse at det var vanskelig å finne folk å spille med, men vår erfaring er uansett positiv. Konseptet bygger på kjent rammeverk, der vi går opp i nivåer når vi spiller bra, noe som åpner for en jevn strøm med nytt utstyr og nye muligheter. Vi kan i forkant sette opp «loadouts» med våpnene vi har lyst å bruke og eventuelle forbedringer til disse, og Resistance 3 lar oss også ha ekstramuligheter på d-paden. Disse mulighetene er kule: Du kan for eksempel aktivere en dings som fyller opp ammunisjonen til våpenet du bruker, eller en slags holografisk projeksjon av deg selv om forvirrer motstanderne.

Det er et fint utvalg med brett og et par moduser som krever at de to fraksjonene enten angriper eller forsvarer strategiske punkter på brettet, i tillegg til mer typiske varianter med mer skyting og mindre planlegging.



Den store styrken er naturligvis våpenutvalget, de glimrende våpnene som brukes i enkeltspillerdelen er jo også tilgjengelige på nett, og med alle sine sekundærmoduser åpner de for utrolig mye kreativitet når det gjelder hva du vil skyte med.

Utover dette fremstår ikke Resistance på nett som noe usedvanlig revolusjonerende, men med sine herlige våpen, stor fleksibilitet når det gjelder valg av utstyr og fine brett er det rett og slett moro.

Vi ser at Insomniac har lagt mest ressurser i enkeltspillerkampanjen, noe som er en sjeldenhet for tiden. Og dette applauderer vi. Mer enkeltspiller, takk.

Pent og fokusert
Resistance 3 stiller også sterkt når det gjelder teknologi. Det er et veldig pent spill, merkbart overhalt sammenlignet med de to forrige utgivelsene. Detaljene er overalt, brettene frister til å utforskes, spillet kombinerer både massiv skala og solide innendørsområder, så alt tatt i betraktning er dette et av de penere førstepersonsspillene som er tilgjengelige på PS3 i disse dager. Vi kan trekke litt for stive ansiktsanimasjoner og usynkronisert lyd i noen av filmklippene, men det ødelegger ikke betraktelig for totalopplevelsen.

Konklusjonen er vel ingen overraskelse? Vi liker spillet godt. Spesielt enkeltspillerdelen. Faktisk en av de sterkeste vi har spilt på en stund. Som sagt - masse variasjon, godt med utfordringer, de geniale våpnene, flott grafikk... Dette er gode greier. Helt klart det beste Resistance-spillet hittil og en kjempefin start på spillhøsten for PS3-eiere. Spesielt for disse som ikke er så opptatt av flerspiller.