Strømførende action

Infamous var en blandet opplevelse da det kom for et par år tilbake. På den ene siden: Glimrende bruk av en åpen by, der du blir gitt fascinerende superkrefter og potensiale til å utforske omgivelsene på en helt ny måte. På den andre siden var det trøblete aspekter av kontrollen, en del kjip repetisjon, et par andre ubalanserte elementer.

Med oppfølgeren fikser utviklerne i Sucker Punch mye av dette, men det betyr ikke at spillet er merkbart mye bedre enn originalen. Det innfører faktisk noen nye negative elementer, og igjen fremstår det som litt upolert, men samtidig med masse sjarm og potensiale for mye moro.

Livet i farger
Infamous 2 tar oss vekk fra de litt grå omgivelsene i Empire City, og tar oss til byen New Marais, som er tungt inspirert av New Orleans. Det er en fin avveksling. Her er det farger, her er det fuktighet og sumper, her er det helt andre lyder, smaker, opplevelser. Sørstatskulturen blir sjelden tatt opp i spill, så vi liker at Sucker Punch forsøker å bygge en verden litt annerledes fra spill flest.



Men samtidig klarer de å løfte et par øyebryn: En del av byen heter Flood Town, noe et par Katrina-overlevende kan oppfatte som litt ufint? Og en av spillets sidefigurer, Nix, er nesten kvalmende stereotypisk med sine voodoo-referanser.

Hvor er personligheten?
Historien som skal holde det hele samlet er også litt her og der. Vi styrer igjen Cole, som nå begynner å bli vant til sine elektriske superkrefter. Han har fått en liten overhaling siden sist, noe som innebærer at fyren faktisk fremstår som enda mindre sympatisk, en kjip, gretten kar som er misfornøyd med det meste. Vi klarer rett og slett ikke å sympatisere med ham.

De øvrige personlighetene du treffer jevnlig på er den nevnte Nix, samt Kuo - en annen jente som skal få deg til å utføre snille oppdrag fremfor å være et rasshøl. Kompisen Zeke er artig med sine Elvis-etterligninger. Fint nok.

Nix og Kuo er altså representasjoner av spillets moralske system. Som i det første spillet presenterer flere av oppdragene oss med snille eller slemme valg. Disse er dessverre ofte alt for tydelige, uten noen gråsoner. Det finnes i tillegg en lang rekke ekstraoppdrag som også forsterker dine snille eller slemme krefter, og der er det også eksepsjonelt tydelig hvilken side av skalaen som påvirkes.



Bortsett fra oppdragene der du kan rydde byen for gatemusikanter. Vi fatter ikke at det skal være en slem ting å gjøre. Vi gjør jo byen en tjeneste.

Monsterutvalget
Så, New Marais trues av et mystisk beist som er den ultimate bossen i spillet. Og i tillegg er byen full av fiender, både menneskelige og muterte. Det er nok å sette fingrene i, for å si det sånn. Motstanderne er varierte, og stadig vekk dukker det opp massive bosser som overrasker med deres kreative utforming.

Dessverre har vi problemer med visse deler av kampsystemet. Selve angrepene er ofte glimrende. Cole skyter ut elektrisitet av hendene, og vi låser opp stadig nye varianter av angrep, disse blir stadig kraftigere, og det kan være virkelig morsomt å leke superhelt. Som i det forrige spillet får du tilgang til forskjellige typer krefter avhengig av hvilken moralsk rute du velger.

Frustrasjoner
Problemet er skjermen går igjen i svart hvitt når du blir skadet, noe som da kan gjøre det frustrerende vanskelig å se hva som skjer rundt deg. Flere av bosskampene foregår i irriterende lukkede omgivelser som rett og slett innskrenker kreativiteten. Kameraet er ikke alltid lett å ha med å gjøre. Sånne ting, som gjør opplevelsen mer plagsom enn den burde være. Halvparten av tiden er det kjempegøy å fly langs takene og fyre av strømgranater, men halvparten igjen er det bare en plage å slåss.



Hovedkampanjen er middels, synes vi. Oppdragene er av og til ufokuserte og repetitive. Infamous 2 skinner når vi gjør de mer frivillige sideoppdragene, de som virkelig lar oss utforske byen, ha det genuint gøy. Alle som har spilt det første spillet vi kjenne seg igjen i hvor morsomt det er å skli langs strømførende ledninger, klatre oppover de høyeste bygningene for å finne skjulte «shards», for så å gli bortover i luften. Alt dette er på plass her også. Dødskult.

For å låse opp nye krefter må vi først utføre et visst antall krav, som for eksempel å drepe fiender på forskjellige måter. Dette fremmer kreativitet, lekenhet. Det er på disse områdene Sucker Punch virkelig er i sitt ess. De er kjempeflinke til å skape en sandkasseby, gi deg fete krefter, gi deg potensiale, la deg fly rundt å ha det genuint fett.

De er ikke så flinke til å lime alt dette sammen med fokusert design, bra historie og interessante figurer. Og de bommer igjen med visse elementer av spillbarheten, som ujevnt kampsystem.

Vrien
Kontrollen har vi også litt å utsette på - akkurat som i det forrige spillet er det kult å klarte oppover alle de tenkelige veggene, men igjen er Cole litt for smart for sitt eget beste, og spillet har tendenser til å klistre deg til avsatser og overflater du absolutt ikke vil ha noe med å gjøre. Slikt kan være eksepsjonelt irriterende i kampens hete - når alt har gått svart/hvitt, du blir beskutt fra alle retninger og i tillegg ikke klarer å komme deg elegant videre til neste hustak.

Lag eget spill
Ett veldig viktig poeng trekker vårt inntrykk av spillet oppover: Sucker Punch gir oss verktøy til å lage egne oppdrag. Du kan når som helst åpne en editor, der du kan plassere objekter, fiender, gi dem AI-rutiner og mål. Mulighetene er store, og dette er ganske artig. Det ligger en del slike brett mekket av utviklerne selv allerede tilgjengelige, og vi tipper at miljøet rundt har allerede kommet med et par kreative, nye oppdrag.



Infamous 2 har også fått en merkbar grafisk overhaling. Det ser meget bra ut. New Marais er som sagt en fargerik, levende by, så det skulle bare mangle. Detaljnivået er mye høyere enn i det første spillet, animasjonene langt bedre, og det er ingen hakking å spore.

Har litt igjen
Vi må bare konkludere med at Infamous 2 har potensiale til å være kjempegøy, men hindres av diverse irritasjonsmomenter, og ofte føles det som om spillet rett og slett har lite karakter. For all del, vi ser at Sucker Punch har mange gode ideer, at de har lagt inn mye arbeid her. Det er også et flott sandkassespill. Men er du ute etter en god historie med engasjerende personligheter, bør du se et annet sted.

Men likte du det første spillet, kan vi trygt anbefale oppfølgeren.