Perfekt hjernetrim

Det første Portal var ikke et spill Valve fokuserte stort på, det fulgte liksom bare med som en del av den store Orange Box-pakken. Men det ble raskt en kulthit, et relativt kort spill som presenterte helt unike gåter i en helt unikt miljø, helt spesiell type humor og mystiske referanser til den øvrige Half Life-serien.

Som det ofte er med kult-titler som dette, ble suksessen etterfulgt av av hele nettet begynte å gjenta fraser fra spillet, memeer ble raskt spredt som ild i tørt gress, og det hele ble veldig fort veldig irritertende. Så vi stengte alt som hadde med Portal å gjøre ut av vår verden ganske raskt. Derfor ble vi heller ikke så giret på oppfølgeren. Fordi vi synes alle kake-referanser er idiotiske. Fordi vi synes at den irriterende sangen på slutten er bare irriterende, ikke kul.

Det tok oss ca tre minutter å bli forelsket i Portal 2.

Valve er smarte. De følger ikke bare opp tematikken fra det første spillet rent uten videre.



Velkjent, men nytt
De introduserer nye elementer kjapt. Vi våkner i et tomt hotellrom, og vi er fremdeles den samme Chell som i det første spillet. Før vi vet ordet av det stifter vi bekjentskap med Wheatley, et robotisk hode festet til skinner i taket, hvis jobb er å guide deg rundt i Aperture-fasilitetene. Stemmen til Wheatley leveres av Stephen Merchant, den glimrende britiske komikeren som jobber tett med Ricky Gervais. Merchant gjør en fantastisk jobb, og Wheatley leverer sylskarp humor fra første stund.

Plottet er viktig i Portal. Så vi kan ikke snakke for mye om det. Vi kan ikke avsløre noe. Men vi må poengtere et par ting: Først og fremst, det lønner seg å ha spilt det første spillet før man setter i gang. Slik at du er kjent med mekanikkene fra starten av, og slik at du skjønner hva det hele egentlig dreier seg om.

Årene har gått
Det har skjedd mye rart mens du har vært i stasis i hotellrommet ditt i Portal 2. Det har gått et ubestemt antall år, og hele Aperture-fasiliteten faller fra hverandre. Det er kanskje den største kontrasten fra de klinisk rene, hvitkledde testrommene i det første spillet. Nå er det aller meste gjengrodd, skittent og mye er regelrett gått i stykker. For all del, vi ser fremdeles mange hvitkledde testrom i spillet, men de har fått merke tidenes tann.



Så, spillets forløp, uten å avsløre noe særlig, er at du deltar i en rekke tester, på mange måter akkurat som før, bare at alt er mye større, mer omfattende og komplekst. Prinsippene er ikke så forskjellige fra første Portal, du har fremdeles portalvåpenet ditt og det fungerer akkurat som før. Den ene forskjellen er at du kan se omrissene av dine portal gjennom vegger, slik at det er lettere å lokalisere dem fra avstand.

Smart og vrient
Jo lenger ut i spillet du kommer, desto mer komplisert blir det hele. Først kommer lasere som du må avlede med spesielle kuber, kanskje få dem til å skyte gjennom veggene. Så kommer de robotiske maskingeværene som snakker med uskyldige, søte stemmer. Så dukker det opp «lysbroer», som kan skytes gjennom portaler. Så kombineres alt dette sammen. Så skjer det noe, og du får plutselig utforske helt nye omgivelser, som ser helt annerledes ut enn de kjente testrommene.

Da introduseres det ytterligere nye måter å forsere gåtene på. For eksempel geleer, flytende substanser som renner ut av rør. Disse kan du, gjennom smart bruk av portaler, spraye på vegger, slik at disse veggene får nye egenskaper. Plutselig kan du sprette av overflatene eller bevege deg ekstra raskt. Og det kommer enda flere spennende elementer. Og igjen vokser gåtene i kompleksitet. Til det tar helt av.

Vekst
Poenget er at Portal 2 er langt større enn forgjengeren. Enkeltspillerdelen har en solid varighet på rundt 10 timer, og ikke tro at det innebærer evige gjentakelser av testrom hele veien gjennom. Spillet skifter stil flere ganger, du får se mye av Apertures enorme fasiliteter. Det er en ordentlig historie som binder det hele sammen, og joda - vi kan vel si at GlaDOS vender tilbake, med alle de hånende frasene det innebærer, men hun er langt fra den eneste vi møter på underveis. Wheatley har vi allerede nevnt, med det dukker opp flere stemmer.



Vi lærer mer om Apertures opprinnelse, bakgrunn og vekst, vi ser konturene av hva slags galskap som hadde foregått der mens vi var i koma, og samtidig bevares den unike sjarmen og den mørke humoren.

Det dypere plottet, de mye mer varierte omgivelsene, de nye elementene, alt sammen gjør at Portal 2 fremstår som et mye mer komplett spill enn forgjengeren. Portal 2 står stolt på sine egne bein, for lengst ute av skyggen til Orange Box.

Og etter at du er ferdig med den glimrende hovedkampanjen, med all hjernevrengningen der, alle de uendelig kreative og smarte gåtene der, kan du jo sette i gang med kampanje nummer to.

To er bedre enn en
Nemlig den helt separate kooperative delen, der to vittige roboter skal samarbeide mellom en ny rekke med gåter. Historien og plottet tar et steg bakover der, og det å jobbe sammen med en venn tar steget frem i rampelyset. Du kan spille over nett - eller over splittskjerm, i samme rom. Det er ganske kult.

Nøkkelen er altså å sette sammen fire portaler i stedet for to for å komme seg gjennom utfordringene (mens GlaDOS bidrar med oppløftende kommentarer). De to robotene kan «pinge» hverandre for å merke hvor en portal kan plasseres, de kan vinke til hverandre, men det er nok lurt å faktisk snakke sammen for å planlegge neste trekk. Gåtene i co-op-delen er nemlig vanskeligere enn i enkeltspillerbiten. Og dermed kreves det to hjerner for å løse dem effektivt.

Co-op-kampanjen er kortere og mindre omfattende, men likevel en glimrende måte å bygge ut spillet på, spesielt etter at du har gjort deg ferdig med hovedhistorien.



Valve er kjent for sine skyhøye produksjonsverdier, og Portal 2 er intet unntak. Selv om Source-motoren viser sin alder på visse områder (noen steder er det tydelig at teknologien er gammel) klarer spillet likevel å se glimrende ut. Det er animasjonene som gjør det, og den enorme mengden detaljer, den forsiktige fargepaletten, det smarte designet som klarer å skjule teknologiske mangler. Portal 2 er en visuell fornøyelse, til tross for at vi vet at det finnes penere spill der ute. De fantastiske skuespillerprestasjonene bidrar også (sammen med det geniale skriptet) til å gjøre opplevelsen både troverdig og humoristisk.

Helt vellykket
Vi er i utgangspunktet litt gretne på at Valve stadig vekk lar seg distrahere av andre titler, noe som hindrer dem fra å slippe mer Half Life - som tross alt er vår favorittserie gjennom tidene. Men når vi først må ta til takke med noe annet enn Half Life 3, er vi glade for at det er Portal 2. Det er et herlig spill. Til tross for førstepersonsperspektivet handler det ikke om vold, men om glimrende gåter, humor, intelligens og en liten dose mystikk. Og denne gangen er det større, lengre og smartere enn før. Det er rett og slett ingenting å mislike her, og dermed gir vi det lett full pott. Faktisk den første sekseren i 2011. Det er nesten synd at det er meldt knallvær hele påsken...