Lite taktisk

Vi er ikke bortskjemt med taktiske skytespill for tiden. Det er lenge siden forrige Ghost Recon, sikkert lenge til neste Rainbow Six, eller øvrige spill i denne undersjangeren. Og vi skal jo ikke legge skjul på at vi har savnet å kunne spille litt mer taktisk, ha kontroll over lagkameratene, gi dem ordre, sende dem foran for å rekognosere eller ta ut bestemte fiender.

Og det er en liten stund siden et fullverdig SOCOM-spill. Denne serien er tross alt respektert av mange PlayStation-spillere, og introduserte i sin tid flere nyskapende elementer. SOCOM var blant annet et av de aller første PlayStation 2-spillene som støttet spilling på nett.



Utdatert
I dag er dessverre serien blitt langt forbigått av andre titler. SOCOM 4, som slippes til PlayStation 3 i disse dager, er et gammeldags og lite underholdende spill. Selv om det har sine øyeblikk.

SOCOM 4 tar oss til Asia, der vi skal kjempe mot en gruppe opprørere som har nokså uklare mål, og vi spiller som en røff og stolt NATO-soldat som har kommandoen over en gruppe medsoldater. Plottet er stort sett en ordinær krigsshistorie som er fort glemt, selv om utviklerne forsøker å involvere oss i hendelsene og gi figurene personligheter. Det fungerer sånn passe.

Sett det før
Soldaten Cullen Gray er altså en generisk helt plassert i en generisk krig som finner sted i meget generiske brett. Vi skyter oss gjennom jungler, landsbyer, varehus, bygater og så videre. Det er veldig lite her vi ikke har sett i andre spill. Den eneste ordentlige avvekslingen er faktisk en håndfull snikebrett, der vi styrer den kvinnelige soldaten med kallenavn «45» i stedet for Gray. Den sør-koreanske snikskytteren skal bruke skygger for å unngå å bli oppdaget av fiendene som patruljerer området. Snikemekanikkene er meget enkle, dette er ikke akkurat Metal Gear Solid eller Splinter Cell. Vi føler at disse sekvensene ble kun lagt til for å gjøre spillet lengre.

Ikke så rart, fordi det hele varer uansett i kanskje fem-seks timer. SOCOM 4 består av fjorten brett, og så godt som alle er helt lineære, begrensede og veldig korte. Du går fra A til B, dreper fiender underveis, så er du ferdig, og neste brett låses opp.

Bestem selv
Det strategiske fungerer jo ganske fint: Du trykker på knappene på styrekorset for å sende de fire soldatene du har kommando over til angitte plasser. De er delt opp i to grupper, så poenget er som regel å plassere en gruppe ett sted, og den andre gruppen et annet sted, slik at de kan flanke fiendene. Du kan få dem til å følge en bestemt rute, og du kan merke spesifikke fiender du vil at de skal fokusere på.

Alt dette er ganske grunnleggende. Vi har sett lagbaserte spill som er langt mer sofistiskerte og avanserte. SOCOMs lagmekanikk innebærer som regel at du egentlig bare slipper å gjøre noe særlig selv, medsoldatene dine tar seg av det meste. Du kan like gjerne holde deg i bakgrunnen, og spillet har en coversystem som aktiveres ved å trykke på sirkelknappen. Kompisene dine er veldig treffsikre, og fiendene er stort sett dumme (det er egentlig det motsatte av de fleste spill for tiden, føler vi). Det ene problemet vi har med våre medsoldater er at de ofte går rett i vegger, eller tar den lengste, mest klønete veien til målet. De skyter bra, men de er ikke ekstremt smarte de heller.



Kampanjen er altså ingenting å rope hurra for. Kort, lett og uten noe særpreg. En av de få tingene som underholdt oss er at våpnene du bruker blir automatisk oppgradert med nye egenskaper når du bruker dem mye, så vips får du bedre sikte eller mer stabilitet. Dette gjelder forøvrig på tvers av moduser, så oppgraderingene installeres uansett om du spiller offline eller online.

Bedre med andre
Når det gjelder online, byr SOCOM på en god pakke: Du kan spille kooperativt, og det er helt egne brett til dette formålet. Det er to spilltyper, der du enten skal drepe bestemte fiender, eller finne bestemte objekter. Og du kan selvsagt spille mot andre.

Flerspillerdelen innebærer det obligatoriske Call of Duty-inspirerte erfaringssystemet, og fordeles på fire spilltyper, der den mest interessante heter Bomb Squad. Der skal en spiller avvæpne bomber mens resten av laget støtter ham. De resterende modusene bygger på velkjente deathmatch- og capture the flag-prinsipper.

Vi har dessverre ikke hatt muligheten til å tilbringe mye tid med flerspillerdelen av SOCOM 4, det vi har sett virker fint nok, men lite revolusjonerende. Omtrent det eneste som skiller spillet ut fra mengden er at det er i tredjepersonsperspektiv, mens de aller fleste konkurrentene for tiden er i førsteperson. Men når det er sagt føler vi ikke at SOCOM gjør så mye spennede at det er verdt å investere i.

Det visuelle er kompetent. Brettene er fargerike, detaljerte, og ser generelt bra ut, selv om mange av innendørsområdene har middels kvalitet på teksturene. Figurerne er godt animerte, og når alt kommer til alt er SOCOM 4 pent nok, selv om det ikke flytter noen grenser.



Presisjonkontroll
Det som er mest interessant er at spillet støtter Move-kontrolleren. Killzone 3 viste tidligere i år at Move og førstepersonsspill fungerer fint sammen, og det samme kan vi si om SOCOM 4. Å styre med Move innebærer at du beveger figuren med analog stikke, og når du beveger på hovedkontrolleren sikter du. Flytter du siktet til skjermens ytterkanter, beveger du hodet. Systemet er altså likt Killzone 3 - eller skytespill på Wii for den saks skyld, og du mister noe av hurtigheten i bevegelsene, men øker presisjonen din. Vi synes Move-støtten er fin nok, men det krever tilvenning, og vi er mer komfortable med tradisjonell kontroll. Så vi holder oss til det.

SOCOM 4 er ikke det verste vi har sett, men det er ikke spesielt imponerende heller. Det er et skytespill med ganske lite innhold, lite som skiller seg ut fra mendgen, det aller meste her er ganske standard og generisk. Du skal være rimelig desperat etter et taktisk tredjepersonsspill for å virkelig nyte dette. Resten av oss kan fint stå over.