Strategisjangeren er ikke død - nye, relevante titler fortsetter å komme, StarCraft II skaper hysteriske tilstander, og Halo Wars klarte til og med å bevise for ett års tid siden at det er mulig å få strategispill til å fungere på konsoll. Så det står ikke så ille til.

Men når en av sjangerens ekte veteraner, Command & Conquer, nå skal tilsynelatende avsluttes, hadde vi håpet på noe mer storslått enn dette.

For all del, vi respekterer utviklernes ønske om å forsøke noe nytt. C&C4 inneholder en hel del ganske smarte elementer, og henter blant annet inspirasjon hos nyere FPS-spill. Problemet er at de ikke er implementert riktig.

Over og ut for Kane?
C&C4 skal altså være avslutningen på den opprinnelige Command & Conquer-serien, den som startet for 15 år siden med originale Command & Conquer. Den som forteller historien om GDI, NOD og Kane. Og årets spill skal altså avslutte sagaen, først og fremst ved å knytte de løse trådene som har med Kane å gjøre. Det betyr ikke nødvendigvis at hele Command & Conquer er over, altså.



Historiemessig tar spillet nye vendinger - Tiberium-krystallene er nå i ferd med å utslette alt liv på jorda, og Kane vil inngå en allianse med GDI, da han er den eneste som vet hvordan krisen kan løses. Dette åpner selvfølgelig igjen for at plottet fortelles ved hjelp av de etter hvert så godt kjente filmklippene. Nok en gang er det ekte skuespillere som er blitt brukt, men noe stemmer ikke helt denne gangen. C&C har nemlig plutselig begynt å ta seg selv mye mer seriøst. Filmklippene skal nå være dystre, alvorlige, mindre «cheesy» enn i gamle dager. Det betyr strengt tatt at de fleste av klippene foregår i mørke korridorer der de middelmådige skuespillerne gjør sitt beste for å se stresset ut. Det er ikke helt det vi forbinder med C&C. Greit, vi får se nye, mer menneskelige sider av Kane, men igjen, vi liker ikke at spillet tar seg selv så alvorlig.

Uinspirert
Vi har alltid sett på enkeltspillerkampanjen som hjertet til Command & Conquer, men i disse online-tider har den nok fått en noe mindre rolle. Historiedelen er mindre engasjerende, mer rett frem enn tidligere. Det er to kampanjer, for GDI og NOD, men totalt sett er dette hverken spesielt omfattende eller spesielt langt. Men det mest skuffende er mangelen på variasjon i brettene, som i hovedsak krever at du tar over så så mange kontrollposter og holder på dem til du vinner. Oppdragene har ofte tendenser til å være kjedelige, aldri et godt tegn i et dataspill.

Det henger i stor grad i hvordan spillbarheten er strukturert. C&C prøver nemlig å fornye seg, men mister mye av strategiaspektet underveis. De store nyhetene er at det nå finnes hverken baser eller ressurser å tenke på. Du trenger ikke å samle noe som helst, bortsett fra noen Tiberium-krystaller som gir deg ekstra oppgraderinger. Men du trenger ikke å sørge for en strøm av ressurser, noe som kan være forfriskende, men føles egentlig bare feil. Det er også umulig å bygge baser - du forholder deg nå til en massiv såkalt «crawler», en maskin på fire bein som kan bevege seg rundt, og som kan pakkes ut hvor som helst. Dermed blir denne om til en produksjonsfasilitet, og brukes til å lage enheter.



Klassedelt
Det som er interessant er at crawleren kan ha tre separate roller, litt som klasser i rolle- eller skytespill. Den kan enten produsere angrepsenheter, som diverse typer tanks, eller fokusere på forsvar. Da får du sette opp kanoner eller bygninger der du kan plassere infanterisoldater. Den siste klassen produserer støtteenheter, som for eksempel fly og enheter som har medisinske funksjoner. Det høres interessant ut, men igjen, manglende kreativitet begrenser opplevelsen. Vi får liksom ikke til å være fleksible og kose oss med diverse enheter, når spillet er overraskende strengt i forhold til hvor stor styrke du kan ha til enhver tid. Du har et visst antall plasser for enhetene dine, og jo større og kraftigere enheter du bygger desto flere plasser bruker de opp.

Så vi ender opp med ganske små armeer, og når alt for mange brett har temmelig ensformige mål, blir resultatet intetsigende. C&C4 vil at vi skal konsentrere oss om stein-saks-papir-prinsippet, bygge små, smarte styrker. Men minus baser, minus ressurser, synes vi rett og slett ikke dette er så veldig gøy. Enkeltspillerkampanjen kan reddes ved at du får spilt kooperativt med en venn. Mange synes tross alt det er veldig moro.

Bygg opp
Det som er interessant er at spillet følger en rollespillmentalitet ved å inkludere erfaringspoeng. Disse fungerer på tvers av spillmoduser, enten det er enkeltspiller eller flerspiller. Vinner du kamper, eller bare dreper motstanderens enheter, alt dette gir deg poeng, noe som igjen tar det videre til neste nivå. Og når du går opp i nivåer, låses det opp nye krefter og enheter. Det er selvfølgelig en løsning som frister deg til å fortsette å spille, da det er virkelig mange enheter du kan få tilgang til, og det kan ta en stund å låse opp alt. Sånn sett er det verdt å investere tid i spillet. På den andre siden, det tar lang tid før du virkelig kan kose med de store leketøyene. Dette er ikke strategispillerne vant til. De vil samle ressurser nok til å kunne bygge den største tanksen i løpet av én kamp, ikke først etter å ha spilt online og offline i tre dager.

Dette erfaringssystemet føles også som en halvslapp unnskyldning for å tvinge deg til å være tilkoblet nettet hele tiden, selv om du spiller alene. Ja, du får ikke lov å spille hvis nettet ditt går ned. Du får ikke lov å spille på toget eller flyet (jada, flere og flere slike har nett, men det er en annen historie). Erfaringspoengene dine skal liksom lastes opp til EAs servere, men slikt kan fint løses uten at du alltid må være tilkoblet. En irriterende begrensning som dessverre er stadig mer dominerende i PC-spill-verdenen.



Trives best på nett
C&C4 kommer mest til sin rett online. Det forutsetter igjen at du har investert nok tid til å låse opp de beste enhetene, men med litt innsats kan det altså bli moro. Dynamikken er ikke ulik mange av enkeltspillerbrettene, da det stort sett handler om å kontrollere strategiske punkter på kartet. Men de forskjellige klassene legger opp til smart lagsamarbeid, og mangelen på ressurser og basebygging gjør det mulig for alle å delta i kampene kjappere. Mindre fokus på strategi gjør C&C4 mer nybegynnervennlig. Det er du bare kan bygge et begrenset antall enheter hindrer også spillerne fra å spamme hverandre med massive angrep det er vanskelig å forsvare seg i mot, og legger opp til smartere håndtering av de enhetene du har.

Vi ender opp med å føle at teamet var veldig ufokusert under utviklingen. C&C4 går så langt vekk fra alt som er tradisjonelt Command & Conquer at det burde vært et spinoff-spill, en slags C&C Generals. Innovasjon er ikke feil, men i dette tilfellet blir resultatet bare rotete. Og når vi igjen ser Kane og hans maniske personlighet forventer vi en ny dose av humoren og ironien serien er kjent for. Ikke dette her, overseriøst og dystert, med spillbarhetselementer som bryter med det vi er vant med.



C&C er kompetent teknisk, ser temmelig pent ut samtidig som det klarer fint å kjøre på svakere maskiner. Kvaliteten på animasjonene, teksturene og spesialeffektene er bra, uten at vi er vitne til noe revolusjonerende. Spillserien har imidlertid alltid vært kjent for den solide musikken, og C&C4 fortsetter i kjent spor. Ikke noe feil med det tekniske, med unntak av kravet om å være tilkoblet nettet hele tiden. En uting.

Ikke allverdens
Når alt kommer til alt, er vi bare middels fornøyd med spillet. De helt grunnleggende mekanikkene er jo fine de, men endringene er ikke blitt til det beste. Som sagt, hadde C&C4 vært et frittstående spill ville det vært lettere å tilgi, men designerne har prøvd å skvise alt for mye nytt og annerledes inn i et rammeverk som ikke er tilpasset det. Det er artig at man prøver å eksperimentere med erfaringspoeng, klasser, fjerning av tradisjonelle elementer, men det funker ikke helt som ønsket.

Så, nei, dette var ikke allverden. C&C4 er blitt en middelmådig avslutning på Kane-sagaen, og det er synd. Command & Conquer vender nok tilbake, forhåpentligvis i bedre form.