God of War III følger tett i fotsporene til de tidligere PS2- og PSP-spillene. Både tematisk og spillbarhetsmessig. Spillet plukket opp tråden direkte fra tittel nummer to - Kratos og gigantene klatrer oppover Olympus-fjellet. Bare at det er så utrolig mye mer massivt i denne omgang. Den obligatoriske grafiske oppgraderingen som hører med gjør seg øyeblikkelig bemerket. Utviklerne i Santa Monica-studioet bestemte seg tydeligvis for å starte spillet med et virkelig smell. Altså, gjør deg klar til å bli fullstendig blåst av banen - God of War III starter med en av de mest vanvittige åpningssekvensene noensinne programmert. Kratos befinner seg på en av gigantene, Gaia, altså bokstavelig talt på hennes enorme kropp, og selve denne kroppen fungerer på en måte som et eget brett. Du klatrer, slåss, hopper, alt mens Gaia er i bevegelse, og plutselig angripes du av en boss som ser ut som en kombinasjon av tentakler og en hest. Alt går så fort at det er nesten umulig å se hva bossen egentlig er laget av. Vi slåss for harde livet, alt mens vi fremdeles befinner oss på armen til Gaia, alt mens Gaia fortsetter å klatre oppover det enorme fjellet.
Det er vanvittig spektakulært, og må oppleves. Spillet roer ned tempoet litt etter hvert. Angrepet på Olympus er mislykket, og vår helt havner helt på bunnen av fjellet. Svekket, med færre våpen, men like bestemt, vil han opp igjen og konfrontere Zeus. Der begynner vår historie.
Vi vet hva vi skal
God of War III føles umiddelbart velkjent. Santa Monica har vært lure nok til å ikke leke med selve grunnformelen. Kratos styres som før. Den høyre analoge stikken brukes fremdeles til å rulle unna, mens kameraet er fremdeles fastsatt til vinkler bestemt av utviklerne. Det føltes som en begrensning i lignende Dante's Inferno, men i God of War er det en smart løsning, som stort sett leder deg korrekt gjennom de stadig mer komplekse brettene.
Kampsystemet er også beholdt. To av knappene brukes for angrep (lett og tung), én for å ta tak i fiendene, én for å hoppe. Skulderknappene utvider angrepsrepertoaret og åpner for nye kombinasjoner. Den venstre triggerknappen gjør det mulig å bruke spesifikke objekter du finner underveis, mens den høyre aktiverer visse spesialkrefter som bruker opp magimåleren din.
Herlig oppbygning
Strukturen er også så godt som helt identisk som de tidligere spillene. Dynamikken til God of War er enkel. Pøs på med varierte, fantasifulle og stadig mer utfordrende fiender. Sørg for at vi jevnlig får tilgang til nye våpen og nye krefter, stort sett i etterkant av en massiv bosskamp. Varier med smarte og underholdende gåter og en og annen hoppesekvens. Alt dette føles ganske så velkjent, men likevel friskt og morsomt. Rett og slett fordi utviklerne gjør alt dette så
riktig. Alt er spektakulært, stilig, godt gjennomtenkt, morsomt. Du vet at det til enhver tid venter noe nytt rundt neste hjørne. Du blir hele tiden pirret, fristet til å fortsette, til å utfordre deg selv, til å lete etter hemmeligheter, til å være så brutal som mulig. Santa Monica vet akkurat hva vi vil ha og spiller på disse strengene på en mesterlig måte. De har fullstendig kontroll.
Dermed får vi stadig vekk sjansen til å leke med nye våpen og andre hjelpemidler. Det er disse som på mange måter gjør God of War til en såpass underholdende opplevelse. Vi starter med rimelig tradisjonelle kjettinger med kniver på (kjempetradisjonelle, vi bruker sånne hver dag), og fortsetter å skaffe oss nye våpen. Som enorme klør, svære, metalliske hansker utformet som løver, eller kniver som skyter ut elektrisitet i samme slengen. De aller fleste av disse skaffes som sagt som resultater av bosskamper, og det gjelder også øvrige objekter som kan brukes. Disse objektene involverer til å begynne med rimelig uskyldige verktøy som en bue. Men litt utover får vi plutselig tak i, for eksempel, et hode. Som kan lyse i mørket. Så skaffer vi oss sko som lar oss løpe oppover vegger. Og så videre.
Verdens voldsomste
Det søte er at å få tak i samtlige disse nye våpnene og hjelpemidlene innebærer ubeskrivelige mengder med brutalitet. God of War III setter ny standard for vold i dataspill. De tidligere titlene i serien fremstår som pusekatt-simulatorer i forhold. Kratos skjærer opp mager, drar ut innvoller, river ut øyne, kapper av hoder, knuser kropper mot vegger, og alt dette gjelder bare vanlige fiender. Hva han gjør mot bosser er en annen historie. Når helten vår bokstavelig talt knuser trynet til sin bror Herkules, tråkker på ansiktet hans med hælen først så blodet og beinsplinter spruter, viser kameraet oss hver detalj. Her skal ingenting overlates til fantasien. Og hvordan får vi tak i skoene til Hermes? Joda, Kratos kutter av beina hans for å ta dem av. Igjen, med grafisk detalj.
God of War III fortsetter med sine tradisjonsrike QTE-sekvenser, som krever at du trykker på bestemte knapper til riktig tid, men mens dette elementet ofte er en plage i andre titler, fungerer det glimrende her. Hver bosskamp avsluttes med en slik sekvens, noe som lar utviklerne fjerne deg litt vekk fra selve hendelsen, og heller trekke kameraet litt tilbake og viser deg nøyaktig hvordan vedkommende lider for sine synder.
Som nevnt, hver gang vi får tak i nytt utstyr åpner det for et nytt spillbarhetselement, noe som igjen baner vei for nye utfordringer. Denne dynamikken er upåklagelig.
Oppgraderinger
Alle våpnene og objekter kan videre oppgraderes til å gi deg tilgang til nye kombinasjoner og gjøre mer skade. Du bruker de velkjente røde sjelene til dette, og disse samles inn ved å drepe fiender eller låse opp kister. Tilsvarende kister gir deg også grønne og blå sjeler som gir deg tilbake helse og magi. Og det finnes også (ofte godt skjulte) kister der du finner elementer (øyne, horn og fjær) som igjen øker dine helse- magi- og energimålere. Alt dette vet du om hvis du har spilt God of War fra før - utviklerne har ikke endret noe særlig av disse delene av spillet.
Men alt handler ikke bare om kamp. God of War III byr på noen skikkelig gode gåter. Vår favoritt er i en idyllisk hage, der du plutselig finner deg selv låst inn, og må oppdage veien ut ved å skape optiske illusjoner. Kun ved smart manipulering av noen trapper, et lik og jevnlige turer til en slags annen dimensjon, klarer du å sette sammen brikkene slik at du kommer deg videre. Utrolig tilfredsstillende følelse. Det finnes flere andre gåter av tilsvarende høy kvalitet, selv om God of War III klarer i samme slengen å presentere oss med en av de døveste utfordringene vi har sett på år og dag - en slags Guitar Hero-ripoff. Skikkelig teit, heldigvis veldig kortvarig. Og ikke glem at vi får sparke bikkjer også.
Litt ujevnt
Det er også rom for en del hoppesekvenser, og disse liker vi dårligst. Ikke på grunn av deres utforming, men fordi det er noe galt med hoppemekanikken. Spillet responderer ofte for tregt på dobbelthopp som gjøres ved å trykke på X-knappen. Dermed bommer vi på selv de letteste hoppene og dør alt for ofte. Av en eller annen grunn er det også noe tilsvarende feil med responsen på R1, som åpner kister. Stadig vekk klarer spillet å mistolke at vi prøver å gjøre akkurat det. Vi tror at bitte litt finpuss kunne vært trengt akkurat der.
Fellestrekket hele veien gjennom er at kulissene til alt du gjør, enten du slåss eller tenker deg gjennom gåter, er noen av de mektigste, mest spektakulære brettene noensinne designet. Skalaen er enorm, massiv, overveldende. Det er ikke bare på starten av spillet at du klatrer oppover giganter. Tilsvarende øyeblikk er det flere av underveis, det blir stadig mer imponerende, mer og mer storslått.
Avhengighet
Dessverre er det hele over etter rundt ti timer - men du kan starte på nytt, og da er det faktisk flere nye muligheter som er tilgjengelige, forutsatt at du har funnet dem i første omgang. Og uansett - etter de ti timene er du mest sannsynlig fysisk utmattet, muligens mentalt også. God of War er et spill som krever sitt, ikke fordi det er så vanskelig nødvendigvis, men fordi det kontinuerlig angriper deg med mektige scener og nye utfordringer. Vi blir slitne, men vi elsker det.
Som forventet er God of War III et vakkert spill, som lett overgår sine forgjengere, med mye skarpere teksturer, helt fantastiske animasjoner, imponerende skala, utrolig detalj og variasjon. Det er ikke mye mer å si enn at dette skal spilles på den største skjermen du kan oppdrive, med de største høyttalerne ved siden av. Det er en audiovisuell opplevelse av de sjeldne.
Årets actionopplevelse
God of War III gjør altså ingenting dramatisk nytt, det følger en velkjent formel som viser seg til å fungere ypperlig nok en gang. Vi trodde kanskje konseptet med God of War var litt utdatert, men langt i fra. Det sitter som et skudd. Det er enormt gøy, utfordrende, variert. Vi plages litt av mindre kontrollproblemer, men utover det koser vi oss like mye som første gangen vi stiftet bekjentskap med sinte Kratos. God of War III er en fantastisk avslutning på trilogien, og vi vet du kommer til å få like mye glede ut av spillet som vi har.
