Verdens beste selskap

DICE har fått det til. De flinke, svenske utviklerne har klart å ivareta den klassiske Battlefield-spillbarheten, samtidig som de oppdaterer den til moderne standard og holder den relevant.

Dermed fremstår Bad Company 2 som et ekstremt relevant skytespill, kanskje et av de mest gjennomtenkte og vellagede akkurat nå. Det tilfredsstiller både de som har lyst på en solid enkeltspiller-kampanje, og flerspillerentusiastene sultne etter et nytt slagmark.

Battlefield har jo alltid vært et glimrende nettspill. Men Bad Company introduserte en veldig kompetent kampanje, og oppfølgeren gjør singleplayer-delen faktisk enda bedre. Så la oss snakke litt om denne først.

Vi starter spillet under annen verdenskrig. Ikke frykt, dette er bare en prolog, som omhandler et amerikansk spesialoppdrag, der soldatene skal redde ut en japansk forsker, og i samme slengen kommer over et nytt, meget farlig våpen. Prologen fungerer samtidig som en rask påminnelse om kontrollsystemet og en liten introduksjon til spillets mekanikk. Kort tid etter er vi imidlertid tilbake i skoene til B-kompaniet, de fire karene vi møtte i det første spillet. Som er krigens utskudd, de brukes til skitne operasjoner og gjør det hele med et stort innslag av galgenhumor. Gutta er sjarmerende, da vi møtte dem forrige gang var de på jakt etter gull, og brukte konflikten de deltok i som et skalkeskjul for sin egen vinning. Humor, glimt i øyet og ironi var stikkordene.



Ikke noe tull
Oppfølgeren er faktisk mer seriøs, rent tematisk sett. De fire soldatene er nå faktisk på et ordentlig oppdrag for landet, de skal finne en russisk terrorist og til slutt oppdage hemmeligheten bak det tidligere nevnte japanske våpenet. Den humoristiske dialogen er redusert noe, og i stedet fokuserer spillet på hva som skjuler seg bak fasaden til Sweetwater, Marlowe, Haggard og Redford. Men klart, det er fremdeles plass til noen humoristiske utvekslinger. Bad Company 2 serverer blant annet et par ganske direkte spark til Modern Warfare 2. Søtt.

Kampanjen bygger på en stadig voksende konflikt mellom Russland og USA, og våre venner er i midten av den. Deres oppdrag tar dem til varierte omgivelser, fra snødekte fjelltopper, via jungler og ørkener, til litt trangere bygater. I forhold til det første spillet er kampanjen litt mer fokusert. Brettene er ikke fullt så store og åpne som de var i forrige omgang, du blir ledet gjennom en mer lineær progresjon. Men samtidig er det fremdeles rom for masse åpenhet, som igjen inviterer til varierte strategier og eksperimentering. Sånn sett er Bad Company 2 langt mer interessant enn kampanjen i Modern Warfare 2, som bygger i mye større grad på skriptede sekvenser og målrettetede ruter gjennom hvert brett. Bad Company 2 vil gjerne at vi skal leke oss litt rundt. På hvert brett finner vi for eksempel våpenkasser, der vi kan fullstendig bytte ut vårt utstyr. Disse er gjerne plassert rett før strategiske kamper, så hvis kombinasjon maskinpistol og hagle ikke passer oss, kan vi bytte den med snikskytter-rifle og en bazooka. Og prøve igjen.

Brettene er som sagt ikke fullt så massive som i det første spillet, men vi kan fortsatt fint ta en omvei rundt en fiendtlig base, snike oss inn bakfra, være litt lure og utnytte svakhetene i fiendtlig forsvar.

Tut og kjør
Battlefield har også alltid handlet om tilgang til varierte kjøretøy, og Bad Company 2 bidrar selvsagt med sitt. Tanks, jeeps, helikoptre og ATVer er blant maskinene vi får enten kjøre eller skyte fra. Riktignok er det ikke så mange av brettene som baserer seg rundt kjøretøy, og noen ganger blir vi kun begrenset til å betjene våpnene, men disse sekvensene bidrar fint til å variere opplevelsen. Akkurat som selve dynamikken i brettene ofte varieres. Plutselig befinner vi oss for eksempel i arktisk klima, og må vandre nedover en fjellside mens vi holder på å fryse i hjel. For å motarbeide frosten må vi finne varme, helst inne i hus befolket med soldater. Andre ganger får vi en hel, massiv ørken å utforske, der vi har tre mål vi kan prioritere fritt. Samtlige av disse tre presenterer oss med helt forskjellige utfordringer.



Ødeleggelse 2.0
Den store stjernen er igjen det at bygninger og andre konstruksjoner kan ødelegges. Ofte helt fullstendig. Den flotte grafikkmotoren, Frostbite, sørger for at destruksjonen er nå enda mer detaljert og avansert enn i det første spillet, og nå kan hele hus kollapses. Det er så fantastisk tilfredsstillende å sprenge seg gjennom vegger, velte vakttårn, master eller trær. Det beste er imidlertid at det aldri føles som et gimmick. Ødeleggelsene er rett og slett en naturlig, integrert del av spillet. DICE føler aldri trangen til å tvinge oss til å sprenge noe bare fordi det går an. Ødeleggbare omgivelser er en del av spillets flyt, og spiller en spesielt stor rolle de gangene du prøver å gjemme deg bak en vegg, og glemmer litt at du er ikke trygg der heller. Dermed blir covermekanikken så mye mer intens enn i andre spill. Og det samme gjelder jo dine egne angrep. Du vet at fiendene fremdeles er sårbare, selv om de gjemmer seg bak en murvegg.

Kampanjedelen av spillet er dessverre ganske kort. Det tar ikke mange timene å komme seg gjennom de 13 brettene, men de timene er i det minste virkelig fylt med kvalitet. Kombinasjonen av passe åpen, smart spillbarhet, solid våpenutvalg, kjøretøy, ødeleggelse og super styring gjør at vi har det eksepsjonelt gøy hele veien gjennom. Selv om de aller fleste sikkert kjøper Bad Company 2 for flerspillerdelen, er det virkelig verdt å sjekke ut kampanjen mens man først er i gang. Den er veldig bra.

Men klart. Flerspiller er noe av det viktigste med Bad Company 2. Det er tross alt det DICE kan best. Og det fungerer helt fantastisk.



Tidenes nettspill
Spillet bygger i hovedsak på kjente Battlefield-konsepter. Hovedmodusen, Conquest, er det mange kjenner best. Det handler om at to lag slåss om kontrollen på et brett, og tar over flagg som igjen gir poeng, som igjen gjør at du vinner. Eller taper. De store brettene er fulle av kjøretøy, og disse er ment til å brukes. Tanks, helikoptre, rakettutskytere, snikskyttere, alt dette bidrar til følelsen av herlig kontrollert kaos. Bygningene ramler sammen, det er kjapt ingen steder å gjemme seg, og intensiteten er ofte enorm. Spillet legger veldig stor vekt på lagsamarbeid, takket være hvordan de tilgjengelige klassene er balansert. Du kan på forhånd velge om du vil fokusere på angrep, snikangrep, om du vil fikse tanks eller gi medisin til dine venner. Hver rolle har sine plusser og minuser, og det lønner seg å studere samtlige.

Det finnes andre spillvarianter enn Conquest. Rush er designet rundt tydelige mål, der det ene laget angriper spesifikke objekter, mens det andre lager forsvarer territoriet sitt. Det finnes også en deathmatch-modus, men kun i lagbasert utgave.

Hver av de fire tilgjengelige klassene går opp i nivåer. Du får poeng for å drepe motstandere og utføre andre oppgaver, og poengene gjør igjen at du låser opp nytt utstyr. Det kan enten være våpen eller innretninger som lasersikte eller bedre rustning. Noen av disse er spesifikke for den enkelte klassen, mens andre går på tvers av klasser.

Og så har vi de herlige, flott designede og svære brettene. Som virkelig gjør sitt for at Bad Company 2 blir en fantastisk opplevelse når det spilles på nett. Det hele er eksepsjonelt godt designet og utrolig vanedannende, og spillet er raskt blitt vår nye favoritt når det gjelder nettspilling.



Deilig å se på
Vi må selvsagt nevne at spillet stor sett ser helt glimrende ut. Vi kan pirke på en eller annen lavereoppløst tekstur, men når vi ser jungelbrettene, som lett kan måle seg med det beste Crysis hadde å by på, blir vi nesten frelst. Når det gjelder både lyd og grafikk stiller Battlefield i en veldig høy klasse.

Er det så mye mer å si? Sett bort fra ganske kort kampanje er det lite å utsette på her. Både enkeltspiller- og flerspillerdelen er herlig designet, underholdende, pene å se på og smarte. Det koker ned til at Bad Company 2 er et av de mest solide FPS-spillene på lang tid. Ingen revolusjon, nei, bare tonnevis med ren, uforstyrret, genuin moro. Kjøp.