Blodig trekantdrama

Premissen er like fascinerende i dag som den var for ti år siden. To solide actiontitler utviklet av Rebellion og Monolith (1999 og 2001) gjorde en gimrende jobb med å fremstille essensen av det voldsomme universet til Aliens, Predators og de stakkars marinesoldatene. Begge titlene lot oss spille som alle tre, gjennom tre separate kampanjer.

Franchisen er dessverre blitt kjørt i grøfta siden den tid, takket være to fæle filmer. Men det betyr jo ikke at kildematerialet er lagt dødt. Tvert i mot, det frister jo fremdeles å kunne spille både som menneskelig soldat, en Xenomorph og en Predator, i ett spill.

Henger ikke med
Utviklerne av det originale spillet fra 1999 er altså tilbake ved roret, men denne gangen er resultatet ikke spesielt bra. Det føles litt som om Rebellion ikke helt har fulgt med i timen når det gjelder utvikling av FPS-sjangeren, og følgelig lanserer et spill veldig preget av gammeldags tankegang.



Aliens vs Predator er altså igjen bygget rundt konseptet med tre separate kampanjer, en for hver av de krigende rasene. Det føles mest naturlig å starte med soldatene, siden de er mennesker og greier. Så vi kjører i gang.

Uoriginalt
Problemet er at marinekampanjen er fryktelig forutsigbar, lineær og grodd fast i utdatert designtankegang. Det er denne kampanjen av de tre tilgjengelige som er mest tradisjonell FPS. Vi har vanlige våpen, vanlige helsemålere, alt sammen brukes på tradisjonell måte. Styringen, måten våpnene brukes på og hvordan kampanjen går fremover er veldig godt kjent, og kanskje på mange måter for godt. Vi styrer liksom en anonym soldat som kun kalles for Rookie, og som gjennom store deler av kampanjen blir guidet av en kvinnelig medsoldat, og det er din oppgave å finne henne. Oppdragene denne soldaten, med kodenavn Tequila, gir, er sjelden spesielt kreative eller unike. Gå dit, skru på radaren, lukk opp døren. Drep Aliens underveis. Den første delen av kampanjen tar oss stort sett gjennom mørklagte, metalliske korridorer, og forsøker å skape uhyggelig stemning ved hjelp av skygger og skumle lyder. Det funker til en viss grad. Vi har en slapp lommelykt til disposisjon, samt lys vi kan hive bortover for å lyse opp omgivelsene. Men det er radaren som er vår beste venn, den piper akkurat som i filmene når det er Xenomorphs i nærheten.

Så joda, det er ofte litt skummelt, men vi innser raskt at det hele er fryktelig skriptet og innser snart akkurat i hvilke øyeblikk spillet vil prøve å overraske oss. Må vi vente på en heis? Da vet vi at nå er det noe som kommer til å gå galt, og vi kommer til å måtte slåss mot horder av monstre. Veldig forutsigbart.

Meget tradisjonelt
Våpenutvalget hjelper, men selv om de håndteres bra, er det et par elementer som mangler. For eksempel at nesten alle moderne FPS-spill lar oss trykke en knapp for å sikte nedover våpenet, mens dette er ikke mulig i AvP. Det føles godt å håndtere noen av våpnene fra filmene, og de fleste av dem har en sekundærmodus som øker dine muligheter for å overleve. Men igjen, det er veldig lite her som skiller kampanjen fra andre titler i sjangeren.

Lenger ut i marinedelen beveger vi oss mer og mer utendørs, til jungler og templer, og da mister spillet også mye av den uhyggelige stemningen. Det blir faktisk enda mer tradisjonelt. Og innen den tid begynner interessen vår virkelig å dale.



Så vi håper at de øvrige kampanjene gjør et annet inntrykk. Men ikke egentlig.

På jakt
Predatordelen legger opp til å være den mest interessante. Den stolte, ærefulle jegeren kan tross alt bli usynlig, se i varmesøkende modus, han kan hoppe over enorme avstander, lure menneskene til seg og kutte opp Aliens med sylskarpe klør. Potensialet er der. Gjennomføringen er imidlertid mangefull. Kontrollsystemet er ikke helt gjennomtenkt, med et hånd-til-hånd-system som skal la deg blokkere angrep og svare med kontraangrep, som skal skape en følelse av en rytmisk, gjennomtenkt kamp. Mens det egentlig bare resulterer i kaotisk trykking og håp om at dine angrep faktisk treffer. Du kan lure menneskelige soldater til å komme bort til der du er, men måten dette løses på er bare teit. Er marinene virkelig så dumme at de lar seg friste av en mumlende, robotisk stemme som sier «et eller annet, et eller annet, motherfucker»? Det blir for enkelt.

Det ene som tilfredsstiller med Predator er at han kan rive ut hodene på sine ofre, komplett med ryggrad. Herlig blodig, men egentlig også kult bare de par første gangene. Dessuten er spillet veldig lite konsekvent på når du faktisk kan utføre den bevegelsen, den store blå knappen som forteller deg at nå kan du ta tak i den stakkars soldaten dukker liksom bare opp når spillet føler for det.

Så den delen av kampanjen som har mest potensiale roter seg bort i et overkomplisert kontrolloppsett og manglende fokus. Det at Predator må hanskes både med mennesker og Xenomorphs resulterer i en forvirrende blanding av snikesekvenser og hånd-til-hånd-kamper, og ingen av delene er bra nok. Dessuten, mye av kampanjen foregår på akkurat de samme brettene som menneske-delen, noe også Alien-kampanjen lider av. Det er veldig mye gjenbruk i spillet.



Den fremmede
Å spille som Alien har selvsagt også sine unike sider. Vi starter som en Xenomorph avlet frem av menneskelige forskere, men vi rømmer så klart for å ta blodig hevn. Vi kan løpe oppover veggene og langs taket, vi kan spidde fiendene med halen og rive dem i stykker. Vi kan til og med se gjennom de doble kjevene når vi ødelegger utstyr lagt frem av menneskene, slik at vi kan frigjøre våre artsfrender. Igjen, det er kult å prøve et nytt kontrollsystem, et nytt synspunkt, men det blir igjen litt kjedelig i lengen når vi innser at mekanikken som lar oss løpe oppover veggene ikke fungerer konsekvent hver gang, at det å låse seg inn på fiendene og springe frem for å slakte dem ned også er litt tilfeldig, og når vi går gjennom de samme brettene nok en gang.

Spilldesignet gjennom alle tre kampanjene er i det hele tatt preget av gammeldags tankemåte, en gufs fra fortiden der alt baserer seg på «gå dit, hack en terminal»-tankegangen. Det er lineært, kortvarig og uinspirert. Det er lyspunkter, noen områder og sekvenser kan være riktig så fine og intense, men når alt kommer til alt er det lite her vi kommer til å huske.

Fungerer på nett
Rebellion har lagt til en del ekstramoduser. Først og fremst en overlevelsesvariant, noe stadig flere titler inkluderer, og som handler om å rett og slett holde ut mot stadig mer aggressive bølger av motstandere. En velfungerende flerspiller følger også med, og byr på et spekter av moduser. Fra veldig tradisjonell, og lite givende deathmatch, til mer utspekulerte jaktbaserte varianter. Der marinesoldater blir satt opp mot enten en ensom Alien eller Predator, og de som blir drept av monstrene blir forvandlet til en av dem. Dermed oppstår det en interessant lagmekanikk her, som passer godt i den generelle stemningen til filmenes univers.



Aliens vs Predator imponerer ikke teknisk, grafikkmotoren ser nokså gammeldags ut, med rimelig grunnleggende omgivelser og animasjoner på modellene. Det er riktig så stemningsfylt noen ganger, men detaljnivået er langt under det vi er blitt vant til å se fra andre titler det siste året. Dessuten er det enkelte bugs å spore opp, som hakkete animasjoner.

Det finnes så mye bedre
Vi presiserer altså at Aliens vs Predator ikke er et dårlig spill, det er bare veldig middelmådig. Korte, lineære og uinspirerte kampanjer, som byr på mye stemning og atmosfære, men for lite nyskapning. Flerspiller som viser potensiale, men bidrar ikke med nok i forhold til den mektige konkurransen (Bad Company 2 kommer neste uke, liksom). Utdatert grafikkmotor som absolutt ikke imponerer. Alt dette gjør at resultatet er skikkelig midt på treet. Du skal være ekstremt glad i hele AvP-universet for å få genuint med underholdning ut av spillet, fordi det behandler kildematerialet med respekt. Som spill i seg selv er det nemlig ikke bra nok.