En ting er klart: Heavy Rain ligner ikke noe annet spill på markedet akkurat nå.
For å utdype, det er strengt tatt knapt et spill. De opprinnelige fryktene var til dels begrunnet, dette er en interaktiv film, der historien kommer foran spillbarheten, og der din innflytelse som oftest er begrenset til å følge en forhåndsdefinert rute og trykke på de knappene og flytte de stikkene utviklerne ber deg om. Skal man overdrive litt, kan man beskrive Heavy Rain som en åtte-ti timer lang QTE-sekvens. Det blir selvfølgelig en dramatisk forenkling, Heavy Rain er mye dypere enn som så.
Utviklernes, og i hovedsak regissørens David Cages største ambisjon har vært å endelig introdusere genuin menneskelig drama til spillsjangeren. Vi skal få medfølelse for figurene, ikke fordi dama til helten er blitt drept av utenomjordiske monstre og han tar med de største våpnene og skal hevne seg. Nei, fordi figurene forholder seg til hverdagslige problemer, ting vi kan kjenne oss igjen i. De får ikke sove. De skiller seg. De drikker. Men rammene til spillet skapes av større drama enn dette, ting de færreste av oss forhåpentligvis blir nødt til å forholde oss til: Å miste et barn. Det er det som driver plottet, en mystisk seriemorder som dreper unge gutter og dermed terroriserer den anonyme storbyen, der vi blir fremstilt med savnet i øyene til fortvilede foreldre som desperat ønsker i det minste en forklaring. Joda, Heavy Rain tør å ta opp temaer spillbransjen sjelden berører. Og all respekt for det.
Hverdagshelten
Men før vi kommer så langt skal vi bli kjent med heltene. Først og fremst Ethan Mars, en lykkelig tobarnsfar, vellykket arkitekt, som bor i et stort hus med hage. Det er han som binder hele historien sammen. Vi starter med å guide han gjennom helt dagligdagse gjøremål, som å kle på seg, dra på badet, drikke juice, jobbe litt. Det er slik vi skal introduseres til kontrollsystemet, og samtidig få følelsen for hans gode, bekymringsløse liv, som snart blir lagt i ruiner.
Denne introduksjonssekvensen vil mest sannsynlig også fungere som et sil. Hvis du ikke er komfortabel med å se en voksen mann urinere og stå i dusjen, vil du finne ut av det rimelig kjapt. Hvis du ikke synes et spill bør inneholde en sekvens der du rett og slett leker med barna i hagen, vil du også få vite dette. Og da er det kanskje like greit å droppe hele spillet. Det er nemlig slikt du må forholde deg til å starten av Heavy Rain. Det er både et pluss og et minus. Flere av disse gjøremålene føles komplett meningsløse og uinteressante å gjennomføre. Men samtidig etablerer de Mars som
en vanlig kar.
Cage overdriver imidlertid litt. Det skal være så forferdelig tydelig hvor fint Mars har det. Solskinn, flotte farger, pen kone. Så skal det være så forferdelig dramatisk når det uunngåelige skjer, og en av guttene hans blir drept. Skriking, raske kamerabevegelser, en ballong som sakte flyter vekk i lufta. Så den overdrevne kontrasten, heltens liv etter ulykken. Nedslitt leilighet, ubarbert ansikt, grå farger og regn. Vi etterlyser litt mer nyanser. Vi er ikke så dumme, og trenger ikke å få alt med teskje.
Men samtidig, jada, vi bryr oss. Heavy Rain klarer raskt å etablere noe forbindelse mellom oss og personene vi spiller som, definitivt langt mer enn noen andre spill. Vi oppdager utover i spillet at heltene kanskje er klisjefylte, men har faktisk ganske mye personlighet, og vi blir mer og mer interessert i deres motiver.
Fire sider av saken
Vi sier personene, heltene. Heavy Rain handler nemlig ikke bare om Ethan Mars, selv om han er i stor grad i fokus. Hans andre sønn blir nemlig kidnappet av denne seriemorderen, The Origami Killer, og Heavy Rain bygger på hvordan Ethan blir utfordret til å ofre så mye som mulig av seg selv til å finne sønnen. Men de andre personene har sitt å si. Journalisten Madison, som oppsøker personer koblet sammen med mordene, får et slags forhold til Ethan Mars. Privatdetektiven Shelby, en voksen, sliten kar som etterforsker drapene. FBI-agenten Jayden, hvis jobb er å profilere Origami Killer. Alle disse fire er kontrollerbare figurer.
Spillets oppbygning er slik at det består av korte kapitler, der vi styrer en av disse fire. Hvert kapittel foregår i en separat lokasjon, enten det er en leilighet, en nattklubb, en kirkegård, en butikk, et hotellrom eller hva det måtte være.
Rar styring
Heavy Rain fokuserer på historiefortellingen, så vi blir presentert med et unikt kontrollsystem som skal fremheve hva figurene driver med, og begrense vår påvirkning av omgivelsene. Så, vi kan styre samtlige fire rimelig fritt rundt lokasjonene. Det gjøres imidlertid på en ganske sær måte, vi dytter ikke bare den analoge stikken fremover for å gå, vi bruker den til å styre hodet til personen. Så holder vi inne R2-knappen bare for å bevege oss i den retningen vi peker i. Det minner oss litt om gamle Resident Evil-spill, og litt om hvordan det føles å kjøre bil i bilspill. Stikken er liksom rattet, R2 er gasspedalen. Det hele er litt klønete. Stort sett fungerer det bra, men andre ganger føles det forferdelig unøyaktig.
Utover dette har vi ingen direkte påvirkning over hva figurene gjør. Hver gang vi kommer til et aktuelt objekt vises det et symbol «i lufta», som ber oss enten gjøre en bevegelse med stikken, eller trykke på en knapp. Det finnes variasjoner: Avhengig av situasjonen må vi kanskje holde inne flere knapper samtidig, trykke fort gjentatte ganger eller bevege stikken sakte og kontrollert. Det koker imidlertid ned til at vi må utføre disse ordrene for å gjøre noe som helst, enten irrelevante ting som å vaske ansiktet i vann, eller noe som faktisk beveger plottet fremover.
Det høres på en måte litt ut som et eventyrspill av den gamle sorten, men det er ikke helt tilfellet. Du har, som sagt, ingen direkte innvirkning på hva karakteren gjør, du trykker bare på de knappene spillet ber deg om, og kanskje gjør du noe som fører til at du går videre.
Tempo
Det er ikke en kritikk: Heavy Rain er en interaktiv film. Du skal få følelsen av å bidra litt, men det er ikke meningen at du skal ha en frihet til å gjøre hva du vil. Og tingene du gjør føles likevel at de er koblet til spillet, du er liksom ikke
helt passiv. Disse stort sett enkle bevegelsene er imidlertid en ting, men flere ganger byr spillet på mye mer intense QTE-baserte sekvenser der du må trykke på diverse knapper i veldig rask rekkefølge. QTE er rimelig utskjelt, men det skal sies at ingen gjør det så godt som Heavy Rain. Teknikken brukes i slåssesekvenser og noen ganger når du skal løpe fra noen eller kjøre en bil i motsatt kjørefelt. Disse raske knappetrykkene bidrar faktisk til den intense følelsen og øker adrenalinnivået. Vi trodde vi kom til å hate dem, men det fungerer faktisk temmelig bra i spillets fullstendige kontekst.
Det Heavy Rain gjør et stort nummer av er at plottets utvikling er variabel. Veldig mange av spillets kapitler gjør det mulig å velge fritt hvilken vei du vil gå. Når du er vitne til et ran, hvordan vil du konfrontere raneren? Vil du gå til fysisk angrep, prøve å diplomatisk snakke ham ut av det, eller provosere ham? Spillet er rimelig åpent på slikt, og det er ganske kult å kunne selv avgjøre, ta valg utfra hva du selv føler er riktig. Så får du ta de konsekvensene som kommer. Konsekvensene varierer: Du kan bli vitne til noe dialog som er annerledes, men du kan like gjerne ende opp med å ta livet av en av hovedpersonene. Og skjer det, fortsetter faktisk Heavy Rain videre uten vedkommende. Meningen er at du skal stå for dine valg. Du får ingen tydelige lagringspunkter underveis, ingen direkte mulighet til å laste inn forrige save og prøve en annen utvei. Du skal stå for det du har gjort. David Cage selv sier at man ideelt bare skal spille gjennom Heavy Rain en gang, for spillet er som virkeligheten: Du tar valg i livet, og lever med konsekvensene.
Vi har bare hatt tid til å gå gjennom Heavy Rain en gang, og fikk dermed ikke mulighet til å utforske forskjellige alternativer. Vi har vært flinke, og alle våre helter overlevde. Poenget er imidlertid at selve
historien i spillet er mer eller mindre skrevet i stein, du kan ikke påvirke den endelige konklusjonen, men underveis blir du presentert med valg for hvordan du vil gå frem. Så er det opp til deg om alle fire er tilstede under spillets siste scene.
Ikke akkurat stjernemanus
Det som skuffer mest med spillet er at det er langt fra så godt skrevet som man hadde forventet. Når Heavy Rain liker å se på seg selv som den ultimate sammenblandingen av spill og film, kunne man håpet på mer originale figurer og et plott som henger mer på grep. Men det stemmer ikke helt. Hovedpersonene selv er interessante, men langt fra originale. Ta Scott Shelby. Må virkelig en privatdetektiv være så utrolig forutsigbar? En overvektig fyr som bor alene, ser med lengsel på sin gamle politiuniform og skjuler flaska i skrivebordsskuffen? Vi har sett han før. Gang på gang. De andre figurene likedan. En halvveis korrupt, voldelig politimann som kommer i konflikt med den unge, rettroende FBI-agenten. En slesk nattklubbeier med latterlig spansk aksent. En rikmannssønn som lever et dekadent liv med fester og kvinner, beskyttet av sin mektige far. Nesten alle du møter på i løpet av spillet faller inn i en eller annen kategori hentet fra tidligere sette filmer eller bøker.
Og historiefortellingen er ofte full av feil. Det er
mange hull i plottet. Vi skjønner, spillets muligheter for valg gjorde det helt sikkert vanskelig å få det hele til å henge sammen hele veien gjennom, men noen av hullene er så tydelige at det gjør litt vondt. Og når hele tematikken egentlig er en blanding av Se7en og Saw, er det tydelig at til tross for store ambisjoner, har ikke Hollywood så mye å frykte fra spillbransjen enda.
Vi føler med
Men før vi fremstår som overdrevet kritiske - vi nevnte innledningsvis at Heavy Rain klarer å knytte deg til historien og personene som deltar som ingen tidligere har klart, og det er sant. Til tross for klisjeene, den ofte oppbrukte tematikken og forutsigbare elementene, engasjerer Heavy Rain og vekker mange følelser. Og det er derfor spillet lykkes: Vi klarer å se forbi de åpenbare feilene fordi vi liker Heavy Rains verden, og vi liker det David Cage har prøvd å få til.
Spillet er også en teknisk seier. De små, ofte trange omgivelsene åpner for meget detaljert grafikk. Så spillets verden ser ofte imponerende realistisk ut, du har aldri sett interiørscener så fulle av detalj og virkelighetsnære. Samtidig er animasjonene utrolig gode. Spesielt kvaliteten på ansiktene setter en ny standard (med noen unntak), takket være meget avansert motion capture. Det er flott å se på, ekte og ofte nesten banebrytende. Som med alle spill er ikke den grafiske opplevelsen perfekt, noen av modellene kunne trengt litt mer arbeid, men alt i alt gir Heavy Regn en utrolig solid opplevelse hva grafikken angår.
Stemmene er ikke like gode. Joda, skuespillerne gjør stort sett en god jobb, men klarer ikke alltid å leve seg like godt inn i skriptet. Kanskje fordi mye av dialogen har rimelig middels kvalitet. Vi etterlyser mer engasjement, men stort sett står lydsiden av Heavy Rain til godkjent.
Ikke for alle
På tide å oppsummere. Heavy Rain er et vanskelig spill å bedømme og sette karakter på. En ting er klart. Det er noe unikt og eget med spillet. Det rører faktisk ved følelser og har tydelige ambisjoner om å ta spillbransjen videre. Vi er for. Vi støtter spilldesignere som tenker nytt, utradisjonelt. Det skal være rom for titler som Heavy Rain også, som prøver å formidle noe annet enn action og typiske utfordringer. Om David Cage risikerer å gjøre seg upopulær blant Modern Warfare 2-fascinerte fjortiser, så får det være slik - Heavy Rain er ikke for dem uansett.
Vi liker spillet, vi liker konseptet og gjennomføringen. Men vi må få lov å påpeke at kontrollsystemet er ikke alltid optimalt, at plottet henger ikke på grep hele tiden, at scenene og karakterene er fulle av klisjeer. Og at det hele ikke er så voksent som det nødvendigvis forsøker å være (Cage berørte faktisk mer seriøs tematikk forrige gang, i Fahrenheit). Vi synes uansett at PS3-eiere bør gi Heavy Rain en sjanse, for å oppleve noe helt annerledes og spesielt.
