BioShock 2 er en unødvendig oppfølger.
Som mange andre følte vi aldri at det første spillet trengte en fortsettelse. BioShock var glimrende: Det presenterte oss med en helt unik verden, så annerledes enn de aller fleste skytespillene der ute, spillet var tematisk sett en meget etterlengtet frisk pust blant utallige krigs- eller rombaserte førstepersonstitler. Og selve spillbarheten satt som et skudd. Det berørte interessante moralske spørsmål og la til litt rimelig tung filosofi i tillegg. Hvor mange andre spill kan man si det om?
Men det er nå slik at vi har en oppfølger å forholde oss til. Og det er jo faktisk et temmelig bra spill det også. Selv om det i hovedsak blir litt mye av det samme.
Vi har i det siste blitt bortskjemt med noen skikkelig eksemplariske oppfølgere: Uncharted 2, Assassin's Creed 2 og Mass Effect 2 tok alt som var feil med de opprinnelige titlene, fikset på det, bygget ut verdenen dramatisk, hadde en bedre historie, bedre kontrollsystem, bedre spillbarhet og bedre grafikk. Slik skal det gjøres.
BioShock 2 er ikke like ambisiøst. Men betyr det at det er dårlig? Absolutt ikke. Det havner bare litt i skyggen.
Rapture faller sammen
Historien er slik: Spillet foregår ti år etter originalen. Vi er tilbake i Rapture, den utopiske undervannsbyen bygget på 40-tallet, der eksepsjonelle mennesker skulle leve frie fra samfunnet. Selvfølgelig gikk det galt, og i det første spillet spilte vi Jack, som ankom Rapture i kaotisk tilstand, fullt av psykotiske og voldelige beboere, samt Big Daddies og Little Sisters, som bæret med seg den verdifulle substansen Adam. Ti år senere altså er vi tilbake. Denne gangen i skoene av en temmelig annerledes figur, nemlig subject Delta, den første Big Daddy noensinne skapt. Han har vært i koma de siste ti årene, etter at en kvinne ved navn Sofia Lamb tok over kontroll over den stadig mer kaotiske Rapture. Nå er Delta tilbake, og skal lete gjennom hele byen for å finne sin opprinnelige Little Sister, som også er datteren til Sofia.
Rapture har forandret seg siden sist, og ikke akkurat til det bedre. Stedet er enda mer forfallent, råttent og skittent. Og de gjenværende, muterte beboerne er mer psykotiske og voldelige enn noensinne. Det er imidlertid en umiddelbar følelse av familiære omgivelser: Selv om Rapture er mer ødelagt, selv om vi beveger oss gjennom nye områder, ikke tidligere sett, virker det meste kjent. 40/50-talls estetikken er fremdeles på plass, alt foregår til tonene av behagelig, bekymringsløs jazz, følelsen av det utopiske samfunnet som gikk galt er fremdeles til stede. Det er på mange måter en bra ting, BioShock er fortsatt annerledes enn det aller meste der ute, både visuelt og tematisk, men samtidig skulle vi ønske at utviklerne prøvde å tenkte lite grann nytt.
Fremdeles kvalitet
Omgivelsene er altså ganske like det første spillet, og dynamikken i disse også. Vi beveger oss gjennom fint varierte og godt gjennomtenkte områder, alle med vidt forskjellig følelse, oppbygning og stemning. Et par ganger vandrer vi også utenfor selve Rapture, siden en Big Daddy tross alt kan bevege seg under vann. Disse øyeblikkene gir tid til å roe ned nervene og betrakte byen fra utsiden. Spillet er meget bra designet, det er ingen tvil om det. Utivklerne klarer hele veien å holde på spenningen, på interessen og utfordringen. Fiendene bruker mange nye taktikker, de føles smartere og angriper både fra avstand og i flokk. Det er også flere nye motstandere man må hanskes med.
Blant annet de tidligere omtalte Big Sisters, som dukker opp noen få ganger i løpet av spillet, og som byr på en ordentlig utfordring. Disse er lettere, smidigere versjoner av Big Daddies, som med glede bruker alt av våpen og spesialkrefter på deg. Samtidig som de tåler fryktelig mye. I tillegg støter vi på flere nye splicers, som tykke, tunge herrer som kaster ting på deg og løper på deg med full kraft (tenk Tank i Left 4 Dead). Så utfordringen stiger og nye taktikker må adopteres.
Med begge hendene
For å hanskes med nye trusler har våre angrepsmuligheter blitt oppgradert fra det første spillet. Det viktigste er muligheten til å både betjene skytevåpen og plasmids i samme slengen. Plasmids, spillets svar på magiske angrep, holdes i venstre hånd, mens skytevåpnene sitter i den høyre. Du fyrer av begge med de respektive triggerknappene, og bytter mellom variantene ved å holde inne skulderknappene. De tradisjonelle våpnene følger kjente mønstre: Vi bruker hagler, maskinpistoler, granatkastere, samt litt mer artige verktøy som et våpen som skyter ut spyd, og en drill som er fastmontert til høyrehånda og benyttes i nærkamp. I tillegg har vi en pistol som gjør det mulig å hacke overvåkningskameraer og stasjonære våpen på avstand, noe som gjør at disse vender seg mot våre fiender. Samtlige våpen bruker forskjellige ammunisjonstyper, og du bytter mellom disse ved å trykke på d-paden.
Plasmids-angrepene bidrar med ytterlig variasjon. Du kan skyte flammer, elektrisitet, dra til deg objekter, fryse motstanderne til is og mye annet. Du finner en del plasmids rundt omkring, andre kan du kjøpe i egnede automater. Andre typer automater lar deg kjøpe ammunisjon, helse og oppgradere våpnene dine. Disse kan også hackes via et artig minispill, noe som blant annet gir lavere priser.
På samme sted der plasmids kjøpes, kan du også skaffe deg såkalte gene tonics, som er passive egenskaper som igjen endrer på diverse parametere. For eksempel at du automatisk skyter ut flammer når noen angriper deg. Eller at hackingen blir lettere. Eller at prisene blir lavere. Eller at du får mer helse. Både plasmids og gene tonics koster Adam, altså den mystiske substansen som Little Sisters bærer på.
Valgmuligheter
Noe som bringer oss igjen til spillets moralske aspekt. Du vil igjen møte på Big Daddies og Little Sisters som vandrer rundt omkring, og du må igjen angripe deres beskyttere selv, og drepe dem. Dermed kan du igjen velge om du vil være skikkelig kjip, og rive Adam ut av søstrene med en gang, eller om du vil ta vare på jentene. Er du snill mot dem, vil de lede deg til lik som er fylt med den viktige substansen. Og mens de samler inn Adam fra dem, må du beskytte jentene fra omfattende angrep som kommer fra alle retninger. Avgjørelsene du tar påvirker spillets avslutning og et par andre sekvenser.
Så, BioShock 2 tar oss dypere inn i Raptures mørkeste hemmeligheter, og historien som utfolder seg er faktisk mer dyster enn ved første omgang. Utopien er forvandlet til helvete, og vannet som stadig renner inn viser at det hele ikke har mye igjen. Vi møter igjen på noen få gjenlevende mennesker, og disse har sine motiver og begrunnelser. Du vet aldri hvem du kan stole på, du vet aldri hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Kombinasjonen av flott design, veldig solid våpenfølelse og fleksibilitet i hvordan du kan gå frem i kampsituasjoner gjør at BioShock 2 fremstår som et veldig komplett og spennende skytespill. Til tross for at det altså ikke føles spesielt originalt eller nyskapende lenger.
Greit med flerspiller
Det som er nytt i denne runde er flerspiller. BioShock føltes aldri som om det trengte en multiplayerdel, men så lenge det ikke går utover historiefortellingen er det greit for oss. Og det gjør jo ikke det i denne omgang. Artig nok er flerspilleren plassert før første BioShock, og fungerer altså som en slags prequel. Du deltar i den første store krigen i Rapture, begynnelsen på slutten. Når det er sagt, er det ikke spesielt mye revolusjonerende som bys på her. Rimelig velkjente spillmoduser, muligheter til å hacke diverse objekter, oppgradering av våpenoppsettet, alt dette er på plass, fungerer og vil sikkert by på en del underholdning. Det er et fint pluss, men ingenting vi får lyst å bruke utpreget mye tid på. BioShock handler for oss om stemning, historie og filosofi, ikke hektiske multiplayermatcher.
Det første spillet satte en del standarder når det gjaldt grafikk og visuell kvalitet. Oppfølgeren er ikke like banebrytende. Det kunstneriske, med art deco-arkitekturen og de stemningsfylte omgivelsene, er fremdeles meget flott. Men teknologisk sett imponerer ikke grafikken like mye som det gjorde i 2007, teksturene kan virke litt flatere i denne omgang, og detaljnivået er ikke like oppsiktsvekkende. Det har rett og slett skjedd et par ting i løpet av de siste årene som har flyttet grensene videre, mens BioShock står på stedet hvil. Stygt er det ikke, absolutt ikke, men det er ikke lenger i øverste sjikt.
Anbefales
Det er likevel et meget bra actionspill, smartere enn de fleste, mer kreativt og dypere enn mye annet på FPS-fronten. Det er en god oppfølger som tar ideene videre, men ikke tør å gjøre noe genuint nytt med dem. Vi håper at spill nummer tre tar flere sjanser, tar oss ut av Rapture, viser oss helt nye sider av universet. Men inntil videre, likte du første BioShock, er det bare å skaffe seg spill nummer to.
