Rett til helvete

Det er ingen hemmelighet. Dante's Inferno er mildt sagt lettere inspirert av God of War. Bare at den greske mytologien er byttet ut med kristen tematikk, og mengden gørr, blod og pupper er økt.

Klart, det er visse forskjeller, noen av mekanikkene er annerledes, men i det store og det hele følger Dante's Inferno tett i Kratos sine fotspor.

Dermed spiller vi som Dante, på leting etter sin elskede, en desperat helt som begir seg inn i helvetes dyp. Helvete som i sin tid beskrevet av poeten Dante, med sine tydelige ringer, områder som baserer seg på forskjellige menneskelige synder. Ganske bra kildemateriale for å bygge et spill fra, egentlig.

Ren action
Men ikke la deg lure. Spillet tar ikke opp spesielt dype moralske spørsmål. Dette er et rent actionspill, ispedd noe plattforming og noen gåter. Ingenting av dette er spesielt sofistikert eller krevende. Det handler om å slakte demoner på de mest blodige måter. Skildringen av helvete, spørsmålene som stilles i diktet, alt dette er delegert til bakgrunnen. Alt dette er en unnskyldning til å befolke grottene vi kjemper oss gjennom med flest mulig halvnakne kvinner, skrikende, brennende mennesker og diverse andre småekle elementer.



EA skal ha for en ting: Dante's Inferno er ikke akkurat subtilt. Det er som om designerne har fått frie tøyler til å skape de kvalmeste, ekleste monstrene man kan tenke seg. Dermed stifter vi bekjentskap med enorme damer som drar djevelske småbarn ut av sine brystvorter, diverse ormer med flere munner og øyne som spyr grønt gørr, motbydelige feite menn, og alle tenkelige og utenkelige demoner. Vi skal sjokkeres. Men vi synes nå Guinea Pig 2 er en hyggelig liten film, så det skal litt til for å sjokkere oss. Men joda, spillet er voldsomt, samtidig som det er så langt fra realistisk at volden forblir trygt plantet i en tegnefilmverden.

Enkel kontroll
Spillets God of War-røtter merkes først og fremst i kontrollsystemet. For all del, vi sier ikke at God of War nødvendigvis fant opp opplegget med en knapp for lette angrep, en for tunge og en for avstandsangrep, men det spillet føles likevel som den nærmeste referansen. Så, en knapp for lette angrep, en for tunge, og en for avstandsangrep, som faktisk skyter ut magiske krusifikser i forskjellige retninger. I tillegg hopper vi med den fjerde knappen, og bruker den høyre stikken til å hoppe unna. Trigger- og skulderknappene brukes til å blokkere, aktivere magi og ekstra kraftige angrep. De magiske formlene settes i en av fire plasser, og du kan velge hvilke av dem du vil bruke til enhver tid.

Så det å styre Dante er ganske likt å styre Kratos, og hans eventyr følger tilsvarende mønstre. Ofte havner vi på åpne plasser som vi ikke kan bevege oss vekk fra før vi har drept et visst antall fiender, og fiendene er ofte en kombinasjon av større og mindre motstandere som krever diverse taktikker. Du blir etter hvert mer og mer nødt til å benytte deg av diverse kombinasjoner av angrep. Nye kombinasjoner kjøpes ved å oppgradere dine «hellige» og «syndige» sider.



Dette er en av de mer unike elementene av spillet. De fleste vanlige fiendene kan fanges med våpenet ditt (en ljå), og du kan velge hvorvidt du skal frelse dem eller straffe dem. De dør uansett, men disse valgene innebærer at du må gjerne trykke forskjellige kombinasjoner av knapper, og hvorvidt du fordømmer eller frelser dem avgjør hva slags poeng du får. Disse poengene brukes senere på oppgraderinger av dine kombinasjoner, våpen og helse.

Historisk
Fra tid til annen vil du også møte på diverse historiske figurer som er fanget lidende i helvetet, og disse kan du også frelse eller sende dypere i helvetets avgrunner, og du får enda flere poeng ut fra disse valgene. Det er imidlertid fort gjort å velge den slemme måten - å redde deres sjeler innebærer nemlig et ganske kjipt rytmebasert minispill.

Denne moraliteten er ikke akkurat Fable eller Mass Effect, men bidrar til å variere spillbarheten litt og tilføye noe minimalt strategi. Og det er jo hyggelig.

Ut fra hvilken moralsk side du foretrekker, får du tilgang til oppgraderinger som tilhører denne siden. Så jo flere du fordømmer, desto fler kombinasjoner åpnes for ljåen din, og omvendt, frelser du mange, låser du opp nye angrep for krusifikset.

Det finnes flere måter å endre parametre på, som å installere forskjellige magiske formler eller legge til diverse talismaner som øker diverse krefter du har. Men når alt kommer til alt - du kan justere på mye, men du kommer rimelig langt med å bare slå, slå og slå. Dante's Inferno er sjelden veldig sofistikert.

Litt av hvert
Reisen gjennom helvete innebærer en del hyggelig variasjon. I og med at de forskjellige brettene er basert på de forskjellige sirklene av helvete, tilpasses tematikken deretter. Ett fellestrekk er at alle har det fryktelig fælt, det skrikes og hyles overalt, det er flammer, lava, og det blir bare verre og verre, sykere og sykere. Selve spillbarheten endres ved å introdusere diverse plattformingelementer og nokså lette gåter. Du vil måtte hoppe over diverse bevegelige elementer, hoppe fra tau som brenner opp, klatre opp og ned vegger som består av skrikende mennesker, og møte diverse andre utfordringer som innebærer raske reaksjoner. Ingen av disse føles spesielt originale, og mange blir gjentatt litt for ofte, men de er nå der, og de fungerer nokså bra. Gåtene føles imidlertid ofte noe påtvunget, litt malplassert og for enkle. En av gåtene for eksempel, etterligner Portal-tankegangen, men er samtidig så ukomplisert at det blir bare halvveis teit. Men igjen - greit at det varieres. Samtidig som spillet følger God of War-utgangspunktet ganske tett.



Dante's Inferno byr på nok mat for de fleste vil vi tro. Det er ikke verdens lengste spill, men varer en god del timer, og de forskjellige vanskelighetsgradene innebærer en utfordring tilpasset for selv de mest krevende spillerne. Eller de minst krevende, alt ettersom. Og du kan starte på nytt etter å ha vunnet, med alle dine ferdigheter og oppgraderinger i behold.

Inspirasjon?
Det er ingenting direkte galt med spillet altså, det er bare den overveldende følelsen av at vi har sett det meste før, gjort det meste før, bare at nå skal omgivelsene være enda mer sjokkerende og blodige. Kampsystemet sitter jo, Dante beveger seg elegant og responsivt, og slagene kjennes i kontrolleren. Plattformingen og gåtene er ikke verdens beste, men de fungerer passe bra og bidrar med variasjon. Alle elementene har sin plass, og spillet klarer definitivt å underholde, bare du legger fra deg alle forventningene om en sofistikert actionopplevelse.

Visuelt er spillet stort sett av høy kvalitet. Rent teknisk er ikke grafikken banebrytende, det er ganske mange teksturer og animasjoner her som ikke er av øverste hylle, men variasjonen, fargebruken og det generelle detaljnivået bidrar til at Dantes reise er kul å se på. Dette er ikke et spill som vil vinne noen priser når det gjelder grafikk eller lyd, men det er kompetent hele veien gjennom.



Vi savner imidlertid muligheten til å studere omgivelsene nøyere ved å bevege kameraet fritt. Kameraet er helt låst, og høyre stikke brukes til å hoppe unna angrep, akkurat som i God of War. Og det samme problemet har vi forsåvidt med kommende God of War III, som også låser kameraet fast. Det føles bare litt gammeldags å ikke kunne titte litt rundt...

Finnes bedre
Vi er rimelig sikre på at God of War III blir en langt mer tilfredsstillende opplevelse enn Dante's Inferno. Om ikke annet gir spillet muligheten til å sjekke ut sjangeren for eiere av Xbox 360, men det er likevel for likt Kratos' eventyr til at det føles genuint inspirert og gir det samme underholdningsnivået. Med mindre du kun har en Xbox 360 og aldri har spilt lignende spill, bør du vente nettopp på God of War III. Det er jo ikke så langt unna. Og hvis du bare har Xbox 360, anbefaler vi å heller sjekke ut ferske og fine Bayonetta i stedet. Men er du helt utsultet etter noe skikkelig blodig og hensynsløs action, er Dante's Inferno et fint tidsfordriv.