For litt under to år siden ble Army of Two lansert, et spill som skulle redefinere hvordan vi ser på kooperativ spilling. Et spill der alt var designet rundt konseptet med samarbeid, enten i samme stue eller over nett.
Og ja, det funket, men vi fikk en dårlig smak i munnen på grunn av den overkant harry tonen og visse mindre spillbarhetsfeil.
Oppfølgeren, The 40th Day, fikser på mye, men klarer faktisk å miste en del personlighet underveis.
Komfortsonen
Problemet er at det første spillet var fryktelig smakløst, og det var til tider virkelig ubehagelig å slakte hundrevis av stereotypiske, skrikende terrorister mens heltene Salem og Rios kom med blodharry kommentarer og spilte luftgitar etter vellykkede henrettelser. Utviklerne skjønte tydeligvis at dette ikke falt i smak for alle, så de tonet ned smakløsheten for oppfølgeren.
Nå spiller altså Salem og Rios ikke luftgitar lenger, deres kommentarer tyder på litt mer intelligens, og motstanderne er blitt til en ansiktsløs terrorgruppe som ikke tilhører noe bestemt land eller etnisitet. Og plutselig, forbløffende nok, har Army of Two mistet mye av sin personlighet, ukomfortabel som den var. Stakkars utviklere, vi blir visst aldri fornøyd.
Kinesisk kaos
Det hele foregår nå i Shanghai, som er blitt åstedet for et enormt terrorangrep. Skyskrapere kollapser, hele byen er i fullstendig kaos, og vi skjønner ingenting. Salem og Rios befinner seg på oppdrag i en av Shanghais bakgater, og vil nå plutselig bare komme seg vekk. Om ikke annet, byr spillet på et helt ekstremt antall skikkelig spektakulære øyeblikk. Det er som å spille en Michael Bay-film - enorme bygninger raser sammen, fly styrter, og alt med et lydspor bestående av massive eksplosjoner. Det er mye å fryde seg over her for entusiaster av total ødeleggelse.
Plottet henger dessverre ikke med, og det er strengt tatt umulig å forstå hva som egentlig skjer store deler av spillet. Alt vi får med oss er at ting eksploderer, og vi må komme oss vekk. Igjen, akkurat som i en Michael Bay-film.
Det viktigste av alt er imidlertid at 40th Day introduserer mange nye spillbarhetselementer, og pusser opp de eksisterende. Ikke alle er like nødvendige, men likevel.
Mer elegant
Først og fremst er det ikke til å stikke under en stol at Army of Two kommer et par hakk nærmere Gears of War når det gjelder styring og generell følelse. Det første spillet hadde et noe rotete kontrollsystem, nå er alt forenklet. Én knapp er det som trengs for å kunne sprinte, hoppe over objekter og skli bortover og gjemme seg. Våre helter er nå også flinkere til å klistre seg inntil overflater for å skjule seg fra fiendtlig ild. Så de mest grunnleggende mekanikkene for kontroll av karakterene er langt bedre, og dermed blir spillingen mer underholdende og effektiv. Småting som justeringer i grensesittet og hvordan informasjonen på skjermen presenteres bidrar også med sitt, og spillet fremstår som bedre designet og mer gjennomtenkt.
Army of Two handler fremdeles i hovedsak om samarbeid. Som før kan du fint spille alene, og partneren styres av datamaskinen. Du velger hvem av de to gutta du vil være på begynnelsen, du kan også tilpasse vanskelighetsgraden og kle dem opp i artige masker (du kan til og med designe dine egne på nettet). Så styrer du en av dem, mens du fremdeles kan gi ordre til den andre. Ordresystemet er mer gjennomtenkt, du styrer ikke bare aggresjonsnivået til partneren, men kan også sende ham avgårde til å ta fiendene som gisler, åpne dører og utføre visse andre funksjoner. Den kunstige intelligensen er helt grei, av og til klarer den datastyrte kompisen å drite seg skikkelig ut, men stort sett er han ganske så kompetent.
Best sammen
Det «riktige» måten å spille på er imidlertid med en levende venn, og det er det som bringer genuin underholdning til spillet. The 40th Day er mer gjennomført designet for samarbeid, det er ikke lenger tydelige øyeblikk der du må gjøre noe sammen, hele samarbeidskonseptet er mer subtilt og mer bakt inn i det generelle brettplanleggingen. Du vil for eksempel kunne leke snikskytter sammen med kompisen, redde gisler ved å stillegående ta ut motstandere som har tatt dem til fange, eller til og med late som om du overgir deg mens kameraten sniker seg rundt og dreper fiendene. Det smarte «aggro»-systemet er fremdeles i bruk, og lar deg tiltrekke deg fiendtlig ild mens vennen din får litt ro rundt seg og kan flankere de slemme.
Ikke alle av disse elementene er like godt gjennomtenkt. Gisselredningene blir ofte ganske klønete, det kan være vanskelig å redde de uskyldige raskt og effektivt, og resultatet er at vi sjelden gidder å prøve. Og det er dumt, for det å redde gisler kan bidra med litt penger i kassa eller nye våpendeler.
Følsomt
Det som i hvertfall ikke føles riktig er at spillet introduserer moralske spørsmål. Kom igjen, Salem og Rios har plutselig følelser? Flere ganger i løpet av spillet blir vi bedt om å ta et valg, om vi for eksempel skal redde en tiger eller ikke, drepe en annen leiesoldat eller ikke, sånne ting. Valgene innebærer diverse bonuser, og i tillegg kan du se hva som blir resultatet av ditt valg i form av ganske kule tegnefilmer. Noen ganger blir dine moralske valg reflektert senere i spillet også, du kan for eksempel plutselig få tilgang til nye våpen fordi du gjorde noe snilt tidligere. Vi ser at utviklerne har prøvd å introdusere litt mer menneskelighet til de tøffe leiesoldatene, men det føles bare påtvunget og presset frem. Vi føler ikke akkurat noe mer sympati til gutta nå.
Et element som videreføres fra det første spillet, og som fortsatt er ganske unikt, er våpenoppgraderingene. Salem og Rios tjener penger på det aller meste de gjør, og når som helst mens du spiller (bortsett fra midt i kampsituasjonene) kan du gå inn i en oppgraderingsmeny. Der kan du kjøpe nye maskinpistoler, hagler, sniperrifler, pistoler og granatkastere, og du kan oppgradere dem videre med nye elementer. Disse låses opp jo lenger i spillet du kommer. Resultatet er at våpnene dine blir et puslespill av diverse sluttstykker, magasiner, kolber, sikter og andre deler. Disse påvirker ytelsen, kraften og stabiliteten. Det er ganske artig å leke seg med de forskjellige oppgraderingene, før du etter hvert innser en ting: De utgjør ikke så stor forskjell. Uansett hvor mye kraft maskinpistolen din tilsynelatende har, merkes det ikke så godt i praksis.
Om ikke annet kan du fremdeles pimpe våpnene i forskjellige kamuflasje-mønstre.
Middels opplevelse
The 40th Day er altså en actiontittel som veksler mellom å være kreativt og fryktelig generisk. Selve brettene åpner for mye artig samarbeid, men klarer samtidig ikke å skille seg ut fra mengden hver gang, og det tar ikke mange timene før det hele er over, og du har kommet deg gjennom nok et bråkete actionspill. De elementene som skal gjøre det unikt, som det moralske aspektet, eller våpenoppgraderingene, fungerer ikke så bra.
Heldigvis ser det hele pent ut. Spillet har fått en ansiktsløftning på den grafiske siden, og Salem og Rios er mer detaljerte og realistiske enn noen gang. Omgivelsene er også fulle av detalj, spesielt ser bakgatene i Shanghai veldig stilige ut. Det er nok ikke det peneste spillet noensinne, men holder konsekvent høy kvalitet, med få tekniske feil. Ikke verst.
Så vi gjentar oss: Army of Two: The 40th Day er et gjennomtenkt co-op-spill, og egner seg dermed ganske dårlig for de som vil spille alene, selv om det er fullt mulig. Sammen med en venn fungerer det mye bedre. Man får en kompetent actionopplevelse fylt med spektakulære, storslåtte øyeblikk. Men de nokså unødvendige, tilsynelatende dype moralske valgene føles bare feil. Elementer som våpenoppgradering kunne vært litt mer gjennomtenkt, og hele kampanjen kunne vært litt lengre, med mer fokus på historiefortelling.
40th Day er på ingen måte et dårlig spill altså, men noe klassikerstempel får det heller ikke.
Google-lommeboka var ikke sikker likevel.
