Forrykende actionfest

Er det et spill som kan beskrives som et overveldende angrep på omtrent alle menneskelige sanser, så er det Bayonetta. Det skjer så ekstremt mye på skjermen her til enhver tid, at spillet kunne sikkert kjapt vært epilepsifremkallende. Hadde det ikke vært for at vi blir såpass oppslukt i den absurde spillbarheten at vi glemmer alt som heter epilepsi.

Bayonetta har sine røtter i Devil May Cry og tilsvarende, ekstremt japanske actionspill. Ikke så rart, spillets produsent har til og med tidligere jobbet med Devil May Cry. Vi snakker altså om et ekstremt stilisert tredjepersons actionspill, som fokuserer på vanvittige kombinasjoner, spektakulære angrep, storslåtte omgivelser og massive fiender. Sånn sett introduserer ikke spillet noe nevneverdig nytt, men har så mye selvsikkerhet, stil og sjarm at vi faller for det kjapt.



Spiller på kropp
Er det en ting Bayonetta ikke er, er det imidlertid smakfullt. Heltinnen, en heks med umenneskelige proporsjoner, er i overkant glad i vise frem figuren sin i nesten alle tenkelige posisjoner. Hun har en tettsittende drakt, naturligvis, og selv denne forsvinner jevnlig. Noen av hennes angrep innebærer nemlig at hennes eget hår brukes som våpen. Og håret er liksom en del av denne tettsittende drakten, så under disse angrepene fremstår hun som temmelig naken. Spillet er ekstremt kroppsfiksert, på mange måter skikkelig barnslig, harry og umodent. Men samtidig er kroppsfokuset så overdrevet, så i overkant, at det egentlig bare blir morsomt. Designerne skal nok ikke bare appellere til kåte fjortiser, de skal faktisk provosere litt også. Med glimt i øyet.

Så ja, spillet er ikke akkurat subtilt. Kroppsfokuset er en ting, men alt det andre er en annen. Bayonetta byr på så drøy action at det nesten ikke er til å tro.

Lett å få til
Det vi liker veldig godt er at spillet gjør det rimelig lett å utføre selv de mest vanvittige komboene. Kontrollsystemet er kjempeenkelt. Du bruker to knapper for angrep, og en til for å skyte med pistolene. De to grunnleggende angrepene bruker armer og bein, og de våpnene som til enhver tid er festet der (ja, heksa har våpen festet til beina også). Kombinasjonene bygges videre derfra, og krever selvsagt at du trykker på forskjellige knapper i forskjellige rekkefølger. Skyteknappen fungerer stort sett som en liten backup, når du vil angripe noen fra avstand, men det er armer og bein som brukes i hovedsak.



Angrepene som fremføres er nesten uten unntak overveldende spektakulære. Bayonetta er superakrobatisk, og med få, lette trykk på knappene får vi henne til å hoppe rundt på skjermen, utføre angrep etter angrep, og det går så lett unna at vi ikke alltid helt får med oss hva vi egentlig driver med. Det bare sett så vanvittig fett ut. Monstrene vi må slåss i mot blir bare kulere og kulere, mer og mer krevende, og vi får stadig bedre kontroll på hvordan gi dem mest mulig juling.

Spektakulært
I tillegg til vanlige angrep er det selvsagt massevis av ekstra muligheter. Noe av det mest stilige er såkalt witch time. Når du klarer å dukke unna fiendene på riktig tidspunkt (ikke spesielt vanskelig å få til, og gjøres med den høyre trigger-knappen), går spillet i denne modusen, som sakter ned tiden og lar deg utføre mer ødeleggende angrep. Et smart verktøy som du kommer til å bruke mye. Men det er bare begynnelsen. Hva sier du til at det til tider dukker opp torturinstrumenter fra middelalderen i løse lufta, og Bayonetta bruker dem til å rive motstanderne i stykker? Eller de omtalte hårangrepene, som passende nok omtales som «klimaks», og som innebærer at massive monstre tilkalles fra intet og de river motstanderne i stykker? Dette er helt absurd, henger overhodet ikke på grep, og ser helt fantastisk ut.

Og det skal bare noen enkle knappetrykk for å få det hele til å skje.

Dette ukompliserte kontrollsystemet er blant Bayonettas store styrker. Og enda bedre, det brede utvalget i vanskelighetsgrader gjør at nykommerne blir ønsket velkommen med åpne armer. De to letteste gradene gjør halve jobben selv. Trykk noe tilfeldig, og verden eksploderer i farger. Du vinner. De høyere vanskelighetene krever stadig tettere timing og mer gjennomtenkte teknikker.

Et artig lite moment er at spillet lar deg praktisere kombinasjoner under innlastningsskjermene, og viser deg en oversikt over hvilke komboer som ble utført hvor mange ganger. Ganske nyttig, faktisk - du kan øve litt på angrep før neste brettet starter.



Tidvis ensformig
En ting som imidlertid skurrer litt er elementer ikke relatert til det glimrende kampsystemet. Brettene, for eksempel, til tross for at de ofte ser skikkelig kule ut rent visuelt, er stort sett veldig lineære, av og til nesten på grensen til kjedelige. Bayonetta handler stort sett om å gå fremover, slakte monstre på de mest elegante, kreative måtene, og fortsette videre. Det åpnes ikke for utforskning, for nevneverdig med gåter eller leting etter hemmeligheter. Det handler om kamp.

Selve kampene kan også bli noe kaotiske for sitt eget beste utover i spillet. De mange angrepene er jo grisekule, men det kan etter noen timer bli for mye av det gode. Og spillet er faktisk ganske langt, så det kan for noen bli virkelig for mye av det gode. Antallet fiender gjør det etter hvert nesten umulig å skjønne hva som egentlig skjer, og planlegge angrepene tilsvarende. Og det er synd når komboene er så elegante.

Oppgrader
For å variere er det i det minste mulig å besøke en butikk drevet av en velbygd kompis av Bayonetta, og han ordner nye våpen, samt lar deg kjøpe diverse oppgraderinger, nye komboer og selvsagt sukkertøy (hva ellers) som har diverse praktiske innvirkninger på heksas status. For å handle i butikken samler du inn ringer (et lite subtilt nikk til Sonic, men hei, det er Sega), og disse fungerer som valuta. For å låse opp nye våpen får du tak i deler av forgylte LP-plater.

Selve spillbarheten varieres også med minispill mellom brettene (ikke så veldig underholdende skytegalleri), samt noen mer betydningsfulle minispill inne i selve brettene (som igjen ofte refererer til andre, klassiske Sega-titler).



Henger ikke på grep
Og ja, Bayonetta har faktisk en historie å fortelle. Det er et plott her. Det er imidlertid fullstendig uforståelig, et eneste stort rot av diverse mytologier som vi ikke en gang forsøker å fatte. Filmklippene som spilles av mellom brettene er likevel underholdende å se på, bare fordi de er så harry, selvironiske og humoristiske. Det er fullt av referanser til andre medier, andre spill og populærkultur. Dermed havner Bayonetta ofte i kategori sammen med kreative titler som No More Heroes og God Hand, som setter ironi og humor foran selvhøytidelighet.

Resultatet er at Bayonetta definitivt ikke er et spill for hvem som helst. De kontinuerlige referansene til japansk spillkultur kan være uforståelige for mange, selve spillbarheten muligens for kaotisk. Spillet forutsetter at du vet at du går til - men er du klar over Bayonettas særegenheter vil du få oppleve en ekstraordinær actionutfordring som vil slite ut sansene dine, fingrene dine, men etterlate deg med en dyp følelse av tilfredsstillese. Og er ikke det en bra ting? Bayonetta er lett det beste fra Sega på mange år. Mer, takk.