Et liv som sabotør

Det første vi gjorde etter å ha satt inn Saboteur-disken i vår Xbox 360 var å laste ned en patch på rundt 40 MB. Denne får du kun lastet ned ved å skrive inn en kode som følger med spillet. Den legger til noe ekstrainnhold til spillet, først og fremst nakenhet. Pluss noe gambling og annet småtteri. Men pupper altså.

Den er frivillig og har ingen innvirkning på spillopplevelsen. Heller ikke på denne anmeldelsen. Vi hadde bare lyst å skrive om den.

Selve spillet da. The Saboteur er den siste tittelen utviklet av Pandemic, som tidligere har gitt ut de halvveis vellykkede Mercenaries-spillene, pluss noen andre, som Full Spectrum Warrior og Destroy All Humans. Pandemic er nå blitt lagt ned, og dermed blir Saboteur deres svanesang.

Dessverre er ikke spillet så bra som vi håpet på. Selv om vi ser at utviklerne har prøvd.



Ny vri
Ikke la annen verdenskrig-tematikken skremme deg da. The Saboteur handler kanskje om denne tidsperioden, men er ingen Call of Duty/Medal of Honor-klone. Dette er noe helt annet. Først og fremst en GTA-inspirert åpen verden som tilfeldigvis foregår under krigen, men ikke tar seg selv spesielt seriøst. Det er mye humor, romanse og banning. Vi liker konseptet.

Historien handler altså om verdens mest stereotypiske ire: En røslig kar med sixpence, hvis faktisk sier «top of the morning to you» til forbipasserende, drikker whisky i bøtter og spann og involverer seg med kvinner som er definitivt alt for pene for ham. Han er racerbilsjåfør like før krigens utbrudd, og befinner seg i Frankrike. Omtrent samtidig med at han tar del i et løp invaderer nazistene Frankrike altså, Sean Devlin (som helten vår heter) blir gretten og saboterer superbilen til sin tyske erkefiende. Noe som fører til at nazisten dreper hans beste venn.

Arketyper
Vi hopper noen måneder frem i tid, til okkuperte Paris, der Devlin drikker seg i hjel, omringet av løse kvinner. Stereotypene holder seg, altså. Han kommer imidlertid i kontakt med den franske motstandsbevegelsen, og blir noe motvillig involvert i kampen. Utover treffer vi på stadig flere karakterer som igjen bygger på klassiske klisjeer. Frekke franskmenn, sexy britiske spioner, nådeløse britiske etterretningsagenter og gjennomført stive, onde nazister. Vi klarer ikke helt å se om Pandemic hele veien er ironiske med måten de fremstiller spillets personligheter på, eller om de faktisk tror at det var slik ting var under krigen.

Uansett, historien og bakgrunnen er helt kul, den. Og definitivt en ny vri på krigssjangeren.

Men spillet i seg selv? Tja. Det hele bygger i stor grad på Mercenaries-prinsippet. Og siste Mercenaries var, som mange sikkert husker, ikke spesielt bra. Saboteur legger imidlertid til flere ferske ideer, noen veldig kule, noen ganske klønete.



Frigjøring
Hele prinsippet er at den okkuperte Paris fremstilles fargeløst, i Sin City-aktig svart hvitt, der de eneste fargene er lysene i vinduene og nazistenes knallrøde bannere og flagg. Det er en imponerende effekt, som virkelig fremhever hvor miserabelt byens sivile innbyggere har det. Når du frigjør et område av byen, som skjer etter at du har utført visse oppdrag, kommer fargen tilbake. Plutselig ser hele bydeler ut som våren, med blomster, planter og kvitrende fugler. Nesten. Nazistene er fortsatt tilstede i de frigjorte områdene, de er bare lettere å unngå og mindre aggressive.

Du jobber deg gjennom spillet ved å ta oppdrag fra diverse fraksjoner, og den GTA-aktige strukturen innebærer at du kan stjele biler, kjøre fritt rundt, ta oppdragene i fri rekkefølge og så videre. Oppdragene er stort sett rimelig direkte. Kjør dit, spreng det. Kom deg unna. Det er likevel ganske moro for det meste, og det som er artig er at du ofte kan velge rimelig fritt hvordan du vil gå frem.

I tillegg til tradisjonell skyting kan du nemlig snike deg inn ved å ikle deg tyske uniformer. Du må først drepe en tysk soldat i det stille, så ta klærne hans. Da kan du bevege deg anonymt rundt i naziinstallasjonene, men må passe på å ikke bli lagt merke til av soldatene. Dette gjøres ved å holde øye med en sirkel på kartet, kommer en nazist innenfor denne, blir du lagt merke til.

Blir du oppdaget, mister du din forkledning, og alles oppmerksomhet retter seg mot deg. Du kan utsette dette ved å drepe den ene soldaten som er i ferd med å hente hjelp, men i praksis er det ofte umulig å vite hvilken av den det gjelder. Så de henter hjelp, og hele planen går som regel i vasken. Selv om du vil snike, ender de fleste av slike oppdrag i blodbad uansett, og du må skyte deg ut av situasjoner. Snikemekanikken er veldig grunnleggende, og selv om det legger til noe kompleksitet til spillet, er det som sagt stort sett like greit å bare skyte.



Ikke fullt så akrobatisk
Vil du komme deg vekk fra nazistene som jakter på deg, er å rømme langs hustakene en grei løsning. Sean kan nemlig klatre oppover de aller fleste vegger, på en måte som minner litt om Assassin's Creed. Dette er et problem. Klatringen i Saboteur kan nemlig ligne, men er så lite elegant, så klønete i forhold til Assassin's Creeds herlige parkour, at vi får vondt av å sammenligne. Spesielt med tanke på at Assassin's Creed II såvidt har kommet ut, og dermed havner Saboteur nødvendigvis i skyggen.

Det er ganske fort gjort å komme seg gjennom de fleste oppdragene, og resultatet er at spillet ikke er imponerende langvarig. Det er selvsagt en rekke frivillige aktiviteter å ta del i, som for eksempel å ødelegge tyskernes propagandamaskiner, sprenge bensindepoter, finne hemmeligheter, kappkjøre biler, og så videre. Akkurat som det skal være i et åpen verden-spill.

Kjørefølelsen til de mange bilene er faktisk ganske solid, med tanke på at de stammer fra 40-tallet. De sitter godt på veien og er lette å kontrollere. Verre er det når man skal bevege seg til fots, da Sean føles faktisk beruset når vi skal styre han rundt i brettene. Kanskje det var meningen, han er tross alt en alkoholisert ire. Tredjepersonskontrollen er rett og slett unøyaktig og klønete, og som sagt blir det ikke så mye bedre når vi skal klatre oppover vegger.

Spillet lar oss forbedre våre ferdigheter ved å gi oss oppgraderte perks når vi gjør visse ting riktig, og det er også mulig å kjøpe bedre våpen og oppgradere bilene, som blir tatt vare på i de mange garasjene rundt om i byen. Så det er en grunn til å tjene penger og gjøre sitt beste i brettene.



Her og der
Hele spillopplevelsen ender opp med å være midt på treet altså. Det er jo mye gøy her. Ideen med å frigjøre områder av Paris er kul. Mange av oppdragene er godt designet og underholdende. Kjøringen er fin. Men samtidig er så mange av mekanikkene halvferdige, som snikingen, klatringen og selve kontrollen.

Det tekniske redder heller ikke inntrykket. Grafikken er blandet. Byen er stort sett fin, og spesielt de okkuperte områdene er stilige i sin sort/hvite virkelighet. Men studert nøye begynner manglene å vise sitt sanne ansikt: lite detaljerte teksturer, stive animasjoner og generelt middels kvalitet. Stygt er det ikke, men ofte lite konsekvent og gjennomført.

I beste Pandemic-tradisjon er spillet også fullt av bugs. Biler som forsvinner inn i veien, for eksempel, folk som blir sittende fast, lagringspunkter på helt feil sted, og så videre. Kom igjen da.

Alt tatt i betraktning er Saboteur ikke et dårlig spill. Ideen er finfin. Det merkes at Pandemic hadde lyst å prøve en ny vri på både krigs- og sandkassespill. Det ligger mye kjærlighet her. Men de stereotypiske figurene, den halvferdige følelsen, spillbarhetselementene som ikke fungerer helt, alt dette bidrar til at vi føler oss skuffet. Vi hadde rett og slett håpet at Pandemics siste spill skulle bli deres beste, men i stedet lengter vi bare tilbake til Assassin's Creed II.