Få spillutviklere har hatt såpass mange forventninger på sine skuldre som Infinity Ward. Og få greier å leve opp til disse med såpass eleganse. Modern Warfare fra to år tilbake ble tross alt en vanvittig suksess, spesielt grunnet den glimrende flerspillermodusen, som ble spilt av tusener helt frem til lanseringen av oppfølgeren. Vel, vi kan tenke oss at det sikkert fortsatt er en god del som spiller det i dag.
Modern Warfare var imidlertid ikke bare flerspiller, men også en enkeltspillerkampanje med en intensitet får har klart. Det er virkelig få spill vi kommer på som har levert like mange uforglemmelige øyeblikk og cinematiske sekvenser. Som da du krabber gjennom gress og prøver å ikke tiltrekke deg oppmerksomheten til marsjerende tropper, eller den herlige snikskyttersekvensen i Prypiat. Og hvor mange spill lar deg overleve en fullverdig atomeksplosjon, for så å krabbe ut av et brennende vrak, og sakte, men sikkert bare...dø?
Call of Duty: World at War, som kom i fjor, forsøkte å etterligne en del av disse elementene, men føltes mest av alt bare som et kopi. Det var opp til Infinity Ward selv å overgå sitt eget mesterverk.
Overdrevet?
Vi kan ikke unngå å legge merke til at utviklerne prøver nesten litt for hardt noen ganger. De prøver virkelig å toppe sekvensene fra det forrige spillet, og levere like mange uforglemmelige lokasjoner, episke scener og kontroversielle valg. Det er plass til intensitet, øyeblikk der vi skal snike oss gjennom snøen og prøve å ikke bli oppdaget av patruljerende vakter med blodtørstige bikkjer, flere snikskyttersekvener, og noen virkelig storslåtte brett, spesielt de som finner sted i Washington, DC. Vi kommer tilbake til det.
Det scenen det er blitt mest snakket om er selvsagt flyplass-massakren, der vi infiltrerer en russisk terroristgruppe og deltar i nedslaktingen av uskyldige sivile for å ikke avsløre oss. Du kan velge å hoppe over hele scenen, og du taper ingenting av spillet på det - men faktisk anbefaler vi å spille gjennom den. Joda, det er ganske drøyt, nesten ekstremt til tider, i sin brutale realisme. Men sekvensen hjelper også med til å forstå spillets kontekst, hvorfor terroristene handler som de gjør, og hvorfor resten av spillet utvikler seg til å bli noe så voldsomt.
Variert, men rotete
Og voldsomt blir det. Som i forrige Modern Warfare ser vi gjennom øyene på flere soldater, først og fremst Roach, medlem av elitestyrken Team 141, samt noen amerikanere på oppdrag i Afghanistan og andre steder i verden. Dette fokuset på flere hovedpersoner lar spillet bytte lokasjoner stadig vekk, da historien fortelles parallelt fra diverse synspunkter. Alt handler selvsagt om å stoppe terroristen Makarov, og vi jakter på hans forbindelser, redder hans svorne fiender, infiltrerer russiske baser og oljeplattformer. Variasjonen er imponerende. Fra støvete, afghanske byer til iskalde militærbaser, fra de fargerike slummene i Rio til rolige amerikanske forsteder - vi blir tatt med på en rundreise rundt om i verden, og Infinity Ward imponerer stadig vekk med sin kreativitet.
Plottet i seg selv er vanskelig å følge, og rotete fortalt. Så det er ikke alltid lett å forstå hva vi egentlig
skal på de forskjellige stedene, og hvorfor vi er der. Det er dumt, vi skulle ønske intensjonene til karakterene ble bedre forklart.
Forstadsidyll
På et tidspunkt skjer det noe så dramatisk som en fullverdig invasjon av den amerikanske østkysten av russiske styrker, noe som åpner for spillets kanskje beste oppdrag. Rett og slett fordi det er så uvant å kjempe i idylliske forsteder, skyte gjennom nyklipt gress, løpe forbi utbrente bilvrak som står parkert utenfor pene, amerikanske hus. Kampen fortsetter i sentrum av den amerikanske hovedstaden, og å se Washington i brann er faktisk blant spillets høydepunkter.
Og som vanlig skal utviklerne overraske oss med uventede vendinger, hendelser som virkelig kan fremstå som sjokkerende. Problemet er at vi
forventer slikt fra Modern Warfare, så vi blir ikke helt overrasket når figurer som fremstår troverdige plutselig snur seg mot oss med våpen i hånden.
Kort og godt
Rent spillbarhetsmessig er enkeltspillerdelen mer gjennomtenkt enn før. Call of Duty fortsetter å være veldig lineært og tungt skriptet, men Infinity Ward har lært seg å skjule det bedre enn før. Det er færre sekvenser der fiendtlige soldater respawnes i evigheter, og de kaster ikke så forbannet mange granater. Det er ikke alltid like tydelig at du blir ledet gjennom brettet, det føles litt friere selv om det egentlig ikke er det.
Kampanjen er altså igjen full av fantastiske, intense og voldsomme øyeblikk, og leverer knall underholdning (og noen moralske dilemmaer) hele veien gjennom. Det er veldig kort: Vi brukte én ettermiddag på å runde det hele, men det er veldig bra så lenge det varer. Det er bare synd at plottet er såpass rotete, som sagt.
Bedre sammen
Så hvis du vil ha action hentet fra enkeltspillerdelen, minus plottet, kan du prøve deg på den nye special ops-modusen. Denne består av en rekke kjente brett der du må utføre visse oppdrag, som å drepe et visst antall motstandere, leke snikskytter, bevege deg gjennom snødekt område uten å bli oppdaget, og så videre. Du skal komme deg gjennom disse så raskt som mulig, og er du flink nok, låser du opp nye oppdrag. Special ops kan fint spilles alene, men fungerer best i co-op. Modusen er helt klart et fint tillegg til hovedspillet, spesielt for de som er sultne for kooperativ spilling.
Men la oss være ærlige. De fleste kjøper Call of Duty for ordentlig flerspiller. Og Modern Warfare 2 fortsetter selvsagt å levere.
Aller best på nett
Flerspillerdelen bygger videre på det glimrende konseptet som debuterte for to år siden. Du samler inn erfaringspoeng for alt du gjør, og når du går opp i nivåer låses det opp stadig nye elementer. Det kan være nye spillmoduser, nye klasser, nye våpen, nye fordeler, titler og ikoner du kan bruke i profilen din, og en hel masse andre ting. Modern Warfare 2 klarer virkelig å friste til å fortsette å spille, det er alltid noe nytt som kan låses opp bare du får inn et par treff til.
Det er selvfølgelig en del nye elementer med. Våpnene er strukturert litt annerledes i forhold til hva du kan bruke som ditt primære og sekundære våpen. Nå kan du blant annet bruke et skuddsikkert skjold som ditt primære våpen, noe som gir deg betydelig beskyttelse fra motstandere. Vi hater å møte på folk med skjoldet.
Perks-systemet er også blitt overhalt, der fordelene oppgraderes over tid og åpner for nye muligheter. Det introduseres også fordeler som gjør spillet mer nybegynnervennlig, som aktiveres hvis du dør mange ganger på rad, uten å drepe noen. Disse fordelene gir deg for eksempel mer helse rett etter at du har respawnet, eller muligheten til å stjele utstyret til personen som drepte deg. Som igjen kan potensielt gi deg tilgang til mye kraftigere våpen enn du selv har.
Bonuser
Er du flink, blir du også belønnet med mer. Såkalte killstreaks kan også tilpasses, det vil si at du kan selv sette opp hvilke belønninger du får etter visse antall drepte motstandere. Belønningene varierer mellom rakettangrep fra lufta, artilleri, helikoptre som sirkler rundt og skyter på alt og alle, og andre artige bonuser. Du får også muligheten til å få tilsendt en kasse med noe hemmelig oppi, og der kan du ofte finne belønninger som egentlig krever en mye høyere killstreak for å bruke.
Kort fortalt, Infinity Ward har klart å gjøre flerspilleropplevelsen mer strategisk, mer gjennomtenkt og mer åpen for tilpasning. Samtidig som det fremdeles er like heftig, intenst og grenseløst underholdende. Utviklerne har klart å bevare følelsen fra det forrige spillet, og pusset det opp samtidig.
Penere
Infinity Ward har også pusset opp det visuelle. Vi merker forbedringer i grafikken, selv om den kanskje ikke har det samme kvaliteten som for eksempel Uncharted 2. Uansett, detaljnivået er likevel herlig, det er bare å sjekke ut det nydelige Rio de Janeiro-brettet, med den flotte fargepaletten, den lange tegneavstanden, og de skarpe teksturene. Figurene er også meget godt animert - ikke for å være morbide, men dødsanimasjonene i MW2 er noen av de beste vi har sett. Spillet er kanskje ikke verdens aller peneste, men holder en meget god standard. Og det er alltid hyggelig uten tekniske feil, tearing eller hakking. Og det slipper vi i alle fall på Xbox 360-versjonen.
OK, så hva mer er det å si? Ikke så mye, egentlig. Så vi oppsummerer. Kampanjen er glimrende: Eksplosiv, intens og brutal. Dessverre hindres den av kort varighet, rotete historie og litt for lite originalitet. Spec ops-modusen er en veldig hyggelig nyhet, mens flerspillerdelen vil garantert sørge for søvnløse netter for mange i lang tid fremover. Selvsagt, hvor godt balansert og spillbar flerspillerdelen er vil først vise seg om en stund - men så langt ser det ut til at valgene utviklerne har gjort er riktige.
