Romvesen-tull

Helt fra lansering ble det sagt at Nintendo Wii er perfekt for skytespill, takket være det spesielle kontrollsystemet. Få har imidlertid benyttet seg av mulighetene, utgivere flest foretrakk å spy ut minispillsamlinger. Sega bestemte seg imidlertid at de skulle levere den ultimate FPS-opplevelsen på Wii, et hardcore-spill for sjangerentusiaster.

Vel, de har ikke lykkes i noe særlig grad.

Det er faktisk ikke det at The Conduit er så dårlig, for det er det egentlig ikke, det er bare så komplett generisk og personlighetsløst at det hadde fullstendig forsvunnet i mengden på PC eller noen av de andre spillkonsollene. På Wii er det imidlertid noe ganske unikt bare fordi det er et skytespill, og dermed skiller det seg ut fra mengden.

Topp styring
Om ikke annet klarer The Conduit likevel å bevise at FPS har livets rett på Wii. Spillet har nemlig et glimrende kontrollsystem som virkelig bygger på styrkene til konsollen. Du beveger deg ganske logisk ved å bruke den analoge stikken på nunchuk-kontrolleren, samt peke med wiimoten i riktig retning. Det er helt ukomplisert, og samtidig perfekt balansert. Følsomheten er helt herlig, du føler aldri frustrasjon over at kontrollsystemet lever sitt eget liv. Spillet gjør, enkelt og greit, det du vil at det skal gjøre.



Ikke nok med det, utviklerne har vært kule nok til å la oss tilpasse alle mulige elementer av systemet, diverse følsomhetsparametre, du kan faktisk til og med flytte rundt på diverse menyelementer slik at du ser kun det du selv vil se på skjermen. Og helt på din egen måte. Dette er faktisk veldig stilig løst og noe vi gjerne skulle sett i flere spill.

Kunne vært pent
På forhånd skulle The Conduit også bevise hvor flott grafikkpotensiale Wii egentlig hadde. Vel, det stemmer ikke helt. Riktignok er spillet ofte ganske pent, og definitivt penere enn mye annet på plattformen, og det synes at teknologien som ligger under er god. Problemet er at med de usedvanlig generiske omgivelsene (stort sett korridorer og ganger) får vi aldri sett noe til potensialet. Teknolgien kan være så god som den vil, med temmelig ubrukelig kunstnerisk design og manglende inspirasjon hjelper det ikke.

Mangel på inspirasjon er det som egentlig beskriver hele The Conduit. Når vi ser bort fra at kontrollen er veldig bra og at grafikkmotoren er solid men blir ikke utnyttet, er det lite positivt å si om spillet.

The Conduit hadde faktisk druknet i mengden allerede på sent nittitall, da FPS-sjangeren virkelig var overbefolket av unødvendige titler. For eksempel plottet, en komplett forglemmelig historie om regjeringskonspirasjoner og aliens, ingenting som engasjerer eller gjør at vi gleder oss til konklusjonen.

Stereotyp
Og det bare fortsetter. The Conduit tar i bruk alle de døve FPS-klisjeene vi trodde vi var ferdig med. I et av de tidlige brettene blir vi presentert med en virkelig eksotisk utfordring: DAMP som blåses ut av veggen slik at vi ikke kan gå forbi! Så vi må finne en ventil for å skru av dampen! Og ventilen sitter rett nedenfor en trapp, to meter unna, for en gåte!! Nei, dette har vi aldri sett i et skytespill før.

Størstedelen av The Conduit foregår forøvrig i ytterst generiske omgivelser, ganger, kontorer, kjellere. Vi har sett alt dette før. Vi kommer oss utendørs et par ganger, men i hovedsak går vi gjennom disse endeløse korridorene og plaffer ned identiske motstandere.

Motstandere som kommer i flokker på fire-fem, ser helt like ut og oppfører seg helt idiotisk. Som å gå de samme rutinene om og om igjen til vi skyter dem.



Vi slåss mot både menneskelige, dresskledde fiender og romvesener. Romvesene, som kalles Drudge, er ikke imponerende designet, de ser bare ut som noe tatt fra en hvilken som helst slapp episode av den originale Star Trek-serien blandet med en dash Covenant. Det finnes diverse typer av disse fiendene, men innenfor disse typene ser altså alle klin like ut og de oppfører seg helt identisk.

Siden de ikke eier intelligens kompenserer utviklerne ved å designe flere områder der romvesene spys ut i det uendelige, noe som kan være virkelig frustrerende. Ikke på en god måte. Spillet er i utgangspunktet ikke spesielt vanskelig, bare av og til skikkelig irriterende.

Våpenutvalget er heller ikke spesielt kreativt, vi kan plukke opp tre typer våpen, vanlige menneskelige pistoler og maskingevær, alienbaserte energivåpen, samt hemmelige prototyper som bæres av agenter til en skjult organsisasjon som jakter på deg. Alle disse har selvsagt sine plusser og minuser, fordeler og ulemper, men ingen av dem skiller seg dramatisk ut.

Øyet som ser
Du har også et lite vertøy, en slags flytende kule, som du kan bruke til å finne skjulte elementer. For eksempel merker på vegger som skal låse opp visse dører. Eller miner som er liksom usynlige og må desarmeres med denne kulen. Problemet er at de gangene All Seeing Eye (som verktøyet heter) skal brukes, får du så tydelig beskjed om det at all utfordringen eller utforskningselementene forsvinner ut av vinduet.



Og til slutt. Ikke bare at hele spillet er skillelig personlighetsløst og lite givende, det er over på fire-fem timer. Kanskje litt mer med høyere vanskelighetsgrad.

Fint på nett
The Conduit reddes noe av en flerspillermodus som er kompetent. Selv om det tar evigheter å koble seg opp første gangen, og dermed er det ganske lett å miste tålmodigheten, er det en del underholdning å hente her. Til tross for at spillmodusene er tradisjonelle, er brettene ofte fine, og best av alt - det finnes spillere der ute. Greia med flerspillermodusen er egentlig det samme som med hele The Conduit: Det gjør ingenting spesielt bra eller ekstraordinært, men siden det finnes lite tilsvarende på Wii, må vi liksom skryte av det uansett.

Spillet støtter forresten også Wii Speak-mikrofonen, om du har den.

Så, med mindre du er eksepsjonelt desperat etter et skytespill som du også kan spille på nett, og ikke har noen andre spillplattformer enn Wii hjemme, dropp The Conduit. Det er som sagt aldri direkte dårlig, det er bare skikkelig intetsigende. Det gjør oss helt likegyldige. Og det er jo kanskje verre enn regelrett slakt?