Det beste westernspillet

Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Det er alt for få westernspill der ute. Flere har prøvd i løpet av de siste årene, med mer eller mindre suksess, men det definerende westernspillet uteblir. Til tross for tidsperiodens enorme potensiale for både spillbarhet og historiefortelling.

Call of Juarez: Bound in Blood er kanskje heller ikke det definerende spillet fra epoken, men det er i det minste veldig solid og engasjerende. Og det klarer og kombinere de to elementene - spillbarhet og underholdning.

Call of Juarez er ingen nykommer: Ett spill finnes allerede, og det presenterte et unikt blikk på den ville vesten, fortalt gjennom to separate personligheter, der den ene var en psykisk ustabil prest, mens den andre ble jaktet på av vedkommende. Dermed kombinerte spillet ren action og interessante snikesekvenser, men dessverre ble det hindret av noen ujevnheter og generell mangel på polering.

Forhistorien
Oppfølgeren er egentlig en «prequel», og handler om to brødre som deserterer fra den amerikanske borgerkrigen for å redde familiehjemmet, og finner det utbrent. Mens sørstatshæren jakter på dem, begir de seg ut på et eventyr der en skjult skatt er et sentralt motiv.



McCall-brødrene, Ray og Thomas, er personifiseringen er western-klisjeer. Evig gretne og sure, følelsesløse og kun opptatt av penger og kvinner, er de de ultimate antiheltene fra den ville vesten. Deres tredje bror, en ung og naiv prest, fungerer som en glimrende balanse til deres voldelighet. Hele spillet bygger på klisjeer og forsøker ikke å skjule det: Det er plass til mexicanere, indianere, skyteepisoder i folketomme, forblåste gater, kirker og andre settinger hentet rett fra din tradisjonelle westernfilmer. Call of Juarez er hele veien gjennom et spill med glimt i øyet, smått ironisk, overdrevet og aldri for seriøst.

Du kan gjennom størstedelen av spillet velge hvilken av brødrene du vil spille som, og valget tas på begynnelsen av hvert kapittel. Forskjellen mellom Ray og Thomas er ikke dramatisk, men den finnes. Ray er den mer direkte av de to, han tåler litt mer og passer bedre til gå rett inn i en kampsituasjon. Han kan også kaste dynamitt. Thomas er bedre egnet til å skyte fra avstand, og han kan benytte seg av stille våpen som kniver og bue, samt klatre ved hjelp av en lasso. Når alt kommer til alt er altså ikke spillestilen så dramatisk forskjellig uansett hvem du velger, noe som gjør det lett å bytte karakter mellom hvert kapittel, bare for moros skyld.

Ray og Thomas går «hånd i hånd» gjennom størstedelen av spillet uansett, fra tid til annen blir brødrene separert, og du må utføre noen oppdrag alene, men mesteparten av tiden er din bror din digitale partner.

Sammen hele veien
Noen ganger gjøres samarbeidet tettere, ved at du og broren stiller deg på hver side av en dør og bryter gjennom, da sakter tiden ned og du får muligheten til å fyre av en rekke skudd mot de mange fiendene på den andre siden. Andre ganger må den ene broren løfte den andre opp for å nå mindre tilgjengelige områder. Men dette er ikke noe coop-spill, og du klarer det stort sett fint alene, mens din bror også skyter kapabelt fra seg.

Rent spillmekanisk er Call of Juarez ganske tradisjonelt, dette er et klassisk FPS-spill størstedelen av tiden. Med noen unntak, for eksempel når du har skutt nok motstandere kan du trykke en knapp for å gå inn i en såkalt konsentrasjonsmodus, der du enten kan markere motstandere i fred og ro, før spillet automatisk ekspederer dem en etter en, eller bare dra høyrestikken bakover som en pistol mens spillet automatisk sikter seg inn på fiendene. Den første varianten tilhører Ray, den andre Thomas.



Spillet lar deg også skjule deg bak diverse objekter, og dette er løst litt annerledes enn i de fleste andre spill der du må trykke en bestemt knapp for å gjemme deg. I Call of Juarez trenger du bare å gå inntil en kasse eller en vegg, så er du skjult. Derfra kan du titte frem og skyte ved å bevege høyre stikke. Hele denne mekanikken er uansett ikke noe essensiell del av spillet, og du klarer deg ganske fint uten å bruke det.

Noe av det artigste er duellene, som fungerer som bosskamper. De gangene du møter på ekstra kraftige eller viktige motstandere går spillet inn i et tredjepersonsperspektiv, og din oppgave er å dra fram våpenet og skyte når en usynlig klokke ringer - og helst før den andre fyren skyte deg i panna. Det er en artig og merkelig nok beroligende avveksling fra den vanligvis frenetiske spillbarheten.

Rett frem
Call of Juarez er et veldig lineært spill størstedelen av tiden, og leder deg gjennom den ene imponerende settingen etter den andre. Noen få ganger åpnes imidlertid verdenen opp, og du får muligheten til ri rundt på hest og utføre noen sideoppdrag som igjen tjener deg noen ekstra dollar. Hesteridningen foregår også i førsteperson, og er strengt tatt ikke spesielt annerledes enn å styre vedkommende til fots. Hensikten med å tjene inn pengene er muligheten til å kjøpe bedre, kraftigere våpen, som helt klart kommer godt med. Forhandlerne møter du i disse åpne områdene, samt et par andre steder i løpet av spillet.

Det må påpekes at spillet er over ganske fort, det skal ikke mer enn to ettermiddager til før du er ferdig, men så lenge det varer er det en glimrende opplevelse. Lineært og tradisjonelt, ja, men med nok av unike elementer til å ivareta interessen.

Det som virkelig skiller Call of Juarez fra andre er hvor flinke utviklerne har vært med å plassere deg i spektakulære sekvenser, som kommer på rad og rekke. Hvert brett er som hentet rett ut av de mest klassiske filmene i westernsjangeren.

Flott grafikk
Den glimrende grafikken bidrar også med sitt. Det er utrolig hyggelig å se at en utvikler ikke trenger å kjøpe lisens til Unreal Engine 3 eller noe annet høyteknologisk og dyrt for å levere såpass vakker innpakning. Call of Juarez byr på en hel masse fabelaktige kulisser, enten det er forblåste ørkener i Arizona, tette, regntunge skoger eller småbyer. Kvaliteten på både det kunstneriske og tekniske er skyhøy. Med noen unntak: Leppesynkingen er ofte for dårlig, noen av ansiktene er ikke så detaljerte og figurene er ikke alltid perfekt animerte, men totalt sett er vi nesten sjokkert over hvor bra Call of Juarez ser ut. Stort pluss der.



Der er imidlertid et og annet teknisk problem å spore opp, spesielt har lyden tendenser til å forsvinne, og fiendene bruker for ofte de samme uttrykkene (de skriker nesten identisk når de dør). Stemmearbeidet ellers er imidletid stort sett veldig bra.

Call of Juarez har også plass til en veldig kompetent flerspillermodus, men vi lurer litt på mangelen på coop. Spillet handler tross alt om samarbeidet mellom to brødre?

Når alt kommer til alt er altså Call of Juarez en overraskende solid tittel. Ingen klassiker: Spillet har en tradisjonell oppbygning, og til tross for interessant tematikk og god historie er det stort sett «bare» et skytespill. Det kvalifiserer ikke til toppkarakter, men er mer en god nok underholdning for slappe sommerkvelder. Og som sagt, det er ikke mange westernspill der ute, og Call of Juarez er definitivt et av de beste – i alle fall inntil Rockstar kommer med sitt innspill senere i år. Og hva skjer forøvrig med at det er europeere (Call of Juarez er utviklet i Polen) som klarer å produserer relevante westernspill, mens amerikanere ikke får det til?