For de som er gamle nok til å huske, var Ghostbusters helt klart en av de definerende opplevelsene i barndommen. På mange måter den ultimate 80-tallsfilmen, som leverte humor, bekymringløs action, en eksepsjonelt fengende tittelmelodi og replikker vi husker den dag i dag.
Og vi synes oppfølgeren var ganske kul også.
Det er ganske oppsiktsvekkende at det har tatt så lang tid for noen å lage et ordentlig, fullverdig Ghostbusters-spill, men vi antar at det var en del brikker som måtte på plass. Blant annet å samle sammen nesten hele den originale besetningen til å spille inn nye replikker. Og skrive selve dialogen, ikke minst.
Trilogi
Resultatet er at spillet på mange måter fremstår som en tredje film, og markedsføres vel også slikt - selv om en ordentlig film nummer tre er i produksjon. Premissen er i alle fall der: Det hele foregår i 1991, noen år etter film nummer to, og du spiller en ny rekrutt som blir med teamet. Du får aldri noe navn, du har ingen replikker, du bare styrer figuren din mens de andre fire Ghostbusterne bidrar med dialog og hjelper deg gjennom spillet.
Så, Manhattan er under angrep fra spøkelser igjen. Det umiddelbart første vi legger merke til er hvor troverdig spillet er i forhold til filmene. Utviklerne i Terminal Reality har vært usedvanlig respektfulle i forhold til kildematerialet. Du starter i teamets hovedkvarter, den gamle brannstasjonen, og det føles herlig nostalgisk å kunne vandre rundt i denne, mens resten av gutta venter ved siden av Ecto-1. Som du for øvrig aldri får kjøre - det er ingen kjøresekvenser i spillet.
Som å være en Ghostbuster
Igjen, vi kan ikke la være å skryte av stemningen. Alle lydene, alle stemmene, alle replikkene passer ideelt inn i kontekst, det er virkelig som å være en del av en Ghostbusters-film. Dialogen er ofte genuint morsom og bærer preg av å være skrevet av folk som kjenner materialet godt (Akroyd og Ramis, altså). Peter Venkman er så håpløst flørtete som forventet, Spengler spyr ut sine tørre, kvasivitenskapelige kommentarer til enhver tid, mens Zeddemore er stort sett stille og behersket.
Ikke minst tar spillet oss gjennom en lang rekke lokasjoner vi kjenner fra filmene, og vi kjemper mot mange familiære ansikter. Hvis det kan kalles ansikter da. Alt fra slimete, grønne spøkelser til selveste Stay Puft-mannen, som kanskje er en av spillets sterkeste sekvenser, faktisk.
Utviklerne var heldigvis modige nok til å designe en del nye motstandere, lokasjoner og figurer. Så resultatet er en veldig fornøyelig blanding av det velkjente og det ferske.
Tradisjonelt
Problemet er at til tross for de flotte rammene, den gode dialogen og humoren, er Ghostbusters et temmelig ordinært spill. Dette er rett og slett klassisk tredjepersons-action, der vi går gjennom en rekke helt lineære brett, fanger eller dreper spøkelser, og bruker alt for lang tid på å vente på de andre, datastyrte kollegaene våre. Som har tendenser til å stå fullstendig stille, som roboter, hvis vi ikke er i umiddelbar nærhet.
For all del, det kan være artig å slåss mot spøkelsene. Med protonpakken på ryggen kan vi fyre av en rekke diverse stråler. Poenget er stort sett å svekke spøkelset, så fange det og tvinge det mot fellene vi har lagt på gulvet. Noen typer spøkelser tar mer tid enn andre. Noen krever spesielle typer stråler. Men når alt kommer til alt er ikke kampene spesielt utfordrende, kanskje bortsett fra når veldig mange spøkelser angriper fra veldig mange retninger, da er det ganske lett å bli slått ut. Ingen dør i Ghostbusters, for øvrig, du kan miste bevisstheten, men blir da raskt reddet av dine datastyrte venner. Du må også redde dem når de er i trøbbel.
Kampsystemet er altså ganske annerledes enn i de fleste andre actionspill, da det ikke bare er snakk om å peke på fienden og skyte, du må gjerne tenke på hvilke typer stråler som passer best til gitt motstander, og det er ofte underholdende. Men igjen blir det hele noe ensformig i lengden.
Protonpakken kan oppgraderes for pengene du tjener i løpet av spillet, og disse oppgraderingene gjør utstyret ditt kraftigere. Både de forskjellige våpenvariantene blir mer effektive, og verktøy som spøkelsesfeller vil fungere raskere.
Lite variasjon
Spillet har strengt tatt ikke mye å by på utover å slåss med spøkelsene. Som sagt er brettene nesten helt lineære, det er bare noen veldig grunnleggende, lette gåter her, og litt for ofte befinner vi oss i mørke, identiske korridorer.
Vår helt har også tilgang til en skanner som brukes til å både samle inn data om fiender og diverse andre objekter (litt Metroid Prime-aktig), og gir deg tips i hvilken retning du bør gå for å finne spøkelser. Ikke at man trenger tips til det, da det stort sett bare er en vei å gå.
Hvert brett slutter, forutsigbart, med en bosskamp, som igjen krever litt forskjellige strategier enn de vanlige spøkelsene. For oss er uansett den ganske tidlige kampen mot Stay Puft fra toppen av en skyskraper et høydepunkt, som ikke blir toppet utover i spillet.
Og når alt kommer til alt varer ikke det hele spesielt lenge, seks til åtte timer er det meste du får ut av Ghostbusters. Seks til åtte timer med ganske tradisjonell spillbarhet, heldigvis pakket inn i en veldig sjarmerende, nostalgisk ramme.
Det er en flerspillermodus her også, så du får øvd dine protonpakke-kunnskaper mot levende mennesker, bare husk å ikke krysse strålene. Det var imidlertid ikke noe vi fikk mulighet til å teste med anmelderversjonen av spillet.
Grei grafikk, herlig lyd
Når det gjelder grafikk er Ghostbusters en blandet opplevelse. Noen av innendørsområdene er kjempedetaljerte og fargerike, og en fryd å utforske. Andre steder er mer uinspirerte, ensformige og kjedelige. Figurene er stort sett godt animert og beveger seg troverdig, dessuten er designet på dem veldig kult: Realisme nedprioriteres til fordel for en slags tegnefilmaktig uttrykk. Dessverre er leppesynkroniseringen for dårlig, noe som blir ekstra pinlig tatt i betraktning hvor bra dialogen ofte er. Det er også noe mindre hakking til stede ved flere sekvenser.
Et annet problem er at hele bildet er generelt uskarpt, noe vi antar skyldes at PS3-versjonen kjører en lavere oppløsning enn 720p, for så å oppskalere. Det resulterer i en generell "blurry"-følelse over hele spillet. Fleretestere har allerede påpekt at det problemet ikke finnes i Xbox 360-versjonen, som generelt skal se bedre ut, men som ikke lanseres i Europa før til høsten.
Lydarbeidet er imidlertid glimrende. Kjenningsmelodien (GHOST-BUSTERS!) er selvsagt på plass, alle stemmene er jo spilt inn av de originale skuespillerne, så det skulle bare mangle, lydeffektene er hentet rett fra filmene, og alt sitter generelt som et skudd.
Hadde det ikke vært for Ghostbusters-lisensen, ville vi gitt spillet terningkast tre. For dette er, som vi sa, egentlig bare et ganske gjennomsnittlig tredjepersonsspill. Men heldigvis reddes det av genuin respekt til kildematerialet, av god dialog og humor, av mengder av sjarm og nostalgi. Varmt anbefalt for fansen av Ghostbusters, men alle andre bør kanskje tenke seg litt om.
Ghostbusters lanseres 24. juni kun på PlayStation 3. Xbox 360- og Wii-versjonene lanseres til høsten.
