Dette må være spillbransjens svar på sommeren 1998 (Armageddon/Deep Impact) - to tilsynelatende like spill som involverer menn med superkrefter som får boltre seg i store, åpne byer, lanseres nesten samtidig.
Prototype har nemlig en del til felles med nylig utgitte inFamous, og samtidig trekker et par paralleller til eldre titler som Crackdown, og spesielt Hulk: Ultimate Destruction. Særlig det sistnevnte, tross alt utviklet av samme studio.
Slem helt
Spillet handler om Alex Mercer, en fyr som insisterer å gå med hette i løpet av hele spillet, som har noen rimelig vanvittige superkrefter, og som ikke husker hvor han har fått dem fra. Han husker generelt veldig lite, men det at hele Manhattan-øya er overtatt av zombieaktige infiserte betyr at noe uhyggelig har skjedd. Mercer er imidlertid såpass kjip at han bryr seg lite om å redde sivilbefolkningen, han vil bare finne ut hva som har skjedd med han og straffe de ansvarlige, koste hva det koste vil.
Mercer er dermed ingen superhelt i ordets rette forstand, det er aldri snakk om å ta noen moralske valg, tvert i mot faktisk - du vil jevnlig bruke uskyldige sivile som kilde til helse eller for å ikle deg deres utseende og snike deg ubemerket rundt.
Helt på begynnelsen av spillet får vi prøvesmake på fullt arsenal av Mercers krefter, men før vi vet ordet av det går spillet over til flashbackmodus, og hele historien begynner å handle om hva som skjedde med Alex dag etter dag. Altså fra han våkner i et likhus, tilsynelatende død, men plutselig hopper han opp og rømmer fra de sjokkerte forskerne som skal obdusere ham. New York er fremdeles uberørt at viruset, men ting forandrer seg fort.
Kraftig kar
Alex oppdager kjapt at han er altså i besittelse av uvanlige krefter. Og disse kommer til nytte, da en hel haug av soldater og hemmelige styrker er ute etter han, og i løpet av kort tid blir også byen stadig mer infisert, noe som innebærer at flere og flere muterte monstre også vil ha en bit av Mercer. Det skal ikke være lett.
Kreftene til vår antihelt er mange, og vokser raskt. Nesten for raskt. Hele poenget er at viruset Alex er infisert med lar han endre kroppens struktur. Så når du vil være offensiv, kan du gro ut sylskarpe klør ut av hendene, forandre dem til steinharde hammere, en pisk som kan skade på lang avstand, og så videre. Du har også defensive muligheter, som skjold, rustning og andre. Og du kan løpe rett opp enhver vegg, helt uten problemer, du kan hoppe ekstremt høyt, du kan gli i lufta over lange avstander. Det som er kult er at ingen av disse kreftene tar slutt. Du kan sprinte så lenge du vil, for eksempel, Mercer blir aldri sliten, aldri tom for energi.
Alt du gjør, enten du dreper en stakkarslig soldat eller utfører vanskelige oppdrag, gir deg erfaringspoeng. Og spillet er veldig generøst. Det tar ikke lang tid før du låser opp mange nye muligheter, og oppgraderer dem til å bli enda mektigere.
I overkant
Her begynner imidlertid Prototypes problemer: Det er rett og slett for mye å velge mellom. Etter hvert får du så mange superkrefter, så mange muligheter til å oppgradere dem, at det blir overveldende og forvirrende. Alle disse har sine egne knappekombinasjoner, og det er en utfordring og huske alt dette. Vi ender opp med å faktisk benytte oss av bare en liten del av kreftene til Mercer, og det er synd.
En annen ting Alex kan er å absorbere visse nøkkelpersoner og ta over både deres minner, kunnskaper og utseende. Dette har flere poeng: Minnene til disse gir deg innsikt i spillets historie, og dytter plottet fremover. Kunnskapene gir deg nye egenskaper, du kan for eksempel lære deg å kjøre tanks eller helikopter ved å absorbere relevante personer. Det å kunne bytte utseende lar deg både stikke av fra militæret, og snike deg inn i deres baser.
Flere av oppdragene krever sniking, men dessverre er denne delen av spillet noe klønete implementert. Det er alt for lett å bli plutselig oppdaget, hele konseptet virker å være noe halvhjertet og uinspirert.
Heldigvis dreier brorparten av Prototype seg om kamp. Kampsystemet er i hovedsak artig og legger opp til massive slag med enorme eksplosjoner, ultravold og overveldende destruksjon, men det er mye her som ikke stemmer helt.
Kaos
Først og fremst er kampene rett og slett alt for masete. Militæret sender av gårde absolutt alt de har av ildkraft, du blir skutt på fra absolutt alle retninger, du går konstant i bakken, blir slått ut, mister halve helsa, og dør før du rekker å komme deg opp. De største kampene koker ofte ned til frenetisk løping rundt omkring, med håp om å unngå å bli truffet av nok en rakett - eller tre samtidig. Låsesystemet virker knapt, da det har tendenser til å sikte seg inn mot uskyldige sivile i stedet for den irriterende soldaten du har lyst å drepe, og alle de mange angrepskombinasjonene du har tilgang til bidrar til ytterligere forvirring.
Derfor føles Prototype veldig uelegant til tider. Vi liker våre kamper litt mer gjennomtenkte, mens dette her utarter til fullstendig kaos alt for ofte.
Samtidig fungerer det andre ganger veldig bra, spesielt med tanke på byens åpenhet, hvor lett det er å løpe over selv de høyeste bygninger, kapre helikoptre, gli i lufta, Prototype legger rett og slett veldig opp til at du skal kunne gjøre kule ting som ser fett ut.
Som alle andre sandkassespill lar Prototype deg også delta i sideoppdrag, men disse har tendenser til å være rimelig kjipe. Det handler stort sett om å løpe og hoppe langs hustak fra punkt til punkt, eventuelt absorbere et visst antall personer innen gitt tid eller gli over spesifikke avstander. Noe av dette kan være artig, men stort sett ender sideoppdragene med å være temmelig repetitive. Det finnes også mange skjulte hemmeligheter, som flytende kuler du kan plukke opp. Lykke til med å finne alle...
Ikke akkurat verdens peneste
Teknisk er Prototype på ingen måte imponerende. Manhattan er et ganske døvt sted: Øya i spillet skal på ingen måte etterligne virkeligheten, sett bort fra en rekke kjente skyskrapere og landemerker er det fullt av identiske bygninger med ensformige teksturer på. Det er en dårlig kopi av New York uten nevneverdig personlighet. Grafikken er ikke spesielt bra, figurene er lite detaljert og byen mangler også det lille ekstra. Det ser i hovedsak ut som et spill utviklet veldig tidlig i levetiden av Xbox 360 eller PS3, og det er vanskelig å bli imponert etter å ha sett titler som GTA IV eller til og med inFamous.
Prototype er aldri dårlig, det bare gjør en del feil. Spillet er ubalansert, mangler ofte fokus og retningssans. Vi blir overveldet, det skjer for mye på en gang, vi får for mange krefter, for mange fiender på alt for kort tid. Men samtidig klarer det å underholde på et veldig grunnleggende plan: Vi får ødelegge masse og lage faenskap. Sprenge ting og kaste ting. Gro spiker ut av armene våre som kan grave seg ned i bakken og spidde fiender som står femti meter unna. Er ikke det kult så vet ikke vi.
