PlayStation 3-eksklusive InFamous er et av de spillene som drar tydelig inspirasjon fra andre titler, men gjør det på en egen måte, beholder kreativiteten og føles aldri som en direkte kopi. Sånt liker vi. Det er ingenting galt med å bli inspirert, så lenge man gjør det med stil.
Så, her tok utviklerne i Sucker Punch (mest kjent for Sly Cooper-serien til PS2) en ganske stor dose Crackdown og blandet det med det moralske aspektet av Fable. Resultatet? Et ofte formidabelt, andre ganger uendelig frustrerende, actionspill.
Sprengladning
Vi møter en ganske generisk helt i spillet, en fyr ved navn Cole, som tilfeldigvis forårsaker en enorm eksplosjon på grunn av en pakke han har med seg. Eksplosjonen forpester store deler av Empire City, og etterlater den fylt med maniske, bevæpnede kriminelle, gjør de overlevende innbyggerne syke, og gir Cole kraften til å kontrollere strøm.
Til å begynne med leder Cole et rømningsforsøk fra byen som er blitt satt under karantene. Det ender i blodbad, men selve Cole blir rekruttert av FBI til å finne ut hva som egentlig skjedde, belønningen er å bli satt fri når alt er over.
Dermed står vi alene i denne enorme byen (vel, nesten alene, Cole har et par hjelpere som bidrar med informasjon og støtte), og vårt oppdrag er å bekjempe de kriminelle som vandrer i gatene, samt avsløre konspirasjonen bak det hele.
Progresjon
InFamous bygger på åpen verden-strukturen, men Empire City er ikke så tilgjengelig som byer i andre, tilsvarende spill. Den består av tre øyer, og bare en av disse er åpen til å begynne med. Og bare små deler av den første øya har den livsviktige strømmen som gir Cole hans krefter. Mye av spillet går dermed til å skru på generatorer som fører strøm til nye bydeler, og som også gir vår helt nye egenskaper. Utover dette er InFamous full av sideoppdrag og mer historiefokuserte oppdrag som beveger plottet fremover.
Så, strøm og Coles superkrefter. Hva er greia?
Fyren kan først og fremst skyte lyn fra hendene. Det er jo ganske fett det. Han kan også kaste elektriske granater, projisere en sjokkbølge som velter alt som er i veien, han kan med letthet klatre på de høyeste bygningene og hoppe ned fra dem. Jo lenger ut i spillet vi kommer, desto flere krefter kommer til (alle låses opp med generatorer som forsyner nye bydeler med strøm). Etter hvert kan vi zoome inn for å skyte bedre på avstand og fyre av noe som ligner strømraketter, Cole lærer seg også å skli langs ledninger og togspor, samt gli i lufta over korte avstander. Alt dette er veldig gøy, til tross for at Coles offensive muligheter er egentlig blåkopier av tradisjonelle våpen som finnes i alle andre spill. Bare at her bruker vi strøm i stedet for kuler.
Smidig
Det er bruken av omgivelsene som virkelig er essensen av InFamous. Spillet er på sitt aller beste når vi løper langs hustak, glir mellom bygningene for så å kombinere det med å skli over halve byen langs togskinner. InFamous lar oss bevege oss med letthet og eleganse, og med litt trening blir Empire City vår lekegrind.
De aller fleste av kreftene kan også oppgraderes til å bli kraftigere og mer effektive. Vi bruker erfaringspoeng på dette, og poengene fås selvsagt ved å utføre oppdrag, både de frivillige og påtvungne.
Dine strømegenskaper må holdes vedlike ved å dra til deg krefter fra omgivelsene - biler, telefonkiosker, ledninger: Alt dette fyller deg opp med energi som dine våpen bruker opp. Ved å samle blå objekter som er festet til vegger over hele byen, utvider du kapasiteten din til å lagre mer energi.
Så, selve systemet er vel og bra, selv om våpenbruken egentlig er mer tradisjonell enn utviklerne vil innrømme. Som sagt er det ekstremt gøy å klatre, hoppe, fly og gli.
Det som er mindre tilfredstillende er imidlertid kampsystemet, og spillet byr på mye kamp.
Irritasjon
De mange fiendene er for eksempel vanvittig treffsikre. De skyter på deg fra ofte ekstreme avstander, så langt unna at du kan nesten glemme å nå dem selv. Cole, til tross for at han er superhelt, til tross for at han kan hoppe fra byens høyeste bygning uten å ta skade, blir svekket nesten øyeblikkelig og det skal veldig få skudd til før døden inntreffer. Og blir vi skutt på, går skjermen i svart/hvitt, noe som er et tegn på at døden er nær. Det logiske da er å gjemme seg bak et hjørne og hvile mens vi venter på at helsa kommer tilbake. Problemet er bare at regenereringen tar i overkant lang tid, og før vi vet ordet av det blir vi skutt fra en helt annen retning - fordi fiendene er jo overalt og de bommer nesten aldri! Og selv om InFamous har et coversystem som lar oss klistre oss inntil vegger og bak objekter, er det lite effektivt. Fiendene kan ofte treffe deg selv om du tilsynelatende trygt gjemt.
InFamous legger tydeligvis opp til en ganske strategisk spillestil, der vi helst ikke skal løpe rett inn og skyte på alt og alle. For oss virker det lite konsekvent. Cole skal jo være en superhelt! Med sinnsyke strømførende krefter! Likevel må vi gjemme oss og prøver helst å komme unna kamp så ofte som mulig. Døvt.
Mot strømmen
Coles angrep gir oss heller ikke noe direkte tilfredsstillelse. Det er ofte vanskelig å treffe. Spillet virker til å være ganske romslig når det gjelder definisjonen på hva som aksepteres som registrert treff. Selv med sniperegenskapen, når vi sikter rett på hodet til en motstander, og føler oss rimelig sikre på at dette er en «one shot, one kill»-situasjon, gjør plutselig skuddet lite eller ingen skade. Fyren blir kanskje dyttet litt bakover. Så vi prøver igjen. Og der er vi tomme for energi, og må enten finne et sted vi kan lade opp, eller ender opp med å bruke det mest grunnleggende lynangrepet.
Saken er også at lenger ut i spillet blir Cole stadig kraftigere, og følgelig morsommere å leke med, men det tar mange timer å komme dit. Halve InFamous følte vi oss ganske puslete og svake, og det blir igjen ganske kjipt når spillet skal skape en superhelt-stemning.
InFamous har også problemet med ganske mye repetisjon. Spesielt sekvensene da du skal føre strømmen tilbake til nye deler av byen. Disse foregår i underjordiske kanaler, og er stort sett ganske kjedelige plattformsekvenser der meningen er at du skal lære deg å bruke de nye kreftene dine. Dette oppgraderingselementet kunne vært gjort litt mer elegant.
Snill eller kjip
Det er imidletid langt fra meningen å fokusere alt for mye på negative elementer av InFamous, da spillet gjør mye godt. Mange av oppdragene er genuint morsomme. Til og med mange av sideoppdragene er ordentlig gode, og ikke minst byr de på genuine fordeler. Som å låse opp nye «respawn»-lokasjoner. Eller fjerne alle fiendene fra nærområdet (selv om du vil, irriterende nok, fortsatt bli skutt på av fiender som befinner seg utenfor de trygge sonene).
Det moralske aspektet av spillet er også ganske artig. Du kan nemlig gjøre både gode og onde gjerninger, flere av oppdragene vil også gi deg tydelige valg som har innflytelse på ditt omdømme. Er du snill, vil du bli applaudert av tilfeldige forbipasserende, plakater av deg som byens helt vil dukke opp og du vil se penere ut. Er du slem, vil du oppleve det motsatte. Mer konkret er tilgangen til forskjellige krefter utfra hvilken vei du velger. Flere av kreftene har spesifikke gode eller onde sider, og du får bare tilgang til dem om du bevisst gjør valg som føles riktige.
Dermed legger Sucker Punch opp til gjentatte gjenspillinger, slik at du får oppleve flere sider av InFamous. Ingen dum ide.
Noe upolert
Ingen anmeldelse er komplett uten et par ord om det tekniske. InFamous imponerer på flere områder: Byen er stor, veldig detaljert, godt designet, omfattende. Variasjonen ivaretas. Bygningene er ofte nydelige, og det er enn opplevelse å klatre på et høyt hustak og skue utover. Spillets skala innebærer imidlertid at detaljnivået må lide, og det er tydelig at de mange forbipasserende ser ofte veldig like ut, har begrensede animasjoner, og at vi må fra tid til annen leve med noe hakking. Dessuten er spillet noe upolert. Vi klarte å falle gjennom verdenen opptil flere ganger, for eksempel. Vi opplevde noen feil på lydmiksen, og så visse figurer bli sittende fast i animasjonene. Det store bildet er altså nydelig, men spillet tåler ikke alltid å bli finstudert på nært hold.
For å avslutte altså, vi gledet oss skikkelig til InFamous, og håpet virkelig det skulle bli et fremragende spill. Det når ikke helt opp. Det er et godt spill, fullt av underholdning, fullt av glimrende konsepter, med en kul by med masse hemmeligheter og artige spillbarhetselementer. Men det tar alt for mange timer før du føler deg ordentlig mektig, kampelementene er ofte frustrerende og plagsomme, og flere av oppdragene gjentar seg for mye. Vi føler at InFamous kunne trengt litt mer balansering, litt mer gjennomtenkt progresjon, det virker som om utviklerne prøvde for hardt å gjøre spillet lengre enn det burde være.
Likevel kan vi ikke nekte for at det er mye moro å hente her. Så vi anbefaler det, men med forbehold. Sterk firer, altså.
