Riddick er egentlig et merkelig valg for et såpass mye omtalt spill. Den første Riddick-filmen kom så langt tilbake som år 2000, og ble egentlig aldri stort mer enn et kultfenomen. Den andre filmen floppet, til tross for at vi syntes den var ganske kul. Riddick er kul og tøff, ikke misforstå, men hans gjenkjennelsesfaktor er ganske begrenset hos massemarkedet, spør du oss.
Oppskrift på suksess
Likevel er Riddick-spillene blitt symbolske. Kanskje nettopp på grunn av sin status som de ytterst få filmbaserte spill som faktisk er bra. Escape from Butcher Bay kom i 2004 til den første Xboxen (og senere til PC), og ble øyeblikkelig en klassiker. Velfortjent - det var et særdeles nyskapende, spennende og intenst førstepersonspill, som fokuserte på intelligente oppgaver og en dramatisk historie. I tillegg så det skikkelig bra ut.
Vi hadde også sansen for det faktum at selve Riddick, Vin Diesel altså, en genuin spillentusiast, bidro tungt med ideer og konsepter til designet. Det er hyggelig å se en skuespiller involvere seg mer i utviklingen av et spill enn å bare møte opp og spille inn noen halvslappe replikker. Men Diesel driver tross alt sitt eget utviklingsstudio.
De svenske utviklerne i Starbreeze slappet ikke av etter å ha sluppet Escape from Butcher Bay. De gav ut The Darkness, og gikk tilbake til tegnebordet. Riddick-spillet fortjente mer oppmerksomhet, følte de.
Mye for pengene
Dermed får vi nå en spillpakke bestående av tre deler. Først, en oppdatert remake av originale Escape from Butcher Bay. Bedre grafikk og noen forbedringer er stikkordene. Så får vi en helt ny kampanje, kalt Assault on Dark Athena, pluss en flerspillermodus. Totalt sett en skikkelig gavepakke til Riddick-fansen, altså.
Men kan et spill fra 2004 fortsatt imponere? Vel, ja, først og fremst fordi det finnes lite der ute som ligner på Riddick. Dermed føles Butcher Bay-delen av pakken fortsatt frisk, fortsatt kreativ og fortsatt ganske ulik det meste. Riddicks verden er fremdeles et spennende sted - nesten uten unntak mørkt og ondskapsfullt, der ingen kan stoles på, der skyggene er dine bestevenner.
Riddick er ikke din vanlige spillhelt. For det første fokuserer spillet langt mer på sniking og nærkamp enn de fleste andre i sjangeren. For det andre er han ikke spesielt sympatisk, men samtidig har han en sans for rettferdighet som gjør han til en interessant skikkelse.
Unik oppbygning
Så, poenget er at du, som fange i høysikkerhetsfengselet Butcher Bay, har kun ett mål. Å rømme. De første timene av spillet innebærer interaksjon med andre fanger, der du utfører oppdrag for dem, blir kjent med maktstrukturen i fengselet, samtidig som du får brekt en del neser takket være det fortsatt effektive og elegante slåssesystemet.
Escape from Butcher Bay blir mer actionorientert utover, men klarer fortsatt å kombinere sniking, eventyr og skyting eksepsjonelt elegant. Det er en stilig sjangerblanding, fortsatt fascinerende og ofte imponerende.
Men det er et gammelt spill. Vi har lyst å fokusere på det nye materialet, den nye kampanjen, kalt Assault on Dark Athena.
Historiemessig foregår kampanjen etter Butcher Bay-episoden. Riddick er på et romskip, som uventet blir kapret av en gjeng med leiesoldater som tydeligvis er glad i å kidnappe uskyldige og bygge dem om til fjernstyrte droner. Disse leiesoldatene har sitt eget skip, gigantiske Dark Athena, og det er der du gjemmer deg i spillets første halvdel.
Forutsigbart
Riddick har stort sett de samme evnene som i Butcher Bay. Fokuset er på å holde deg i skyggene, der du ikke blir sett, samtidig som du selv kan se i mørket takket være shine-egenskapen. Spillet vil at du skal hoppe frem fra skyggene, angripe motstanderne bakfra, brutalt kutte dem opp med de stilige Ulak-knivene. Kampsystemet er like elegant som før, beveger du venstre stikke samtidig som du angriper utfører du visse spesialbevegelser, og med riktig timing kan du gjennomføre grusomme avslutningsangrep.
Det er imidlertid mye mindre personlighet her enn i Butcher Bay. Mye av spillet tar oss gjennom like korridorer på innsiden av Dark Athena, de ser generiske og kjedelige ut, og selv de potensielt kule kampene med droner blir etter hvert nokså forutsigbare. Etter at fjorårets Dead Space viste hvor fantastisk et romskipsinteriør kan designes, blir Dark Athena bare som en etterligning å regne.
Sjangerne blandes igjen, noe mindre vellykket enn i 2004. Kampene og snikingen er gode, men de klønete plattformsekvensene passer overhodet ikke inn. Om ikke annet beholder den nye kampanjen spillets brutale og voksne stemning, spesielt dialogene med diverse fanger du møter på underveis byr på særdeles ufin tematikk. Så vær forberedt.
Skytespill
Etter noen timer kommer vi oss vekk fra Dark Athena, og ned på en planet der skipets leiesoldater jakter på ytterligere mennesker som kan gjøres om til droner. Spillet ser kanskje penere ut der, siden vi er kvitt de repetitive romskipsmiljøene, men spillbarheten begynner å få alvorlige mangler. Snikeaspektet blir redusert, i stedet er det duket for flere kjipe klatresekvenser, og etter hvert nesten utelukkende skyting. Plutselig blir Assault on Dark Athena til et ganske alminnelig skytespill som krever mindre tenkning og raskere reflekser. Ikke det vi forventet fra Starbreeze.
Inntrykket reddes litt helt mot slutten, men totalt sett er Dark Athena-kampanjen faktisk slappere enn originale Escape from Butcher Bay, mindre kreativt, mindre intens, og bærer tydelig preg av avbrutt, så gjenopptatt utvikling.
Flerspillerdelen er heller ikke imponerende. Det føles påtvunget, utviklet i hastverk og strengt tatt unødvendig. Pitch Black-modusen, der en spiller er Riddick, og alle andre jakter på ham, er artig, men redder ikke totalinntrykket. Mer bekymringsverdig er at onlinespillene vi deltok i bar preg av forsinkelse, og når det i tillegg er ganske få som i det hele tatt spiller, blir hele opplevelsen ganske meningsløs.
Grei grafikk
Visuelt ser Riddick godkjent ut. Butcher Bay-kampanjen bærer preg av å være bygd på forrige generasjons teknologi, til tross for oppusning er mange av teksturene av lav kvalitet, og animasjonene ikke så realistiske som de kunne vært. Dark Athena-delen farer bedre, teknologisk sett er den ganske kompetent, men der mangler derimot kreativiteten og det kunstneriske uttrykket. Skipet ser forutsigbart ut, utendørsmiljøene er heller ikke banebrytende.
Det som er godt er stemmeskuespillet. Vin Diesels replikker er knallsolide, og de øvrige skuespillerne gjør også en god innsats, samtidig som musikken passer flott til stemningen i spillet.
Fortsatt verdt det
Alt i alt, konklusjonen er ganske enkel. Escape from Butcher Bay-delen er fortsatt veldig bra, selv om alderen vises litt. Assault on Dark Athena bygger tilsynelatende på de samme konseptene, men faller raskt fra hverandre. Flerspillermodusen føles unødvendig.
Så Riddick-samlingen er fortsatt en bra pakke. Det er mye godt å hente her fremdeles, men vi er skuffet over at kreativiteten ser ut til å ha tatt slutt et stykke uti Dark Athena. Fikk du aldri spilt originalspillet, anbefaler vi det på det sterkeste. Er du sulten etter et nytt spill nå på forsommeren, er Riddick heller ingen dårlig valg. Men ikke forvent noe revolusjonerende, bare ett aldrende spill som fortsatt holder seg godt, og ett nytt spill som ikke lever opp til originalen.
