Ingen mafia-klassiker

Det er trist at en såpass respektert og legendarisk filmserie blir kjørt i grøfta med spill som ikke lever opp til navnet.

Det første Gudfaren-spillet som kom for noen år tilbake ble lansert med mye oppstyr. Blant annet bidro flere av de originale skuespillerne med stemmer, og forventningene ellers var skyhøye. Resultatet var helt greit, en GTA-klone med litt annerledes stemning, noen interessante ideer, men også mye repetisjon.

Det er nesten vanskelig å tro at oppfølgeren er et svakere spill en originalen. Utviklerne prøver hardt å introdusere interessante nye elementer, men resultatet er bare en grøt av forskjellige vinklinger, som ofte ikke henger sammen i det hele tatt.



En ukjent boss
Spillet følger historien i den andre filmen, og tar oss altså til både New York, Miami og Cuba. Filmenes historie foregår imidlertid mer i bakgrunnen, dine oppdrag er ikke nødvendigvis relatert til plottet i så stor grad som i spill nummer en. Du spiller en fyr ved navn Dominic, en venn av Corleone-familien som deltar i det famøse Cuba-møtet der alle familiene deler forretningene mellom seg, før Castros styrker plutselig angriper og vi må rømme tilbake til USA. De første minuttene går altså ut på å eskortere de mektige familiemedlemmene trygt ut av Cuba, og samtidig blir vi forklart hvordan skytesystemet og andre elementer fungerer.

Denne introduksjonen er forsåvidt underholdende, kanskje bortsett fra at vi allerede da merker at grafikken er ganske langt fra standarden vi forventer fra et Xbox 360/PS3-spill. Men la gå, dette er ganske gøy.

Så vi kommer oss raskt tilbake til New York, og der får vi oppgaven å rett og slett ta over byen.

Strategisk
Denne overtagelse-mekanikken er noe som preger resten av spillet. Altså, selve historien tar som regel et par steg tilbake - du får fra tid til annen oppdrag som involverer noe som er relatert til filmen, du snakker med viktige personer som Fredo eller Hyman Roth, men brorparten av Gudfaren II handler om å ta over forretninger til de rivaliserende familene og holde på dem.

Dermed blir Gudfaren II et slags lettvekter-strategispill, der kontrollen over territorier er essensiell. For så vidt er det ikke noe galt i det, konseptet henger godt sammen med mafia-tematikken, det er bare at det hele er så fjernt fra Gudfaren-mytologien og gjøres om til et fryktelig ukomplisert Risk-aktig sjangerblanding.



Det fungerer slik: Et detaljert kart over byen (først bare New York, så Miami og Havana) viser alle relevante businesser som drives av din familie og rivalene. Du tar altså med deg dine folk, og går rett og slett til direkte angrep på utvalgt mål, det kan være en butikk eller en bar, en strippeklubb eller en byggeplass. Du dreper alle stedets beskyttere i tradisjonell tredjepersonsaction, og til slutt møter du på eieren, som må trues til å overgi forretningen til deg. Dette gjøres ved å knuse inventar, slenge ham i veggen eller dytte en hagle i kjeften hans. Han gir alltid etter til slutt, og stedet er ditt.

Bonuser
Dermed tjener du inn penger, og tar du over en rekke steder av lik karakter (for eksempel alt som relateres til porno) får du et bonus. Det kan være ekstra inntjening, skuddsikre vester, lavere pris på vakter eller panserde biler.

Du må alltid sørge for å etterlate flest mulig vakter på stedet, da det vil helt sikkert komme under angrep fra en rivaliserende familie etterhvert.

Det er dette som i hovedsak er strategibiten. Du kan når som helst se på kartet, følge med på hvilke områder du kontrollerer, og kommer et av dine steder under angrep kan du sende dine beste folk over til å forsvare det. Du kan også angripe forretningene du ikke eier fra kartet, ved å for eksempel bombe dem. Noe som vil forstyrre driften, men ikke gi deg kontrollen over stedet.

Deg og dine folk
Tilbake i tredjepersonsperspektiv, du kommer alltid til å ha med deg en gjeng bestående av dine nærmeste medarbeidere, der hver av disse har en spesialitet. Du starter med å velge en, enten en som kan gi deg tilbake helse hvis du blir dødelig såret, eller en som kan sprenge ting. Senere vil flere og flere soldater låses opp, noen som kan dirke opp safer, noen som kan klippe opp gjerder, og så videre. Alle har noe nytte for seg, men kan stort sett bare brukes i veldig bestemte situasjoner. De bidrar i det minste med ildkraft da.

Du kan bare ha en begrenset antall soldater med deg til enhver tid, de som ikke følger etter deg kan nettopp sendes til å forsvare bygninger under angrep.

Pengene du tjener inn brukes først og fremst på å oppgradere egenskapene dine og gjøre gjengen din kraftigere - du kan gi dem bedre våpen, gjøre dem mer treffsikre og effektive. Med et noe oppgradert crew og ekstrautstyr som skuddsikre vester er det virkelig lite i som står i veien for seieren.



Ingen utfordring
For selv om skytesekvensene kan være rimelig underholdende, er spillet ekstremt lett. Du skyter deg elegant gjennom alle utfordringer, tar motstanderne en etter en, helsen regenereres, så blir du skutt er det bare å hvile bitte litt. Slik tar du over business etter business, skyter deg inn, truer eieren, sørger for å sende over et par karer hvis sjappa blir angrepet. Ikke noe stress.

Har du tatt over alle forretningene til en familie, trekker de seg tilbake til sitt hovedkvarter. Da er det bare å storme det, og ta ut alle som en, før du sprenger hele huset. Spillet vil gjerne at du skal svekke familien ytterligere ved å ta ut deres beste soldater. Dette gjøres ved å prate med tilfeldige folk på gata, disse kan tipse deg om hvor disse gangsterne befinner seg, og forteller deg hvordan de skal tas av dage. Du kan nemlig ikke bare skyte dem, du må drepe dem på en spesiell måte.

Å jakte på disse er imidlertid helt poengløst, det er som sagt like greit å gå inn i familiens hovedkvarter med dine største våpen. Det er sjelden utfordrende.

Sånn kan du systematisk jobbe deg gjennom hele spillet, noe som blir virkelig ganske kjedelig i lengden.

Gudfaren II prøver å krydre spillbarheten med noen meningsløse sideoppdrag du får fra andre tilfeldige forbipasserende, men alt dette er lite givende og lite underholdende.

Så sånn er strengt tatt hele spillet. De tre separate byområdene er små, har lite personlighet og krever at du gjentar det samme om og om igjen. Fra tid til annen gjør du noe som relateres til filmen, men disse oppdragene føles helt fjerne fra resten av spillet. Strategiaspektet er litt artig, men samtidig begrenset og gjør spillet bare enda lettere. Bare trykk på et par knapper og problemet er løst. Og på toppen av det hele er kjøresekvensene (dette er tross alt et spill som følger GTA-oppbygningen) kjipe, da bilene er ikke spesielt elegante å kontrollere.



Useriøst og uferdig
Bortsett fra det at selve spillbarheten er ordinær og ensformig, er Gudfaren II fullt av absurditeter. Noen av oppdragene er på grensen av det komiske. Et spill som burde vært seriøst i tonen er fullt av grisete kommentarer og nakne kvinner overalt, nesten som en dårlig tenåringsfantasi om en gangsterverden. Bare det å ta mordoppdrag fra helt tilfeldige forbipasserende får oss til å klø oss i hodet.

På toppen av det hele er Gudfaren II sjokkerende dårlig teknisk. En ting er at grafikken er i utgangspunktet dårlig. Spillet ser ofte ut som noe fra Xbox/PS2-generasjonen, bare i høy oppløsning. Byene ser ut til å være bygd av firkantede blokker og dekket over med identiske teksturer. Animasjonene er svake og ansiktene bare passe detaljerte.

En annen ting er at det er fullt av feil. Bilene dukker for eksempel bare opp fra løse luften. Eller forsvinner når du snur deg bort. Det samme gjelder også menneskene, for så vidt. Det er masse andre bugs, ting som setter seg fast, lydfiler som spilles om og om igjen, dine soldater som løper rundt og rundt eller bokser i løse lufta, det er aldri sikkert hvilke vegger du kan hoppe over, hvilke gjerder du kan klippe opp, Gudfaren II er rett og slett ikke ferdig.

Så resultatet er et spill du kan fint stå over. De gode elementene, som artige skytesekvenser med kraftige våpen, som et strategielement med potensiale, som en god dose mafiabrutalitet, overskygges av alt det dårlige. Spillet har en historie som ikke henger på grep, repetitiv spillbarhet, en hel masse meningsløse og inkonsevente elementer, svak grafikk og masse feil. Vi er ganske så skuffet altså. Her er det virkelig snakk om å ikke leve opp til forventningene.

Vi håper den kommende Mafia II redder sjangerens ære.