SPILLTEST: Resistance Retribution klarer fint å stå på egne bein.

Sonys tradisjon med å bringe sine viktigste spillserier til lille PSP er lang. Titler som Daxter eller God of War har klart å bevise at den håndholdte plattformen egner seg godt til ganske så avanserte og ambisiøse spill.

Det må samtidig innrømmes at den siste tiden har vært relativt slapp når det gjaldt nyutgivelser til PSP, men Sony lover at 2009 skal være året da trenden snur seg. Og Resistance Retribution skal være spillet som leder an PSPens renessanse.

De to Resistance-spillene på PS3 har tross alt etablert et interessant univers, en spennende alternativ historie, der menneskeheten kjemper en desperat kamp mot blodtørstige Chimera, og der vi bevitner en annen versjon av 50-tallet enn den vi er vant til fra historiebøkene.



Retribution plasserer oss, ikke overraskende, i den samme tidslinjen. Faktisk finner spillet sted etter hendelsene i det første spillet, Fall of Man, altså en stund etter ødeleggelsen av Chimera-tårnet i London.

Dustete hovedperson
Forskjellen er at det er ikke Nathan Hale vi styrer denne gangen. Vi stifter bekjentskap med en ny hovedperson, britiske James Grayson, en bitter og temmelig usympatisk kar som ble tvunget til å skyte sin Chimera-infiserte bror. På begynnelsen av spillet blir han reddet ut av fengselet av en motstandsgruppe kalt Maquis, og blir med dem nedover til Europa for å kjempe videre.

Grayson er ikke lett å like. Han er en evig misfornøyd og klagende eks-soldat, full av hat til overordnede. Spillet forsøker å etablere ham som en antihelt, en mann som er ødelagt av krigens ondskap, men til slutt fremstår han bare som irriterende og plagsom. Dermed klarer vi ikke å engasjere oss så godt i historien som vi hadde likt. For historien har potensial til å være bra, bakgrunnen er tross alt veldig interessant og unik.

Men Retribution er et actionspill først og fremst, og det mest essensielle her er hvordan spillbarheten fungerer. Utviklerne i Sony Bend har brukt flere av konseptene til deres egne Syphon Filter på PSP, spesielt kontrollsystemet. Med bare en analog stikke er kontrollen i actionspill på PSP nødvendigvis begrenset, men Sony Bend har funnet en ganske smart løsning her.

God kontroll
Retrubition foregår, i motsetning til PS3 Resistance, i tredjeperson. Du styrer Grayson med den analoge stikken, mens du sikter med de fire frontknappene. Dette er kanskje tregere og mindre responsivt enn hva man er vant til fra konsollspill flest, men etter litt trening fungerer systemet temmelig bra.

For å gjøre skytingen enklere har spillet en autosikt-funksjon som låser seg inn på nærmeste fiende som er innenfor et rektangulært område på skjermen. Dermed er din eneste oppgave å skyte. Du kan også gjemme deg bak flere objekter for beskyttelse, noe som også foregår automatisk så snart du nærmer deg en overflate du kan gjemme deg bak.



Vil du veldig gjerne ha mer kontroll over siktingen kan du trykke på opp-knappen på styrekorset, og entre en manuell siktemodus. Denne er spesielt nyttig mot en spesifikk type motstander, de nokså forstyrrende kvinnelige Chimeraene, med enorme hoder som må skytes på. Disse er for øvrig direkte ubehagelige å ha med å gjøre. Vi skvatt opptil flere ganger.

Kontrollsystemet kompletteres med høyre skulderknapp for å fyre av våpnene, og venstre skulderknapp som aktiverer sekundære angrep.

Det vi imidlertid ikke er så glad i er den trege løsningen for å bytte våpen. Du må trykke gjentatte ganger på høyre-knappen på styrekorset, og bla deg gjennom de etter hvert mange våpnene du har med deg. Og det at flere av våpnene har ikoner som er veldig like hverandre hjelper ikke, så for ofte endte vi opp med å kaste bort skudd fra et våpen vi ikke hadde lyst å bruke der og da, akkurat mens vi var midt i en intens bosskamp.

Fine våpen
Våpnene er kanskje ikke så fantasifulle som sine storebrødre på PS3, eller rettere sagt, de fleste vil nok være ganske kjent for Resistance-veteranene. Retribution introduserer ikke nevneverdig mye nytt, og du vil bruke størstedelen av spillet med hyggelige bekjentskaper som Auger, LAARK og FarEye. Som sagt, samtlige har praktiske sekundære funksjoner, som granatkaster, skjold eller muligheten til å sakte ned tiden.

Alle disse kreative våpnene klarer dessverre ikke helt å skjule det faktum at Retribution har tendenser til å bli nokså repetitivt til tider. Det er et rett-frem-actionspill, en lineær opplevelse som setter deg opp mot bølger av motstandere som dukker opp fra alle hjørner.



Ikke for å misforstå: Retribution er for det meste ganske underholdende. Brettene er, til tross for at de er temmelig lineære, også godt designet. Dynamikken er annerledes enn i PS3-spillene, Retribution konsentrerer seg om å levere serier med settinger der du må kvitte deg med et visst antall motstandere for å komme deg videre. Flyten er mer oppstykket, mer tilpasset cover-basert spillbarhet.

Og det er fullt av gode øyeblikk, for å ikke snakke om at ethvert spill som inneholder en sekvens der du kan kjøre en mech er per definisjon kult. Men som sagt, det begynner å gjenta seg litt utover, det føles nesten at utviklerne strekker spillet til det ytterste for å forlenge levetiden (som er faktisk ganske brukbar, 11-12 timer er slett ikke verst).

Bra med spillvarianter
Heldigvis er det et par momenter som trekker opp. Bra flerspiller, for eksempel. Et godt utvalg spillvarianter, som både inkluderer kjente moduser og mer spennende nyvinninger, og som lar deg spille både på nett og direkte mot andre PSPer. Eller muligheten til å koble PSPen til en PS3 (som er nødt til å ha en kopi av Resistance 2 inne), som da åpner en ny modus der visse spillparametre endres. Grayson blir nemlig da infisert av Chimera-viruset, og får regenererende helse, noen nye våpen og muligheten til å puste under vann.



Den gode grafikken er også et pluss. Sony Bend har tydeligvis meget god kontroll på PSPens innmat, og spillet er helt klart noe av det peneste på konsollen. Designet og teknologien står ikke tilbake for noe vi kunne sett på avanserte PS2-titler, brettene er faktisk ofte forbløffende massive og samtidig veldig detaljerte. Til tross for ofte mange fiender og mye detalj lider ikke frameraten, og det er utrolig hyggelig å se hvor langt man kan presse en håndholdt maskin hvis man bare prøver.

Ikke spesielt reisevennlig
Mens vi er inne på tekniske løsninger: Sony Bend lar oss ikke lagre midt i brettene. Det er rimelig grusomt at du på en håndholdt plattform blir tvunget til å spille gjennom hele brettet på en gang, og hvis ikke, må du begynne brettet på nytt. Med mindre du har lyst å ha PSPen på evig standby. Der burde utviklerne tenkt seg litt om.

Resistance Retribution en ingen dårlig ny start for PSP. Spillet kunne vært bedre, litt strammere i regien, Grayson er en irriterende hovedperson og lagresystemet er fryktelig gammeldags. Men samtidig er det et ambisiøst spill, teknisk avansert, omfattende og ofte kreativt. Det er godt mulig at din PSP har samlet støv i det siste, og Retribution kan være en fin grunn til å finne den frem igjen.