Afrikansk mareritt

Snakk om forventninger - Resident Evil 4 er i våre øyne lett et av de beste spillene fra den forrige generasjonen konsoller, ved siden av legendariske titler som God of War og Halo. Det redefinerte serien etter årevis med rimelig innskrenkede titler med fastsatte kameravinkler og etter hvert ganske repetitiv spillbarhet. Den unike settingen og den ubehagelige stemningen bidro også til spillets klassikerstatus.

Så det er klart at vi har vært spente på Resident Evil 5. Capcom sa tidlig at de kom til å bygge på de samme prinsippene som gjorde RE4 til en suksess, men endre betydelig på settingen. Nå lurer vi litt på om det var en god ide.

For dette er strengt tatt Resident Evil 4 med lysere farger og nye omgivelser. På godt og vondt. Capcom holder seg strengt til egne prinsipper, og endrer dermed ikke nevneverdig på begrensninger i kontrollsystemet eller håndtering av gjenstander.



Men før vi kommer så langt som å diskutere kontrollen (en nødvendighet i en Resident Evil-anmeldelse), hvor i seriens kronologi plasserer spill nummer fem seg?

Kjente ansikter
Vel, det er uten tvil et trivelig gjensyn med gode, gamle Chris Redfield. Mannen har vært med oss helt fra det første spillet, det var han vi styrte gjennom de klaustrofobiske korridorene i Arklay-fasiliteten. Denne gangen tar historien oss til et fiktivt land i Afrika, der nok et utbrudd av et mystisk virus har funnet sted, og Chris, nå medlem av en ny antiterror-styrke kalt BSAA, drar avgårde. Tilstede i den aktuelle landsbyen møter han på sin lokale partner, Sheva Alomar, som vil hjelpe oss gjennom resten av spillet.

Historiemessig følger RE5 ganske direkte etter det forrige spillet. Og la oss være ærlige, Resident Evil-plottet kan være ganske forvirrende, med en mengde bifigurer som stadig vekk dør og dukker opp på nytt, onde korporasjoner og virusvarianter. Resident Evil 5 skal ha respekt for å i det minste prøve å forklare litt av dette. Det introduseres få nye karakterer, og i stedet får vi mer eller mindre forklart hva som skjedde med Albert Wesker og Jill Valentine, hvordan utviklingen av de forskjellige virusene foregikk og hvor det fant sted. Vi har faktisk litt mer oversikt nå som vi har spilt gjennom RE5, takk for det.

Samarbeid er veien
Men denne nevnte Sheva da. Hun er nemlig den største genuine nyvinningen i spillet. Takket være henne endrer Resident Evil karakter fra en opplevelse som best nytes alene med lysene skrudd ned, der det er opp til deg og din treffsikkerhet å overleve de vanvittige bossene og øvrige zombier, til en kooperativ utfordring. Sheva kan nemlig styres av en venn, enten over nett eller i samme sofa, og dere skal jobbe sammen hele spillet gjennom. Og har du ikke en venn som er villig, kan Sheva overlates til datamaskinen.

En ting er at datamaskinen ikke gjør en spesielt god jobb. Greit nok, Sheva kan skyte fra seg, hun følger stort sett i dine fotspor, men ofte tar hun noen idiotiske valg, løper av gårde og oppfører seg generelt merkelig.



En annen ting er selve prinsippet med samarbeid. Spør du oss, passer det ikke spesielt godt inn i Resident Evil-konseptet i utgangspunktet. RE4 plasserte oss alene i mørke, regntunge omgivelser, mystiske klostre, det tordnet og munker med mord i blikket jaktet på oss med høygafler. Det var stemning, det. RE5 foregår i solskinn, og vi har en pen venninne med oss til enhver tid. Det er noe som ikke stemmer her. Det er ikke sånn vi vil ha Resident Evil.

Men vi må se sannheten i øyene, Resident Evil er knapt et grøsserspill lenger, det er blitt en rendyrket actionopplevelse, til tross for at bossene kan være vel så groteske som før. Og det er synd, veldig synd. For andre spill gjør action bedre, og Capcom bør holde seg til det de kan best.

Familiær terreng
Resident Evil 4-røttene er som sagt tydelige. De første brettene er nesten helt like den spanske landsbyen i spill nummer 4. Det er som sagt bare lysere, mer fargerikt, og grafikken er jo ganske så mye bedre. Den zombiefiserte lokalbefolkningen går til angrep på identisk måte, med hjemmelagede våpen og fakler, og til slutt dukker det opp en gærning med motorsag. Vi skyter dem på samme vis, de mister ammunisjon, helseplanter og penger akkurat som forrige gang. Alt det der kan vi også finne i tønner og kasser som knuses med kniv.

Men for all del, dette er jo gøy. Kjempegøy faktisk. Resident Evil 5 leverer fortsatt spennende, intense øyeblikk på løpende bånd. Brettene er glimrende designet, vi sliter konstant med manglende ammunisjon, og motstanderne blir stadig mer og mer mektige utover. Balansen er herlig. Vanskeligheten stiger jevnlig, nye våpen dukker opp når du trenger dem, og du tjener akkurat inn nok penger til å oppgradere de våpnene du har fra før til høyere nivåer.



Systemet for oppgradering av våpen er for øvrig noe endret, borte er den snodige våpenhandleren med lang frakk, i stedet utfører du dine kjøp mellom hvert brett. Interessant nok kan du også oppgradere våpen hvis du dør og må laste inn spillet på nytt, noe som kan gjøre de kjipeste bosskampene litt lettere.

Fra de tidlige landsbybaserte brettene går vi under jorda, drar innom noen gamle ruiner og havner selvsagt til slutt i hemmelige laboratorier - før vi avslutter på et enormt lasteskip. Og det er hele tiden intenst, de fine mellomsekvensene driver historien fremover, og spillet klarer å ha den umiskjennelige følelsen av mystikk rundt seg. Det er veldig god actionunderholdning.

Men vi savner mer skrekk, vi savner flere gåter (hjerneutfordringer er så godt som helt fraværende her), vi savner litt mer utforskning. Det vi får er et Resident Evil der våpenhåndtering er alfa og omega, der alt du behøver å tenke på er om du skyter riktig.

Kontroversiell bevegelse
Samtidig er det mye omtalte kontrollsystemet godt plantet i horror-røttene. Altså det faktum at du ikke kan bevege deg mens du skyter. Det er kontroversielt, RE-purister mener det er slik det skal være, actionentusiaster hevder Capcom sitter fast i fortiden. Og vi skal innrømme at selv om styringen føles gammeldags er det fort gjort å bli vant til det. Kontrollen plagde oss ikke nevneverdig. Og selv om RE er blitt et actionspill, er vi fortsatt glad for at det ikke er blitt helt Gears of War.

Kontrollen kan vi altså leve med, det vi hater er det elendige systemet for bytting av gjenstander. Både Chris og Sheva har sine egne "ryggsekker" der et begrenset antall våpen, helseplanter og ammunisjon kan plasseres. Du kan bytte gjenstandene imellom dem, men det foregår i sanntid, noe som kan være helt latterlig irriterende når du befinner deg midt i en bosskamp, trenger ekstra helse, men har ingen plasser å sette det i. Dermed må du bytte gjenstander frem og tilbake for å finne noe du kan kvitte deg med, alt mens du blir angrepet, for så å få tak i den helseplanten du trenger, og gå inn i menyene igjen for å bruke den. Det er en sann plage. Du kan riktignok plassere visse objekter på snarveiene på styrekorset, men likevel, makan til lite gjennomtenkt design.



Det er slike irritasjonsmomenter som dette som hindrer noe som kunne vært et helt enestående spill. Fordi man ser potensialet hele tiden, man vet at Capcom egentlig kunne laget noe mye råere, ordentlig skremmende og stemningsfylt, men i stedet ender vi opp med et Resident Evil som ikke helt vet hvilken siden av år 2000 det vil være på.

Vakkert og innholdsrikt
Om ikke annet så er i hvertfall det tekniske veldig 2009. Resident Evil 5 er et nydelig spill, med meget detaljerte omgivelser omtrent uansett brettenes setting, veldig skarpe teksturer og veldig gode animasjoner. Spesielt bossene fortjener et stort pluss for både design og utførelse, og RE5 er definitivt et av de peneste spillene for tiden, enten du går for Xbox 360 eller PS3.

Det skal også sies at det er massevis av hemmelig innhold å låse opp, skjulte våpen og minispill, og andre tøffe detaljer. RE5 er lagt opp til at du kan spille gjennom hvilke som helst brett på nytt, med nye og oppgraderte våpen, slik at du på en enkelt måte kan tilpasse utfordringen til ditt eget nivå.



Ikke så kontroversielt
Et viktig poeng å påpeke er det mye omtalte rasespørsmålet, som har vært mye diskutert på forhånd av lanseringen (men svært få anmeldere har tatt opp i etterkant?). Vi er temmelig følsomme for eventuell rasisme, så det var veldig betryggende å oppdage at våre bekymringer ikke hadde rot i virkeligheten. Det er naturlig at motstandere i et afrikansk land vil være mørke i huden, men Capcom har også sørget for å variere motstandernes hudfarge i tilfredsstillende grad. Det vi liker enda bedre er at spillet har faktisk et ganske tydelig anti-kolonial tema, der de virkelige skurkene er hvite i huden, og styrer mektige korporasjoner som utnytter fattige områder i verden til sine formål. Selv en av de mer bekymringsverdige scenene noen timer ut i spillet har en logisk forklaring.

For å oppsummere altså, vi liker Resident Evil 5 veldig godt rent personlig, og kommer til å spille det mer. Men det har helt tydelige feil. Vi liker ikke retningen spillet generelt tar, med redusert fokus på gåter og stemning, vi liker ikke at det er såpass lite skummelt, vi synes ikke at co-op er noe som er nødvendig i en slik spillserie, og flere spesifikke mekanikker som gjenstandhåndteringen er fryktelig utdaterte. Når vi har fått alt dette ut av verden, sitter vi igjen med et underholdende skytespill med fabelaktig grafikk, grisekule motstandere og flott designede brett, i tillegg til masse hemmeligheter som kan låses opp. Det finnes verre måter å tilbringe en fredag den 13. på.