Slåssespillene er ikke døde. Men de har stagnert for lengst. Det har ikke vært noe direkte galt med de siste årenes Virtua Fighter 5 eller Soul Calibur IV, Tekken 6 er også på vei, men få av disse har appellert til de brede massene. Slåssespill er blitt veldig nisjepreget og nokså ekskluderende.
Hvorfor klarer da Street Fighter IV å vekke slik interesse? Er det bare nostalgien som kommer frem, minnene fra uttalige kvelder tilbrakt foran arkademaskiner på 90-tallet? Eller er det det at spillet prøver å gjøre noe genuint nytt, samtidig som det beholder den velkjente spillbarheten?
Det er sikkert litt av begge deler.
Stilisert
Den unike og glimrende grafiske stilen viser høy grad av respekt for seriens bakgrunn. Street Fighter IV er fremdeles trygt plantet i to dimensjoner, og dermed er ikke det grunnleggende endret - men grafikken er oppdatert til dagens standard. Designerne lot imidlertid være å overdrive med polygonantallet, og valgte heller en spesiell maleri-aktig stil som er noe av det mest slående siden Okami. Det ser rett og slett herlig ut. Det beholder Street Fighters klassiske preg, samtidig som det føles oppdatert og moderne.
Animasjonene er samtidig ekstremt detaljerte, figurene er designet for å skille seg mest mulig fra hverandre, og bakgrunnene er fulle av farger og små detaljer. Det er en nytelse bare å se på Street Fighter IV.
Men så klart, det er en nytelse å spille det også. Street Fighter IV er på mange måter en "greatest hits"-samling, der alle figurer som noensinne har vært relevante i løpet av seriens mange år er gjenskapt, og noen nye er lagt til. Det totale antallet spillbare figurer er 25, der en rekke av disse må selvsagt låses opp.
For å få tilgang til de hemmelige karakterene må du komme deg gjennom arkademodusen med en rekke av de andre spillbare figurene, noe som krever en god del tid og tålmodighet. Fire av karakterene, pluss bossen Seth, er helt nye i Street Fighter IV. En del av de andre er ikke tilgjengelige i arkadeversjonen av spillet. Til sammen er altså utvalget bredt, variert og veldig fargerikt.
Velkjent
Spillet bygger på Street Fighter II-prinsippene, det er tross alt det spillet som anses for å være det mest klassiske i serien.
Og det fungerer som forventet. Spesielt for de som har erfaring med Street Fighter fra før, og det er jo ikke få av dem der ute. Det er klassisk spillbarhet, like solid som alltid, samtidig refinert og perfeksjonert til det ytterste.
Kontrollen sitter som et skudd. Det som er spesielt med Street Fighter i forhold til andre spill i sjangeren er at Street Fighter på mange måter er mindre komplekst, det krever ikke de mest utrolige knappekombinasjonene for å få til stilige angrep. Street Fighter er minimalistisk, og åpner samtidig for at du skal kunne skape dine egne kombinasjoner ved å være fleksibel og kreativ. Noe av det viktigste her er det nye fokussystemet, som lar deg absorbere motstandernes slag og samtidig utløse et kontraangrep. Jo lenger du holder inne de relevante knappene, desto sterkere motangrepet ditt blir, og dyktige spillere kan også følge det med tilleggsslag dersom motstanderen blir slått ut. Andre momenter som er viktige å få med seg er "Ultra Combos", som logisk nok er ultrakraftige kombinasjoner som kan utløses når du har tatt i mot nok skade fra motstanderen.
Krever sitt
Street Fighter er kanskje ikke så komplekst altså, men kan helt klart være utfordrende. Spiller du alene vil du garantert få regelmessig juling på de høyere vanskelighetsgradene, og spiller du på nett bør du være forsiktig med å utfordre de tøffeste motstanderne. Men som med slåssespill flest: Det handler om trening, trening og mer trening. Street Fighter kan være tøft, men det er rettferdig. Investerer du tid i det, vil du bli flink.
Spillets struktur lar deg teste ferdighetene dine på mange måter. Vi har den vanlige arkademodusen, der du velger en figur og følger vedkommendes historie, vi har også en utfordringsmodus som lar deg utføre diverse oppdrag. Det som er artig er at du kan la Xbox Live-motstandere utfordre deg mens du spiller arkademodusen, noe som fletter sammen offline- og online-spillingen. Og det å spille Street Fighter på nett er stort sett en fornøyelse, med stabil forbindelse og elegant gjennomføring.
Alt er med
Det er selvfølgelig viktig å nevne at virkelige entusiaster bør anskaffe seg en arkadestikke for å få mest ut av spillet. Vi testet med en Xbox 360-kontroller, og det fungerer faktisk helt greit så lenge du bruker den ene analoge stikken til bevegelser, mens styrekorset er som vanlig temmelig ubrukelig.
Det er noe pirk vi kan sette fokus på, som filmklipp i arkademodusen som er relativt dårlig laget (og står dermed i skarp kontrast til den flotte grafikken), litt klønete menyer og mangel på replay etter endte runder. Og grusom musikk.
Men når alt kommer til alt er Street Fighter IV utrolig komplett, engasjerende og dypt. Det er veldig artig å se at 2D-slåssing fremdeles har livets rett, og at spillet faktisk allerede har solgt ekstremt godt. Gamlefar Street Fighter viser at den har mer relevans i 2009 enn allverdens Virtua Fighter og Tekken. Morsomt. Vår varmeste anbefaling.
