Skal vi nok en gang prate om forventninger? Om hype? Om kontroversiell markedsføring? Få spill har gjennomgått så mye som Killzone 2. De siste tre-fire årene har tross alt vært en konstant krangel om spillets potensielle kvaliteter, om hvorvidt det klarer å redde PlayStation 3, om hvorvidt PlayStation 3 i det hele tatt trenger å reddes. Og så videre.

Og i mellomtiden har guttene og jentene i Amsterdam-baserte Guerilla Games sittet forhåpentligvis uten å la seg affektere for mye av internett-kranglingen, og holdt på med sitt. Hvilket i dette tilfellet betyr å mekke på et av de feteste skytespillene den siste tiden.

Trygt, med god grunn
De har ikke begitt seg ut på et korstog for å revolusjonere sjangeren. Så Killzone 2 er ingen stor revolusjon. Men det de ville var å lage et komplett gjennomført skytespill, der grafikk, teknologi og design spiller på lag med spillbarhet og intelligent progresjon. Og dette klarte de så til de grader. Så ikke forvent å bli overrasket av uventede spillbarhetselementer, å være vitne til noe ingen har sett tidligere. Killzone 2 følger i trygge fotspor, henter litt fra Gears of War og litt fra Call of Duty, men gjør det på en så troverdig og smart måte at det ikke plager oss et sekund.



Killzone 2 klarer også det kunststykket å appellere både til de som helst vil spille alene, og multiplayerelskere. Begge modusene er hundre prosent gjennomtenkt og glimrende designet.

SÃ¥ la oss starte med enkeltspillerdelen.

Det er ingen hemmelighet at det er en del fellestrekk med Gears of War her. Minus tredjepersonsperspektiv. Og monstre. Du spiller som Sev, naturligvis en grisetøff soldat, og hans lagkompiser er akkurat like tøffe og humørløse. De skal inn og angripe Helghan, knuse deres fascistiske leder, og du møter på dem mens de forbereder seg til invasjonen, mens den gigantiske flåten med massive skip nærmer seg Helghans overflate.

Naturligvis er det mye mer motstand i Helghast-styrkene enn forventet, og det hele går ikke som planlagt. Dermed øker spillets utfordring jevnlig i løpet av de timene det hele varer, og Helghast har et par hemmelige våpen på lager som bremser ISAs fremgang.

Sosialt. Men alltid alene
Gjennom det aller meste av spillet blir du altså fulgt av en eller flere lagkamerater, som skal skape en følelse av felleskap. De er ganske så smarte, og klarer definitivt å skyte fra seg. Du har aldri direkte kontroll over disse, og siden spillet ikke støtter co-op, kan heller ikke en kompis hoppe inn og hjelpe deg. Men det er fint er de er der. Likevel, den følelsen av felleskap er ikke helt tilstede. Vi mener at det er fordi figurene i Killzone 2 har ganske lite personlighet eller sjarm. Der Gears of War 2 var totalt overdrevet macho og harry, så «over the top» at det ble parodisk og morsomt, er Killzone 2 komplett seriøst hele veien gjennom. Resultatet er at vi bryr oss mindre om personlighetene, om historien, om hva som egentlig skjer med dem. Vi ble glad i Cole Train og Dom, Sev og kompisen Rico er ganske døve i sammenligning. Dessuten sier de "fuck" alt for mye. Det blir nesten pinlig.

Spillbarheten, derimot, står fint på egne bein. Killzone 2 gjør én ting spesielt godt. Det er å gi Sev en unik tyngde. Når du beveger deg, føler du virkelig at du styrer en tungt utstyrt fyr med masse rustning og våpen. Du føler hans vekt, du føler hele fysikken. Den følelsen er ikke helt ulik Mirror's Edge, bare at Faiths letthet og smidighet erstattes med masse og tyngde.



Tunge våpen
Killzone 2 forsøker definitivt å være nokså realistisk, til tross for science-fiction-settingen. Våpnene føles veldig ekte, og motstandernes kunstige intelligens er definitivt over gjennomsnittet. De vil omringe deg, de vil plutselig ombestemme seg, de vil bruke granater, de vil bevege seg noen ganger i flokk, noen ganger hver for seg. De er gode, virkelig gode. Det gjør Killzone 2 til et ganske vanskelig spill. Det er definitivt et hardcore skytespill. Det skal få skudd til før du faller om. Du skal samtidig være ganske stødig i hendene for å ekspedere fiendene raskt. Her er det aldri snakk om å skyte blindt fremover.

Killzone 2 krever derfor at du bruker mye dekning, og ved å holde inne en av skulderknappene klistrer Sev seg inntil veggen. Derfra kan du lene deg ut og fyre av et par skudd. Du må tenke taktikk og skjulesteder, ellers er Killzone 2 nådeløs. Og det er ofte langt mellom lagringspunktene.

Utfordringen stiger jevnt og fint gjennom spillet, og vi blir behagelig utfordret. Men vi skal innrømme at sluttsekvensene har tendenser til å bli litt vel masete, og selve den avsluttende bosskampen er nokså ufin og egentlig ganske kjedelig. Men før vi kommer så langt har vi hatt det såpass mye gøy at vi tilgir.

Full fart
Og Guerilla klarer å variere virkelig. OK, mye av spillet foregår i nokså triste, bybaserte omgivelser, men plutelig får vi en liten pustepause der vi får lov å utforske litt av en forlatt landsby, så får vi skutt litt på innkommende fly fra et fastmontert antiluft-gevær, og mot slutten kan vi til og med kjøre en svær mech med raketter og det hele. Skikkelig gøy. Resultatet er en berg og dalbane av et skytespill, der alle sjangerfavoritter dukker opp og klarer å passe ypperlig inn. Killzone 2 har en nokså begrenset fargepalett (uansett hva utviklerne vil ha oss til å tro), det går mye i brunt, blått og grått, men det har en hensikt. Vi skal få følelsen av en ødelagt, utnyttet og fremmed verden, og vi forstår hvorfor Helghast er så stygge og kjipe. Det ville vi også vært, hadde vi bodd der.



Til tross for den mørke fargepaletten er det stor variasjon i omgivelsene, fra trange bygater til store torg som må forsvares fra massive angrep, fra manøvrer gjennom Helghast-installasjoner som et museum og en enorm gruve, til et slag omord et tog som kjører i halsbrekkende fart. Dynamikken endres hele tiden, noen ganger er du i angrepsposisjon sammen med flere titalls andre, andre ganger må du og et fåtall venner desperat stå imot overveldende Helghast-styrker. Det er noe nytt stadig vekk. Det er tøft, tungt og hektisk.

Omfattende nettspilling
Dessverre er ikke enkeltspillerkampanjen imponerende lang, men den byr i alle fall på fire forskjellige vanskelighetsgrader. Så er det over til flerspiller. Definitivt noe som bør testes. Guerilla har nemlig også her latt seg inspirere av andre, eksisterende titler, men på en positiv måte. De har gjort sin lille vri på Call of Duty-rammeverket, der du starter med en begrenset soldatklasse, og kjemper deg oppover i gradene for å låse opp flere klasser, muligheten til å lage klaner og nye våpen.

Spillvariantene er nokså tradisjonelle, henter inspirasjon fra deathmatch og capture the flag, men den såkalte assasination-varianten er interessant - laget ditt må enten jakte på et utvalgt mål, eller motsatt: en av dine blir jaktet på, og må beskyttes.

Om du vil, kan alle spillvariantene samles i den såkalte Warzone-modusen, som setter deg på ett kart og serverer forskjellige utfordringer i intervaller.

Det aller mest velkomne her er at Killzone 2 støtter bots. Det er en sjeldenhet for tiden, men Guerilla lar oss trene med kompetente datamotstandere for de øyeblikkene da det ikke passer seg å spille på nett. Vi er veldig for.

SÃ¥, offline eller online, Killzone 2 er et skytespill for de mer erfarne, de som tenker litt taktisk og liker en utfordring.



SÃ¥ var det grafikken
Det som imidlertid kommer til å tilfredsstille alle, er det visuelle. Fordi vi må jo snakke om det mye omtalte grafikken. Så jo da, Killzone 2 er helt utrolig teknisk, og lever opp til våre forventninger. Detaljnivået, animasjonene, spesialeffektene, selve skalaen på brettene er av ypperste klasse. Fysikken er realistisk, soldatene reagerer på å bli truffet av kuler på en troverdig måte, faller om og ruller bortover i smerte. Men det er ikke bare den imponerende teknologien, det kunstneriske her er også i høyeste grad unikt. Forblåste, øde, ruinerte bygninger vitner om hvor ødeleggende Helghast-regimet er, det hele er trist, deprimerende og mørkt. Byen ser genuint forlatt ut, områdene utenfor er tomme og avfolket, de bygningene som står igjen er gjerne massive og monumentale, i takt med den fascistiske ideologien som råder over planeten.

Killzone 2 stiller seg altså elegant ved siden av Gears of War 2 og Crysis som de peneste skytespillene som finnes, de som virkelig dytter teknologien fremover, gjør ting som vi nesten ikke trodde var mulig.

La oss altså avslutte. Vi trodde i fjor høst at Resistance 2 var det beste skytespillet på PlayStation 3, men det vippes elegant av tronen nå. Killzone 2 er, som vi tidligere sa, ikke nødvendigvis originalt, men utrolig polert, gjennomtenkt, laget med kjærlighet og dedikasjon. Og det liker vi. Et må-ha-spill for PS3-eiere.

Killzone 2 slippes på PS3 den 25. februar.