Det er liten tvil om at fjorårets Call of Duty 4: Modern Warfare forbløffet mange med sin fantastisk velregisserte krigsopplevelse, en av de mest intense og kreative enkeltspillerkampanjene på lang tid, samt en tilnærmet revolusjonerende flerspillermodus.
Vi trodde kanskje at spillserien gikk med dette vekk fra annen verdenskrig-scenarioene og permanent inn i den moderne tidsperioden. Neida, utviklerne i Treyarch, som også stod bak den veldig ujevne Call of Duty 3, står igjen bak spakene, og gir oss Modern Warfare i verdenskrig-setting.
Øyparadis
Det skal riktignok sies at temaene som tas opp i World at War er plassert i litt andre omgivelser enn annen verdenskrigspill flest, og dermed slipper vi å nok en gang forholde oss til franske eller nederlandske landsbyer. I denne omgang fortelles det to parallelle historier, én som en amerikansk soldat som kjemper mot japanere over diverse stillehavsøyer (det hele kulminerer i angrepet på Okinawa), og én som russisk forsvar av Stalingrad og videre invasjon av Berlin.
Når det er sagt, til tross for eksotisk geografisk plassering av spillet følger vi ofte de samme mønstrene som i tidligere krigsspill. Spesielt stillehavskampanjen lider av dette. Vi slåss kanskje mot japanere, men vi må nok en gang gjennom et massivt og brutalt angrep på en strandlinje, noe som mistenkelig kan ligne på D-dagen. Og spillet byr igjen på sekvenser der vi kjører tanks, sprenger luftvernkanoner, skyter oss gjennom tunneler, og generelt slåss mot endeløse rekker av ofte passe hjernedøde motstandere.
World at War følger altså trygt i sporet av tidligere Call of Duty-spill. Det er tungt regissert, slik at det er minimalt rom for utforskning og prøving av annerledes innfallsvinkler. Vi følger hele tiden en lineær rute med trefninger mot fiender som er planlagt ned til minste detalj. Selv om spillet prøver å gi oss en illusjon av frihet ved å plassere oss i flere store, åpne områder. Men selv om vi kan et par ganger velge fra hvilken retning vi skal flanke fiendene, er åpenheten veldig begrenset. Vi gjør hele tiden det Treyarch vil at vi skal gjøre.
Kvalitetskontroll
Stillehavskampanjen er generelt middels. Til tross for høy kvalitet rent visuelt føles store deler av denne veldig gammeldagse, begrensede og fulle av billige triks som banzai-soldater som hogger deg ned bakfra når du minst venter det. Og det mens en vennlig soldat står rett ved siden av og reagerer ikke. Jo da, det er ofte intenst, som i tidligere Call of Duty-spill følges du hele tiden av uendelig antall medsoldater, og japanere har tydeligvis klonefabrikker plassert i hvert brett som spyr ut titalls identiske soldater uten ende.
Den russisksentriske delen av World at War farer langt bedre. Det er kanskje nettopp fordi det er denne delen av spillet som henter mest inspirasjon fra Modern Warfare, komplett med en snikesekvens der du kun er utstyrt med en snikskyterrifle, og flere svært spektakulære øyeblikk i de utbombede, brennende ruinene av Berlin. Samtidig føles det rimelig familiært hele tiden, utviklerne prøver virkelig hardt å toppe de dramatiske sekvensene fra spill nummer fire, og vi setter pris på det, men det mangler rett og slett på originalitet.
Det finnes definitive høydepunkter. Flammekasteren er glimrende brutal. Muligheten til å kalle inn luftangrep i visse sekvenser er også underholdende. Flere av settingene av virkelig imponerende. Selve den grunnleggende mekanikken er nesten perfekt, Call of Duty har alltid føltes riktig, og det gjør det nå også. Produksjonsverdiene er glimrende, med ekte filmklipp som viser krigens brutalitet mellom brettene, med topp grafikk og lyd. Alt er der, det er bare at vi har sett så mye av det før.
Sammen mot zombiene
Det virkelige høydepunktet kommer egentlig etter at spillet er over. Da låses det nemlig opp en ny modus, kalt for Nazi Zombies. En humoristisk vri på en ellers seriøs tematikk. Modusen går ut på at du må overleve angrep fra zombier som bryter seg inn i et hus, og du får poeng for hver av dem du dreper. Poengene brukes på våpen, og samtidig må du passe på å bygge opp igjen sperringene som beskytter huset. Zombiene blir mer og mer aggressive for hver bølge du overlever, og det hele er kjempegøy. Spesielt kooperativt.
Kampanjebrettene kan for øvrig også spilles gjennom med venner, noe som alltid er en fordel, og noe nytt i Call of Duty-universet.
Trygg multiplayer
Flerspillermodusen er, ikke helt uventet, også tungt inspirert av Modern Warfare. Eller, den er så godt som identisk. Rammeverket er helt likt: Erfaringssystemet, klassene som låses opp, oppgraderinger, "perks", alt fungerer akkurat som forventet. Det er ikke nødvendigvis negativt, fordi modusen tross alt er av veldig høy kvalitet, det er bare at inspirasjonen ser ut til å ha manglet. Treyarch har trygt fulgt i Infinity Wards fotspor, bare at nå har du flammekaster og angrepsbikkjer i stedet for helikoptre.
Som nevnt, det tekniske er veldig gjennomført, igjen ikke så overraskende siden spillet bruker Call of Duty 4-motoren, og ser følgelig veldig bra ut. Alle spesialeffektene i boken brukes for å imponere til enhver tid, og vi blir imponert. Og når store stjerner som Kiefer Sutherland og Gary Oldman også bidrar med stemmene sine, er det klart at mye tid og penger er gått til at spillet skal fremstå så elegant som mulig. Og det funker.
Ingen overraskelser
Så, Call of Duty: World at War er et fint spill, godt håndverk, det er intenst, ofte spennende, ofte godt gjennomført. Men Treyarch har valgt den fullstendig trygge ruten med å kopiere en suksess, og ikke tatt sjanser i det hele tatt. Og la oss være ærlige, mange av prinsippene hele Call of Duty-bygger på, med fullstendig lineæritet, spillbarhet som leder deg fra A til B, manglende intelligens og overvekt på skriptede øyeblikk, begynner å føles ganske gammeldagse nå.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
