Musikkspillenes kamp om plass i stua di handler om store penger og stor prestisje. Derfor legger de to konkurrentene EA og Activision stadig mer krefter i sine konkurrerende franchiser, for dette er ikke lenger snakk om rytmespill med teite plastleketøy. Det er snakk om lisensert musikk, eksklusive spor, nedlastbart materiale, tung promotering, gjesteopptredener fra kjendiser, og så videre. Og instrumentene blir stadig mer avanserte, og tar stadig mer plass.
Ikke at det er noe galt i det. Konseptet Rock Band introduserte i fjor, med to gitarer, trommer og vokal, handler jo først og fremst om å ha det gøy, om å spille sammen, om å sosialisere. Guitar Hero World Tour kaster seg nå på denne bølgen med et tilsvarende oppsett, som ikke skiller seg dramatisk fra det Rock Band - og den snart kommende oppfølgeren - presterer.
Altså, Guitar Hero World Tour er overhodet ingen dårlig spill. Det er bare at nyvinningene som skal skille det fra konkurrenten ikke er så vellykkede som vi hadde håpet, og at låtlisten, tidvis kreativ som den er, ikke tilfredsstiller helt.
Glimrende utgangspunkt
World Tour fungerer i prinsippet akkurat som forventet. Gitar- og bass-sporene tegnes opp identisk med de tidligere spillene i serien, der en rekke fargekodede symboler forteller deg hvilke knapper du skal trykke på, og disse kommer tettere og raskere jo vanskeligere grad du spiller på.
Det er trommene som er den store nyheten her, et massivt instrument som består av tre trommeflater, to cymbaler og en basspedal. Rent fysisk er trommene veldig solide og står støtt på gulvet, selv om vi blir irritert over at pedalen ikke kan festes ordentlig og dermed kan skli på gulvet. Hva spillbarheten angår plasseres trommesporet i midten av skjermen (hvis du spiller med fire personer), og de samme fargeikonene viser hvilke av trommene som skal slås på. En horisontal linje betyr at du må trykke på basspedalen. Rimelig ukomplisert, strengt tatt, selv om nykommere til trommingen vil helt sikkert slite litt med koordinasjonen til å begynne med.
Både gitarene og trommene er for øvrig trådløse. Mikrofonen må kobles til konsollen med USB, og vokallinjen dukker opp øverst på skjermen. Logisk nok.
De fleste av oss har ikke nødvendigvis flere venner som er klare for å komme på besøk for å spille Guitar Hero når som helst. Derfor er det hyggelig å oppdage at kampanjemodusen fungerer mer enn bra nok alene. Du kan velge å spille gitar eller bass og følge progresjonen, der du blir sendt fra konsert til konsert verden rundt. Hver av konsertene består av flere låter, og inneholder som regel et hemmelig ekstranummer. Noen av konsertene innebærer også at du møter på ekte musikere, det kan være Travis Barker, Billy Corgan, Jimi Hendrix eller Ozzy Osbourne, og de er med deg på scenen mens du spiller deres låter. Å spille ved siden den avdøde Hendrix er for øvrig en surrealistisk opplevelse, men låtene hans er ekstremt kule å delta i.
Alt dette kan selvsagt også oppleves med fullt band, der alle dine venner er tilstede, men vi har likevel en følelse for at når kompisene er samlet er det mye enklere å bare gå inn i quick play og velge de sangene man har lyst å rocke til. Opptil seks av disse kan settes opp i sekvens.
Ett element fra fjorårets Guitar Hero III som vi er glad for å bli kvitt er de irriterende bosskampene. Eller, disse finnes fortsatt, men nå spiller du rett og slett ved siden av en gitargud, og det gjelder å bare være flink. Gjøre det godt. Ingen teite superkrefter her.
Rock i felleskap
Når det gjelder den fullverdige bandopplevelsen, det er selvfølgelig ekstremt morsomt. Spesielt når man spiller med folk man faktisk kjenner, og ikke er redd for å drite seg ut litt. Vi fikk testet World Tour i flere forskjellige sosiale settinger, og underholdningsverdien er alltid der. Dette er sosial spilling på sitt beste. Men igjen er det små elementer her som ødelegger totalinntrykket. Det kanskje mest plagsomme er at spillet ikke gir bra nok beskjed om at en av spillerne holder på å tape. Er det du som ikke klarer låten, blinker sporet ditt rødt. Det skal imidlertid godt gjøres at de andre i bandet skal legge merke til det, så alt for ofte opplevde vi at låten bare sluttet helt plutselig. Fordi noen ikke var gode nok, og vi andre skjønte det ikke. Og har en person bommet, taper alle.
Det er flere justeringer innenfor spillbarheten. Ingen av dem gjør noenting dramatisk altså, som sagt fungerer spillet som forventet, men for eksempel kan du nå bruke en trykksensitiv plate nederst på gitarens hals til å tappe noter, få frem wah-wah-effekter, eller bare få soloer til å se kulere ut. Notene som kan spilles på denne platen merkes med et tynt strek på skjermen. Ideen er fin, det ser kult ut, og noen vil sikkert bruke tiden på å mestre denne muligheten. Men for oss virket det mest plagsomt, det er stress å bytte håndens posisjon, og trykkplaten ser ikke ut til å være sensitiv nok. Det blir mest et gimmick i våre øyne. En annen ting vi ikke liker er at man må slå begge cymbalene for å aktivere "star power" på trommesettet, noe som faktisk ganske ofte ødelegger rytmen og flyten.
Når alt kommer til alt kan vi pirke på småting her, men Guitar Hero World Tour
er gøy å spille. Når alt klaffer, når du er samlet med gode venner, når alle har designet sine egne figurer og tilpasset dem med de merkeligste gitarene og trommesettene (spillet åpner for virkelig solide muligheter for tilpasning av det visuelle), når alle har fått en øl eller to innabords, er dette genuin underholdning.
Blandet musikk
Et slikt spill står og faller likevel på låtutvalget. Dette blir veldig subjektivt selvsagt, men vi er ikke veldig fornøyd. World Tour har alt for mye kjedelig musikk i våre øyne. Uansett hvordan man vrir og vender på det, å spille Eagles, Creedence, Fleetwood Mac eller Lynyrd Skynyrd
er ikke kult. Nei, det er det ikke. Å spille Living on a Prayer eller Eye of the Tiger kan ha et visst ironisk tilsnitt første gangen, men er heller ikke kult. World Tour fokuserer alt for mye på gammel musikk, sær metal eller pop som ikke hører hjemme i et gitarspill. Vi vil ha noe som er med i tiden, noe progressivt og moderne. Vi lever i 2008, tross alt. Et par indierock-spor hjelper litt. Vi skjønner at World Tour prøver å ha bredt utvalg, tilfredsstille alle, men ender opp ufokusert. Selv om vi må innrømme at Ted Nugent-låta faktisk er ganske artig å spille.
Redningen er at Activision forhåpentligvis kommer med mye nedlastbart materiale i tiden fremover, fordi Rock Band og oppfølgeren stiller langt sterkere der foreløpig.
En annen redning er å lage egen musikk. Ja, du leste riktig. I World Tour finnes det er fullverdig og ganske avansert verktøy for å legge egne gitar-, bass-, tromme- og keyboardspor, legge på diverse effekter, og alt kan naturligvis lastes opp og deles med omverdenen.
Skap din egen
Så, studioet består av to deler. En der du faktisk gjør selve innspillingen, som i hovedsak består av å trykke på riktige knapper på gitaren, og en der du kan klippe og gjøre andre endringer etter at du har skapt låten din. Til tross for ganske utfyllende opplæring er imidlertid grensesnittet ganske klønete og vanskelig å forstå seg på, og la oss være ærlige: Å lage egen musikk som faktisk tåler å bli hørt på krever mye jobb. Alt for mye jobb. Og det at du ikke kan bruke en vanlig kontroller til å navigere menyene gjør det hele enda mer komplisert.
Resultatet blir heller ikke all verden, synes vi. Musikken høres veldig syntetisk ut, spesielt med tanke på at det er umulig å legge til noe form for vokal. Det blir nesten som å produsere en halvhjertet ringelyd i stedet for genuin musikk.
Vi applauderer konseptet, det er kult at Neversoft har tatt seg tiden til å designe et slikt verktøy, men Little Big Planet og Spore gjør selve prosessen med å skape noe eget mye morsommere. I World Tour føles det mest som en jobb.
Musikken du skaper blir automatisk konvertert til Guitar Hero-format slik at det kan spilles av de som laster det ned. Komplisert eller ikke, vi er spent på hva slags kreasjoner vil på sikt dukke opp til nedlastning.
Visuelt er Guitar Hero skarpere og mer gjennomført enn fjorårets spill, de forskjellige scenene du spiller på er naturligvis fulle av detaljer, med kule animasjoner og spesialeffekter. Men samtidig begynner vi å bli bitte litt lei av spillets grensesnitt, spesielt etter det vi har sett av Rock Band 2. Det begynner å føles litt gammeldags.
Kampen fortsetter
Så, alt i alt, er det verdt å bruke mange tusen på World Tour-pakken? Vel, spillet er jo veldig morsomt, til tross for at vi kritiserer mye. Hele konseptet fungerer jo glimrende og er kjempeunderholdende med venner, det er bare at nyvinningene som skal skille World Tour fra Rock Band ikke er så bra som vi hadde håpet - og låtuvalget tilfredsstiller oss ikke. Vi er imidlertid veldig fornøyd med kvaliteten på instrumentene, spesielt gitaren, så et alternativ kan være å kjøpe hele World Tour og senere en Rock Band 2-disk? Eller kanskje omvendt? Uansett går musikkentusiaster gode tider i møte, og vi gleder oss til å teste Rock Band 2 i nærmeste fremtid.
