Resistance hadde sine lyspunkter, men føltes likevel som et stort sett meget konvensjonelt skytespill. Historien var interessant, grafikken kompetent, spillbarheten solid - men aldri spektakulært. En helt grei lanseringstittel for PS3.

Resistance 2 er en annen historie. Det gjør langt mer enn oppfølgere flest. Se på Gears of War 2, for eksempel - et glimrende spill, bedre enn det forrige, men byr på stort sett mer av det samme. Resistance 2 forbedrer ikke bare, det legger til en hel masse nyheter og forandrer faktisk på ganske mye fra forgjengeren.

Altså, vi spiller fortsatt som den Chimera-infiserte Nathan Hale, og det er fortsatt et alternativt 50-tall vi forholder oss til, der store deler av verden er blitt fullstendig ødelagt av disse mystiske monstrene. Men både settingen og mye av spillbarheten er blitt justert og forandret på.

Direkte fortsettelse
Enkeltspillerkampanjen tar opp tråden direkte fra det forrige spillet, og vi blir plukket opp av et militærhelikopter og flydd til Island. Der ting går raskt til helvete. Og gjett om Resistance 2 begynner stort: Bare minutter uti spillet står vi ovenfor et enormt mekanisk monster som knuser alt som står i veien. Vi blir geleidet rundt brettet av en soldatkollega, får en rask innføring i kontrollsystemet, og til slutt får vi muligheten til å sprenge denne gigantiske roboten i stykker med et par velplasserte rakettskudd.



Resistance 2 sparer altså overhodet ikke på kruttet. Hvert brett har minst ett slikt øyeblikk: Der gigantiske monstre river ned bygninger, der du kan skue utover utbrente omgivelser, der du omringes av horder av blodtørstige, gærne Chimeraer, der du observerer enorme, nesten vakre romskip sakte gli langs himmelen. Rett og slett uforglemmelige øyeblikk som virkelig viser hvor stor sans for skala og spektakulære sekvenser utviklerne i Insomniac har fått. Resistance 2 kan lett karakteriseres som storslått. Og definitivt mye større enn forgjengeren.

Minst like viktig er at mange elementer innenfor spillbarheten er blitt endret på. For eksempel helsesystemet fra det første spillet er borte (der Nathan Hale regenererte bare små deler av helsen, resten måtte fikses med helsepakker), erstattet med mer tradisjonelt system der du må hvile i noen sekunder for å regenerere kreftene dine fullstendig. Nå kan du også kun bære med deg to våpen og granater, i motstetning til bredere utvalg forrige gang. Det legges også mer vekt på dekning, uten at det er noen spesifikk Gears-aktig mekanikk for det, det er bare lagt opp til at du gjemmer deg oftere bak smart plasserte skjulesteder. Så Resistance 2 forsøker å bli litt mer strategisk.

Massivt og tøft
Tempoet er imidlertid ikke redusert. Langt i fra. Spillet er hektisk, det pøses på med fiender, ofte i veldig store antall. Noen av sekvensene grenser til galskap. Vanskelig kan det også være. Selv på lettere vanskelighetsgrader kommer døden ofte, så vi er glad for generøse lagringspunkter, og den kommer ofte fra fiender som dreper deg med ett slag. Noen få ganger følte vi at Resistance 2 er noe urettferdig, men det aller meste her kan forseres med litt tålmodighet og dedikasjon.

Insomniac gir oss flere nye verktøy å spre ødeleggelsen med. Blant annet en solid magnum-pistol, en såkalt splicer som skyter ut sylskarpe blader, en minigun og en Chimera-utviklet sniperrifle som er forbløffende effektiv også i nærkamp. Alle våpnene har sin tydelige plass i spillet, alle har sekundære skytemoduser, og de gamle favorittene som Auger og Bullseye er tilbake. Samtidig dukker det opp en rekke nye fiender, de aller fleste av de imponerende store rent fysisk, og passelig krevende å få drept. Det irriterende usynlige monsteret som plutselig dukker opp rett foran ansiktet ditt for å rive deg i stykker med ett slag er imidlertid ingen favoritt hos oss.



Bosskampene i Resistance 2 er en historie for seg selv, og vi har ikke lyst å avsløre for mye. Men de er virkelig fantastiske, enorme og kreative. Det er kanskje selve størrelsen på den som imponerer mest. Spesielt den ene bossen som ble vist på noen trailere, større enn de fleste av Chicagos skyskrapere. Muligens den feteste bosskampen vi har spilt på en god stund.

Variert
Enkeltspillerkampanjen tar oss i hovedsak gjennom amerikanske landskaper, enten det er små tettsteder og nærliggende skoger eller de utbrente gatene i Chicago. Dette passer egentlig langt bedre med spillets stemning enn de britiske øyene i det forrige spillet. 50-talls paranoia og tradisjonelle amerikanske, rurale omgivelser går hånd i hånd og skaper en glimrende stemning.

Det er ikke perfekt hele veien, brettet som foregår på et av Chimera-skipene er forutsigbart kjedelig, og vi må naturligvis kjempe oss gjennom et visst antall generiske tuneller. Dessuten føles Resistance 2 ofte i overkant konvensjonelt. Som alle de gangene vi nærmer oss et stort, åpent område, og en rakettutskyter ligger praktisk plassert ved en nærliggende stein. La oss gjette, nå kommer det en bosskamp?

Men til tross for noen små ujevnheter er enkeltspillerkampanjen i Resistance 2 av meget høy kvalitet. Vi blir underholdt, utfordret og vi lærer med om Chimera og deres bakgrunn. Dette er på ingen måte revolusjonerende, men rett og slett veldig solid.



Samarbeidsvillig
Det er imidlertid mer til Resistance 2 enn enkeltspiller. For eksempel en egen co-op-kampanje. Du kan nemlig ikke spille gjennom hovedhistorien sammen med en venn, men du kan i stedet spille gjennom en rekke andre, separate brett sammen med syv venner. Poenget der er å velge klasse, enten det er soldat, spesialstyrke eller lege, og samarbeide om å fullføre en rekke mål innen hvert brett. Klassene må jobbe sammen: legen kan selvsagt redde kompisene, spesialstyrkene kan dele ut ammunisjon, og så videre. Dessuten vil en rekke suksessrike treff aktivere en spesialmodus som gir ekstra muligheter til hver av klassene. Godt samarbeid og effektiv kamp gir erfaringspoeng, som igjen brukes til å låse opp mer kraftige våpen og beskyttelse.

Ved siden av co-op har Resistance 2 en fullverdig, mer tradisjonell flerspiller. De sedvanlige modusene som deathmatch eller capture the flag er inkludert, men det mest interessante er skirmish. Der støttes det nemlig opptil 60 spillere som alle deltar på samme kart. Kampen splittes imidlertid opp til mindre trefninger, slik at man slipper kaoset som ville oppstått om 60 mann skulle helt tilfeldig denge løs på hverandre. Samtidig foregår alt på samme brettet, så man kjenner likevel følelsen av å være del av noe stort.

Som vanlig med tidlig testing fikk vi ikke spilt flerspiller så mye som vi hadde likt, men Resistance 2 ser likevel ekstremt lovende ut når det gjelder internettspilling. Vi ser for oss at dette spillet kommer fort til å bli populært blant PS3-eiere som er nok ganske underernært på solide onlinetitler.



Stort sett pent
Når det gjelder grafikken gjør Resistance 2 jobben sin veldig kompetent. Grafikkmotoren klarer lett å tegne store avstander og enorme monstre, og spesielt Chicago-brettet imponerer med detaljnivå og design i verdensklasse. Det hele ser over gjennomsnittlig bra ut, animasjonene er gode og eksplosjonene massive. Men la oss innrømme, Gears of War 2 byr på tilsvarende enorme øyeblikk og skala, men overgår Resistance 2 lett når det gjelder detalj, teksturkvalitet og generell polering. Resistance 2 er et veldig pent spill, bevares, men det kunne imponert enda mer.

Alt i alt, er det er skytespill av meget høy kvalitet vi snakker om her. Nevneverdig nyskapende eller revolusjonerende er det ikke, men Resistance 2 overgår forgjengeren på omtrent alle områder og leverer en kjempeopplevelse uansett om du vil spille kampanjen alene, co-op med kompiser eller skirmish mot tilfeldige på nett. Helt klart årets beste skytespill til PlayStation 3.

Resistance 2 slippes i Norge 28. november.