Så, vi kan like gjerne si det med en gang. Ikke forvent store overraskelser i Gears of War 2. Ikke forvent dramatiske endringer i spillbarheten eller tematikken. Du vet hva du får. Marcus, Dom, Cole Train og deres våpenarsenal, mot Locust-hordene. Flere og flere av dem. Flere samtidig. Større og mer blodtørstige.
Men samtidig henger enkeltspillerdelen av Gears of War 2 mer på grep enn ved forrige runde. Det er litt mer plass til personlig dramatikk. Litt mer plass til kjærlighet og følelser. Kanskje vi klarer faktisk å bli litt mer involvert i guttas eventyr. Stemningen er dyster, situasjonen verre enn noen gang, menneskehetens siste utpost, byen Jacinto, er i fare, og det blir bare kjipere og kjipere.
Det begynner stort. OK, de første treningssekvensene er kanskje ikke spesielt forskjellige fra det vi er vant til fra første Gears, de tidlige brettene henter mye av det visuelle og spillbare utrykket fra forgjengeren. Men ganske fort tar det rett og slett av, som det heter. Alle lovnadene om hvordan Gears 2 skulle være enda mer intenst og massivt enn spill nummer en blir oppfylt.
Enormt
Vi har jo ikke lyst å avsløre for mye av hva som egentlig foregår gjennom kampanjen, men altså ganske tidlig deltar vi i en fantastisk sekvens som involverer massive kjøretøy som skal transportere tropper, og vi befinner oss øverst på disse, midt i mellom voldsomme eksplosjoner, vi tar tak i det påmonterte maskingeværet for å meie ned Locust-styrkene på bakken og som har kapret noen av kjøretøyene. Før vi vet ordet av det skiftes dynamikken fullstendig og vi må forsiktig geleide en av de gigantiske bilene gjennom en mørk tunell der små eksploderende monstre kryper ut av diverse hull og åpninger. Så kommer vi plutselig til en tilsynelatende fredelig fjellandsby der vi må forholde oss til mer tradisjonell dekningsmekanikk.
Gears 2 pumper med andre ord ut nye miljøer, nye omgivelser, nye utfordringer kontinuerlig. Det er som å være under konstant angrep fra spillets designere. Det tar ikke slutt. Og det er langt mer gjennomtenkt enn forrige gang.
Vi sliter faktisk litt i farta med å huske alle sekvensene Gears 2 har tatt oss gjennom. Men vi havner blant annet dypt under grunnen, i Locusts tuneller, og selv disse rimelig generiske, soppbefengte undergangene fremstår som langt mer interessante enn i andre spill. Kanskje er det det ekstreme detaljnivået, kanskje er det de smarte utfordringene. Men det er vanskelig å ikke bli imponert over hvordan Epic bygger subtilt videre på sine egne ideer fra første Gears. Det første spillet handlet om dekning, spill nummer to introduserer dekning som beveger på seg, for eksempel. I senere brett vil du nemlig kunne selv få frem og fjerne objekter som kan brukes som skjulesteder. Tilsynelatende ingen revolusjonerende endring, men slike små ting kan kjapt påtvinge deg andre taktikker.
Størrelsen teller
Vi må si mer om spillets skala. Du husker jo monstre som Brumaks, Corpsers eller Reavers i det første spillet? De som enten fremstod som krevende bosser eller ble bare skimtet i bakgrunnen uten å delta direkte i spillet? I Gears of War 2 er disse helt dagligdagse fiender. Ikke nødvendigvis fiender engang. Du kan til og med kjøre noen av dem! Og når en Brumak bare en middels krevende motsander, hva sier det om størrelsen på de virkelige bossene? I hvert fall en av kampene brakte tankene tilbake til en av de mest minneverdige trefningene i Resident Evil 4.
Det er altså liten tvil om at Gears 2 leverer en knallsolid enkeltspillerkampanje. Til tross for noen masete øyeblikk i Locust-slottet (du får se selv), til tross for et par litt generiske sekvenser, er hovedhistorien bedre, tightere og morsommere enn i spill nummer en. Ett minus - den siste bossen er definitivt ganske skuffende. Det hele er hakket lengre enn det første spillet, kanskje et par timer mer, så verdens lengste spill er Gears of War 2 ikke. Bredden i innholdet er uansett langt større enn forrige gang.
Godfølelsen er tilbake
Er det i det hele tatt noe nytt i forhold til spillbarheten da? Ikke dramatisk. Følelsen er lik. Du beveger deg inn og ut av dekning på samme måte, hopper over objekter og sprinter med den samme ustabile kameravinkelen. Alt gjøres med A-knappen, som sist. Kontrollen sitter igjen som et skudd. Active reload fungerer som forrige gang. Igjen er det noen subtile endringer her som likevel gjør at Gears 2 føles som et skritt fremover.
For eksempel muligheten til å bruke fiender som skjold. Har du skutt en Locust en del ganger, faller han gjerne sammen uten å være helt død. Du har da valget mellom å løpe bort og knuse hodet hans i asfalten, eller plukke han opp med A-knappen. Og da har du en levende (snart død) skjold, mens det eneste våpenet du kan skyte med er pistolen din.
Det finnes også en ny type granatkastende motstander som bærer et tungt skjold, som du også kan plukke opp og bruke på samme vis. Skjoldet kan også plasseres i bakken og benyttes som
midlertidig skjulested.
Angående våpen, det er et par nye verktøy her som brukes til å spre ytterligere død og ødeleggelse. Av størst interesse for oss var mortar, som plasseres på bakken og må finsiktes. Raketten som skytes ut eksploderer i lufta, og regner ild på fiendene. Veldig stilig.
Så, siden vi virkelig ikke har lyst å avsløre for mye, fordi det er virkelig noen fete sekvenser og øyeblikk i løpet av Gears of War 2-kampanjen, må vi bare slutte å snakke om den. Vi får bare gjenta oss: Ja, den er større, slemmere, mer imponerende, mer bråkete og fetere. Vi koste oss. Likte du første Gears, er det ingenting her som skuffer. Selv den obligatoriske kjøre-tanks-biten er bedre enn forrige gang.
Suksessen gjentas
Det er ingen underdrivelse å si at store deler av spillerne fokuserer på den solide flerspillermodusen til Gears of War 2. Problemet er at under vår testing for allerede flere uker siden var det ikke mulighet til å spille på nett, så vi måtte begrense oss til observasjoner. Så, det loves mye flott nytt her. Det viktigste for mange er nok at antallet spillere er økt fra åtte til ti, altså fem mot fem på hvert lag. Dessuten har spillet et matchmaking-system ikke ulikt Halo, det følger med rundt 12 brett, og nye spillvarianter - blant annet noe som heter Meatflag, en capture the flag-aktig modus der du skal fange en datastyrt spiller og bære han tilbake til basen.
Vi skulle gjerne ha sett på flerspillermodusen mer inngående, men igjen - tatt i betraktning hvor populært første Gears of War var på nett, er det lite trolig at oppfølgerens popularitet vil bli noe mindre.
En helt ny spillvariant i Gears 2 er imidlertid Horde. Der velger du et brett, og må nedkjempe bølger med motstandere som dukker opp tilfeldig rundt om i brettet. Det handler rett og slett om å få poeng, og overleve opptil 50 bølger med Locust. Det fungerer kjempebra, og blir garantert underholdning for poenggale spillere.
Det at hele spillet kan spilles gjennom kooperativt trenger vi vel nesten ikke nevne en gang.
Episk grafikk
Epic har fikset et og annet når det gjelder det visuelle også. Generelt sett ser Gears of War 2 ikke dramatisk forskjellig ut fra det første spillet - bare at variasjonen nå er større, fargepaletten bredere og omgivelsene mye mer massive. Det er flere fiender på skjermen samtidig, større fiender, det foregår mye mer, og Xboxen takler alt sammen lett. Det er ingen hakking å spore opp. Vanneffektene er finere, og selv om omgivelsene ikke er ødeleggbare, er det likevel mange flotte skriptede sekvenser med bygninger som raser sammen. Gears satte i sin tid standarden for det visuelle, og Gears 2 fortsetter i samme bane. Og det er lett fortsatt det peneste actionspillet på markedet. Det er fremdeles få som klarer å nå det samme nivået. Epic er glimrende kodere, dyktige animatører og har en følelse for skala og dramatikk som ingen andre. Det ser skikkelig bra ut.
Lyden er av tilsvarende høye kvalitet, det er liksom aldri noen synkroniseringsfeil å spore opp, stemmeskuespillet er hele veien solid (om noe følelsesløs) og musikken ivaretar stemningen.
Gears of War 2 er rett og slett er spill med skyhøye produksjonsverdier, der det tekniske er hele tiden av ypperste klasse.
Action av høyest kvalitet
Og som en oppfølger er spillet mer en tilfredsstillende. Gears 2 er ingen revolusjonerende forbedring, men fikser det aller meste som var feil med eneren, satser mer på historiefortelling, mer dramatikk og storslåtte kamper, samtidig som flerspillerentusiaster får masse å sette tennene i. Igjen snakker vi om et fabelaktig actionspill, kanskje noe av det aller, aller beste akkurat nå. Det er ingen grunn til å ikke kjøpe seg Gears of War 2 hvis du er sulten etter å slakte Locust på kreative måter.
Og nei, de løse trådene knyttes ikke helt opp, så vi tør tippe at Gears of War 3 er på horisonten. Moro.
Gjør spillet enda penere gratis.
