Strategifansen vil garantert få frysninger på ryggen når de ser på den herlig smaksløse introvideoen til Red Alert 3. Den trykker på alle de riktige knappene: Bevisst dårlig skuespill, CGI-bakgrunner, overpompøs lydspor. Og hei, allerede i løpet av den første filmen registrerer vi kjente ansikter som Tim Curry og ikke minst Peter Stormare. Og flere familiære navn dukker opp utover, da det naturligvis er fullt av filmklipp mellom hvert oppdrag. Dette er et Command & Conquer-spill, det er ingen tvil om det. I hvertfall slik vi forventer Command & Conquer skal være i disse dager, vi tror egentlig ikke Westwood i sin tid regnet med at de senere spillene skulle bli en parodi på seg selv i så stor grad.

Med ironisk blikk
Red Alert 3 er i alle fall et spill som aldri tar seg selv seriøst, og dermed er det lagt opp til å tilfredsstille seriens mange entusiaster. Og spillet velger i hovedsak en trygg rute, det er aldri duket for de store overraskelsene, spillbarheten er trygt plantet i Command & Conquer-tradisjonen.

Heldigvis er det hele så finpusset og underholdende at vi ikke klager.



Bevares, EA legger til flere nye elementer her, som alle sammen passer elegant inn i spillets eksisterende rammeverk. Det aller viktigste her er en ny fraksjon, Japan. Fra før kan vi spille som russere eller de britisk/amerikanske allierte, mens den asiatiske stormakten bidrar med kreative og som forventet høyteknologiske enheter som betydelig øker underholdningsverdien.

Hvorfor Japan? Bakgrunnshistorien her er at russiske ledere, i ferd med å tape mot allierte, reiser tilbake i tiden og dreper Albert Einstein. Resultatet er at historien endres, og de østlige maktene vokser seg sterke nok til å entre kampene med sine tallrike styrker.

Så, enkeltspillerdelen av Red Alert 3 er definitivt verdt å sjekke ut, selv om vi vet mange klør etter å spille på nett slik ekte strategientusiaster gjør. Det er verdt å sjekke ut, fordi filmklippene, den artige historien og de mange gode oppdragene rett og slett ikke bør gås glipp av. Du kan velge fritt hvilken av de tre sidene du vil spille som, da det er tre separate kampanjer som tar historien i hver sin retning.

Verdig enkeltspiller
Hver side har en rekke oppdrag, mange gode, noen litt forutsigbare, men generelt av høy kvalitet. Med litt innsats tar det ikke mange timene å komme seg gjennom hver side av historien. Det som imidlertid gjør det hele unikt og annerledes er introduksjonen av kooperativ modus. Dette er noe helt nytt i strategisjangeren, og det er merkelig at ingen har tenkt på det før i disse co-op-dager. Så, du kan invitere en kompis til å spille hvert oppdrag ved siden av deg over nett. Og har du ingen venner å spille med, vil datamaskinen ta kontrollen over din kollega, slik at du får en partner med kunstig intelligens. Da er det også mulig å gi maskinen visse ukompliserte ordre.



Det er selvsagt viktig å snakke om hva som skiller de tre fraksjonene. Det er kanskje i designet på enhetene at spillets utviklere har overgått seg selv. Dette er til de grader humoristisk og parodisk at verden garantert ikke har sett maken. De sovjetiske enhetene spyr ut propaganda, foretrekker rå makt og stort antall, og har noen glimrende maskinerier som troppetransport som bokstavelig talt skyter soldatene ut av en enorm kanon. Hysterisk. De har også bjørner i rustning og skip som kan bevege seg på landet. De vestlige styrkene er kanskje mest tradisjonelle, futuristiske og mektige, mens den japanske hæren er virkelig en historie for seg selv. For den består selvsagt av samuraier med lasersverder, gigantiske, transformerende roboter og skolepiker. Hva ellers.

Dybde
Det strategiske aspektet ivaretas ved at samtlige enheter har sekundære angrep som har en lang rekke funksjoner. Red Alert 3 har også større fokus på vannbasert kamp, noe som veldig raskt kan endre dynamikken i en trefning. Pluss at det er fett å bygge skip, og alt for mange strategispill glemmer dette. Basekonstruksjonen skiller seg også mellom fraksjonene, her er det kanskje de japanske styrkene som skiller seg mest ut: Du bygger ikke nye bygninger, du bygger små roboter som igjen blir til bygninger - og disse kan plasseres nært sagt hvor som helst.

Når alt kommer til alt er ikke Red Alert 3 verdens dypeste strategispill. Dette er ingen Company of Heroes eller Supreme Commander, her bygges det videre på grunnsteiner lagt for veldig mange år siden, og det handler stort sett om å bygge de største basene, de største tanksene, de mest spektakulære enhetene, så raskt som mulig. Og gå til massive angrep som knuser alt underveis. Nå overdriver vi litt, dyktige spillere vil helt sikkert klare å være mer subtile og raffinerte i sin tilnærming, men Red Alert 3 passer likevel glimrende for de med litt mindre erfaring, og større behov for upretensiøs moro.



I felleskap
Den fine, om noe simple og korte, enkeltspillermodusen er selvsagt en ting, men Red Alert 3 inkluderer også fullt uvalg av flerspillervarianter. Vi har 28 brett å velge mellom, og kan sette opp en lang rekke varierte kamper mot både levende og datastyrte motstandere. Og det er selvsagt her forskjellene mellom diverse enheter kommer mest frem, det er her strategier skal utvikles, det er her du skal benytte deg av fullt spekter av sekundære krefter og supervåpen som kan ha veldig destruktiv påvirkning.

Vi har ingen tvil om at Red Alert 3 kommer til å leve lenge på nett, slik forgjengerne gjorde.

Spillet leverer kvalitetsunderholdning, og denne akkompagneres av imponerende visuell uttrykk. EA har gått vekk fra forsøk på realisme, og gir oss en svært fargerik verden, med betydelig tegneseriepreg. Det er mye rene linjer, tydelige objekter og samtidig veldig fine animasjoner. Og vanneffektene er fabelaktige! Red Alert 3 ser rett og slett kjempepent ut, og kjører samtidig meget glatt på de fleste PCer.



Grafikken i spillet og de bevisst smaksløse filmklippene fulle av halvnakne damer og dårlige spesialeffekter går hånd i hånd, og musikken er tilsvarende overdrevet og småharry. Det blir til tider litt for selvparodisk, men alt i alt er dette Red Alert 3 slik vi forventer det skal være.

Laget med kjærlighet
Det skal nesten ikke være nødvendig å si så mye mer om denne etterlengtede strategioppfølgeren. Det er uhøytidelig, humoristisk og gøy, og leverer varene for seriens entusiaster. Ikke forvent dramatiske nyheter, ikke forvent revolusjonerende spillbarhet, ikke forvent den dypeste strategien. Så lenge du vet hva du går til, vil du kose deg.