Det er umulig å snakke om Fallout 3 uten å nevne Oblivion. Det tredje spillet i den legendariske rollespillserien har tross alt langt mer til felles med Bethesdas flotte RPG fra et par år tilbake enn med sine egne forgjengere.
Ikke så rart, selvsagt, det er jo Bethesda selv som står for utviklingen, siden de originale Fallout-utviklerne er for lengst borte. Men ikke frykt, Bethesda er ytterst respektfull i forhold til originalene og stapper oppfølgeren full av referanser. Bare at de gjør sin egen vri på Fallouts verden. En nokså Oblivion-inspirert vri.
Men igjen, dette er langt mer enn bare Oblivion i brunt og grått, med skytevåpen. Fallout 3 lykkes med de aller fleste ambisjonene sine, og gir oss en verden som føles merkelig levende på tross av den fryktelige katastrofen som har skjedd, samtidig som den er genuint trist og deprimerende. Dette er et postapokalyptisk helvete, la det ikke være noe tvil, men Bethesda tillater seg likevel store doser svart humor, i tillegg til Fallouts velkjente 50-talls nostalgi som skinner gjennom de ruinerte byene og ødemarken.
Hermetisk oppvekst
Så, introduksjonen tar oss til innsiden av hvelv 101, et skjulested hermetisk lukket fra omverdenen, der mennesker lever livene sine skjermet fra radioaktivitet og mutanter. Der kan vi først tilpasse vår spillbare figur, velge kjønn og utseende på vedkommende, samt de mest grunnleggende personlighetstrekkene. Det unike med introduksjonen er at vi styrer hovedpersonen som barn og ungdom, noe som gir oss et mye nærmere forhold til oppvekstmiljøet, og vi rekker akkurat å begynne å føle oss som en del av hvelv 101-samfunnet når det uunngåelige inntreffer. Hovedpersonens far har tydeligvis noe hemmelig på lur, og rømmer fra hvelvet, og vi bestemmer oss for å følge etter i den store, utbrente verden.
Det er ganske imponerende at Bethesda har klart å nesten sjokkere oss to ganger på rad. Husker du det fantastiske inntrykket du fikk av den vakre, frodige verdenen i Oblivion første gangen du gikk ut av fangehullet? Vel, den følelsen får vi faktisk igjen av Fallout 3, og det selv om vi ventet oss noe sånt. Bare at nå er det ikke grønt og frodig, nå er det skittent, ødelagt og radioaktivt. Men fremdeles vakkert, på en måte.
Og det er så godt som like fritt som Oblivion. Men ikke helt, utviklerne velger å lede oss ganske direkte fremover et par ganger, og det på en ganske irriterende måte. Det kommer vi tilbake til snart. Størstedelen av verden kan uansett utforskes veldig fritt, og den er svær, variert og fascinerende. Ikke minst farlig.
Videoanmeldelse av Fallout 3:
Fritt frem
Det er logisk at man følger hovedhistorien her, såpass tidlig i spillet, selv om det overhodet ikke er påtvunget. Det er uansett mest sannsynlig at det første stedet de aller fleste vil besøke er byen Megaton, der vi møter våre første oppdragsgivere, og finner de første sporene etter vår far. Megaton ser ut som noe fra Mad Max eller Waterworld, alt er konstruert av blikk og rør, og i midten av byen sitter det en udetonert atombombe (som du
kan sprenge). Hyggelig. Megaton har et par barer, en klinikk, en butikk og en kirke som tilber atomet og bombene. Der kan du få handlet, leget dine sår og få slappet av, og innen kort tid vil du til og med få ditt eget hus - som du også kan innrede etter eget ønske. Komplett med en robotisk tjener som forteller hysteriske vitser.
Butikkinnehaveren vil raskt be deg om hjelp med å skrive en bok om livet i "the wasteland", andre vil også spørre deg om tjenester, og som seg hør og bør i et rollespill er sideoppdrag nyttig kilde til erfaring, nytt utstyr og andre fordeler.
På et eller annet tidspunkt er det likevel lurt å konsentrere seg om jakten på din far, som til stadighet blir observert på diverse lokasjoner. Så vi oppsøker plasser som den siste frie radiostasjonen, utposten Rivet City, er innom lokasjoner som sentrale Washington DC, komplett med velkjente landemerker, og havner på besøk i et nytt hvelv der ting definitivt blir ganske forskrudd.
Sakte start
Vi må innrømme at de første timene imponerer egentlig ikke så veldig. Spillet begynner rett og slett ganske tregt. De sentrale delene av Washington (der mye av spillet foregår til å begynne med) er stort sett sperret med massive, ruinerte bygg, og vi blir tvunget til å kjempe oss gjennom mutantbefengte undergrunnspassasjer for å komme dit vi skal. Og disse er kjedelige, ensformige, og setter store hindringer i veien for den mye omtalte frihetsfølelsen. Fallout 3 føles tidlig som noe a la Hellgate: London, med begrensede soner som krever at du først går gjennom underjordiske ganger. Det er ikke sånn vi vil utforske spillets verden.
Heldigvis tar det seg betraktelig opp etter en stund. Vi oppsøker flere og flere eksotiske steder i Fallouts verden, og friheten øker dramatisk. Vi skjønner at det stort sett bare er de sentrale delene av Washington som sliter med fysiske begrensninger, det er kilometervis med nydelig, åpen verden ellers. Som i Oblivion må du fysisk komme deg til fots til alle steder du skal besøke, og når du har vært der blir de merket på ditt kart. Så kan du "teleportere" deg direkte dit i etterkant.
På den andre siden, vi fulgte hovedhistorien rimelig slavisk - din erfaring med Fallout 3 kan være helt annerledes. Kanskje du utforsker ødemarka i flere titalls timer før du i det hele tatt havner i bykjernen. Fakta er likevel at det er noe repetisjon å spore opp i Fallout 3, spesielt når det gjelder innendørsomgivelser, og særlig de underjordiske. Det er mye identisk interiørdesign i spillet, og det er lett å forvirre seg i de mange like gangene.
Brikkene faller på plass
Uansett, etter fire-fem timer med Fallout 3 begynte vi å like det mer og mer. Det er et spill som trenger litt tid. Kampsystemet, for eksempel, er ganske unikt og trenger å vennes seg til. Fallout 3 er et førstepersonsspill (det finnes også et tredjepersonskamera, men vi fant det ganske ubrukelig), men å slåss på en tradisjonell førstepersonsmåte fører stort sett til rask død. Siktingen er unøyaktig og klønete. Det er meningen at du helst skal bruke VATS-systemet, en kvasi-turbasert siktemekanikk som lar deg velge fiendenes separate kroppsdeler. Du ser en prosentvis beregning av sannsynligheten for at du treffer akkurat hodet, beinet eller våpenet til vedkommende. Så er det å velge hvor du vil at figuren din skal skyte, og håpe på det beste. VATS gjør kampene til noe langt mer strategisk, der du kan finsikte på motstanderne, og der det er viktig å bruke riktige våpen til riktig tid.
Det er mange parametre å ta hensyn til i Fallout 3. Ikke bare helse og ammunisjon. Stråling, for eksempel, vil gjøre deg i dårligere form om du ikke behandler sykdommen. Dine våpen og rustninger går i stykker, og må regelmessig fikses eller byttes ut med nye. Og deler av kroppen din kan bli skadet uavhengig av helsenivået, noe som påvirker dine prestasjoner i forskjellig grad.
Som seg hør og bør i et ekte rollespill er det utrolig mye å gjøre her, og mye av det er helt frivillig. Du kan prøve å lage egne våpen, du kan lete etter tilfeldige beboere langt ute i ødemarka for å se om det er noe du kan hjelpe dem med, du kan til og med få deg hund. Eller bare vandre rundt og høre på radio.
Bra rollespilling
Og som seg hør og bør i et ekte rollespill handler det mye om å bygge opp figuren din. Hver gang du går opp i nivå får du en rekke poeng som distribueres mellom diverse ferdigheter, og dessuten kan du låse opp varierte "perks" som åpner for enda flere muligheter. Systemet for oppgradering av figuren din er elegant og føles aldri overveldende, og dessuten er mye av problematikken til Oblivion fjernet (monstre som går opp i nivåer parallelt med deg, krav om søvn for å bli sterkere). Hele spillets grensesnitt er like smart, ved å trykke på en knapp får du opp Pip-Boy-verktøyet, som gir deg tilgang til alt fra kart og oppdragsdetaljer til oversikt over våpen og utstyr du har med deg. Oversiktlig, effektivt og stilig.
Fallout 3 er enormt og fullt av innhold. Og det er utrolig mye mer vi kunne ha skrevet om hvor flott verdenen føles. Men vi må også trekke litt for mye repetisjon, som vi allerede har nevnt. Ikke la det skremme deg, bare vær forberedt på en del monotone oppdrag.
Visuelt er Fallout både imponerende og skuffende. Utendørsområdene er fabelaktige. Superdetaljerte, med lang tegneavstand og en stemningsfylt visuell stil. Det er imidlertid verre på nært hold, både menneskene og mutantene er temmelig stive, ofte slapt animerte og ligner litt vel mye på hverandre. Oblivion-spøkelset slår til igjen. Totalt sett er Fallout 3 et pent spill, uansett. Ikke minst på grunn av sin solide art direction.
Vi må også kritisere spillet for slapp stemmeskuespill. Til og med velkjente Liam Neeson leverer sine linjer uten innlevelse, mens de digitale ansiktene sliter med å formidle emosjoner. Det er sånt som irriterer oss grenseløst når spillet ellers er så flott. Konseptet og spillbarheten er der, liksom, men presentasjonen svikter noe.
Verdt tiden din
Saken med Fallout 3 er hvem spillet prøver å tilfredsstille. Knallharde fans av de gamle spillene vil muligens bli skuffet, men Fallout-serien solgte såpass lite i utgangspunktet at vi forstår at Bethesda kunne trygt ta den i en annen retning. Oblivion-fansen vil derimot forhåpentligvis bli glade for at flere av de mer irriterende momentene er blitt fjernet. Men mest av alt tror vi at Fallout 3 vil treffe de som er ute etter en rollespillopplevelse innenfor en type fiksjon som sjelden berøres i spill, nemlig det postapokalyptiske samfunn. Og sånt sett gjør Fallout 3 det meste riktig. Perfekt er det ikke, men det vil stå stolt blant årets aller beste rollespill likevel.
