Vi skjønner nå hvorfor Sony har lagt såpass mye tid og krefter på å gjøre folk oppmerksom på Little Big Planet. Det er ikke det at PS3 har fremdeles desperat behov for en genuint definerende tittel, det er ikke det at selskapet absolutt må utvide kundemassene sine ytterligere. Sony har fin kontroll på casual-spillerne, de. Det er først og fremst det at Little Big Planet er rett og slett utrolig kult. Og fortjener dermed å bli lagt merke til.
Allerede fra første sekund merker vi hvor utrolig gjennomført - og gjennomtenkt - dette spillet er. Åpningsekvensen lar deg styre hovedfiguren, Sackboy, gjennom et brett bestående av bilder av spillets utviklere. En slags interaktiv, og ekstremt sjarmerende, rulletekst. Herlig. Den unike britiske humoren, det drivende musikksporet og det enkle kontrollsystemet kombineres til å levere en opplevelse som fenger deg fra første stund.
Vi har egentlig ganske lenge slitt litt med å forstå konseptet bak Little Big Planet, så det er vel ganske vesentlig å forklare hva det hele egentlig handler om.
Din og andres historie
Så, spillet består essensielt av to deler. Den ene er enkeltspillermodusen (med full støtte for co-op altså, men kan fint spilles gjennom alene), der du rett og slett kommer deg gjennom en rekke brett som både følger en ganske absurd historie og stadig vekk øker utfordringsgraden. Den andre er verktøyene for å skape dine egne brett, som videre kan spilles gjennom på din egen maskin, eller deles med hele verden. Det er det å kunne skape og dele på en såpass enkel måte som gjør Little Big Planet til noe spesielt. Vi kommer tilbake til dette snart - det er uansett en god ide å starte med historiemodusen.
Sackboy altså. PS3s nye frontfigur, maskot og kjæledyr. Sonys Mario. Fortjener den tilsynelatende uttrykksløse lille tøyfiguren så mye oppmerksomhet? Ja, fordi Sackboy har, til tross for sin fillete konstruksjon, mer personlighet enn de aller fleste spillfigurer vi kommer på. Ved raske trykk på de fire retningsknappene på kontrolleren endres Sackboys ansiktsuttrykk, og du kan lett veksle mellom sur, glad, sint og lei seg. Det finnes til og med forskjellige nivåer av disse humørene. Ved å bevege på Sixaxis-kontrolleren kan du røre på hodet og overkroppen, og når du holder inne L2/R2-knappene og rører på de analoge stikkene, styrer du hendene til Sackboy. Alt dette har ingen betydning på spillbarheten, det er bare uttrykk du kan leke deg med for å more dine venner.
Tilpasning
Og naturligvis, du kan kle ham ut i de mest fantasifulle kostymene. En snakkebobleaktig meny som aktiveres med firkantknappen lar deg skifte ut øyne, hatter, tenner, barter, tøymønstre, fottøy, bukser, frisyrer, og så videre. Alt dette er objekter du plukker opp ved å spille, så jo flinkere du er desto bedre utvalg av utseendevarianter får du. Alt dette kan byttes ut når som helst.
På en måte er mesteparten av enkeltspillerkampanjen et ganske tradisjonelt plattformspill, men med noen veldig utradisjonelle løsninger. Du spiller gjennom en rekke brett som er inspirert av diverse land og kulturer (brettene har for eksempel asiatiske, afrikanske, søramerikanske og europeiske temaer), noe som gjenspeiles veldig tydelig i det visuelle designet, objekter du kan plukke opp og musikken.
Måten spillet ser ut på er selvsagt det som umiddelbart tiltrekker oppmerksomhet. Det hele er konstruert av todimensjonale flater som samtidig har en viss dybde (du kan gå innover i brettene, men kun tre trinn inn). Objekter er som oftest laget av "ekte" materialer, som treverk, metall, tøy eller organiske elementer. Kort fortalt, Little Big Planet ser ut som en verden laget i en gigantisk verktøykasse, av noen med uendelig fantasi. Det er helt skjønt å se på. Virkelig.
Spillbarheten går stort sett ut på å komme seg fra A til B gjennom brettet, og underveis hoppe gjennom noen vanvittig artige gåter. Vi skal ikke en gang forsøke å nevne alle de små, herlige elementene som gjør spillet så spesielt. Det er nesten vanskelig å tro hvor kreative utviklerne har vært her, brettene er så stappfulle av magiske og uforglemmelige øyeblikk, skjulte skatter og fartsfylte sekvenser, at selv designerne av de mest klassiske Mario-øyeblikk bør følge med her.
Tradisjonen tro?
Og Little Big Planet henter ganske mye fra Mario-skolen. Jo lenger i spillet vi kommer, jo mer komplekse bevegelige plattformer vi må forsere, jo oftere dukker det opp motstandere som må hoppes på for å ødelegge dem, jo flere farer må du forholde deg til, enten det er flammer, feller fulle av spiker eller giftig gass. Brettene inneholder imidlertid mer enn slik tradisjonell plattforming: Vi kan for eksempel ofte hoppe inn i kjøretøy og styre dem frem og tilbake ved å dra i spaker, noe som også åpner for noen herlige øyeblikk der vi suser nedover bakker og andre komplekse konstruksjoner. Vi havner til og med i flyvende objekter, som et ballongbasert skip som styres ved å holde fast i tre spaker.
Det er forbløffende hvordan den begrensede interaksjonen med brettene kan gjøres om til noe så involverende. Sackboy kan ikke gjøre stort mer enn å ta tak i elementer og flytte dem, eller dra i spaker, eller holde seg fast til visse overflater. Vi kan ikke skyte eller kjempe på noen annen måte, likevel møter vi flere motstandere. Vi kan ikke vri eller snu på objekter, men likevel får vi kjøre biler. Det er eksempel på minimalistisk design innenfor disse ekstremt kreative rammene. Kampene mot fiender innebærer for eksempel bare det at du må ødelegge deres følsomme områder, noe som blir stadig mer komplisert utover. Flere av de store bosskampene går ut på bruk av eksplosiver, som du igjen må flytte på og plassere strategisk. Det er så tilsynelatende enkelt, men likevel så dypt.
Oppdagelsesreise
Enkeltspillerkampanjen er ikke dramatisk lang i seg selv, men byr til masse gjenspilling. Tar du deg god tid, vil du overalt oppdage skjulte områder som krever bedre kontroll på Sackboyene enn vi rakk å ta til oss under testing. Og det er verdt det: Nye kostymer og andre objekter er belønningen for utforskning, så jo bedre tid du tar deg til det, desto mer får du å leke med. Flere steder kreves det kooperativ spilling. Stort sett står det tydelig "2X" slik at du vet at her må en venn være med å spille, sånn at dere kan samarbeide om å trykke på knapper og hoppe opp på plattformer sammen, igjen, for å finne ekstra fete belønninger. Noen steder på de senere brettene kreves det hele fire spillere sammen for å komme til de mest hemmelige områder. Men som sagt, du kan fint spille gjennom LPB alene, bare at du går glipp av en del.
Ved siden av kampanjebrettene som er en del av hovedhistorien, kan du også låse opp en rekke mindre utfordringer som gir deg poeng. Disse er like kreative minispill, som består av aktiviteter som balansering, kappkjøring, forsering av diverse hindre, og mye annet. Fine avvekslinger fra de mer komplekse hovedbrettene.
Det anbefales virkelig å spille gjennom enkeltspillermodusen, enten du koser deg alene eller kooperativt. Ikke bare fordi det er fryktelig moro, men også nettopp fordi du får med deg materialer og verktøy som senere brukes til å designe egne brett.
Lag egen verden
Så, Little Big Planet del to. Skaperverktøyet. Mange spill har latt deg designe egne brett, egne områder, egne utfordringer. Ingen har gjort det som LBP. Hadde vi hatt tid, ville vi egentlig laget en hel egen artikkel om hvordan man lager brett i spillet, men tid er mangelvare denne spillhøsten. Så vi kjører på her.
Du kan altså velge hvorvidt du vil starte et helt blankt brett, eller bruke noen av malene som bygger på områdene i enkeltspillerversjonen. Derfra blir din Sackboy plassert i denne tomme verdenen, og du kan rett og slett fritt begynne å plassere objekter og andre elementer.
Det er ikke helt ukomplisert altså, og krever en del opplæring. Derfor blir du tvunget til å se på instruksjonsvideoer hver gang du skal prøve på noe nytt, men det er nyttig. Du blir for eksempel vist hvordan man beskjærer objekter, så får du beskjed om å prøve det selv - og som belønning får du også nye verktøy eller objekter.
Alt sammen finnes i den samme menyen som brukes til å tilpasse utseendet på Sackboyen. Du klikker deg gjennom overflater du kan designe fra, gjennom objekter som kan plasseres i verden, og gjennom spillbarhetselementer som kan bakes inn i brettet. Du kan først velge materialer, for eksempel glass, betong eller tre, du kan lage alle typer overflater fra disse, og du kan senere beskjære disse rimelig fritt, dra i hjørner, lime ting sammen, rett og slett gjøre omtrent hva du vil. Alle dine kreasjoner kan i etterkant lagres.
Du kan også sette inn elementer du har plukket opp i enkeltspillerdelen, og som altså henger sammen med brettene du allerede har spilt. Som spesifikke dekorasjoner, klistremerker, kjøretøy, bakgrunner, fiender, og andre mer eller mindre viktige tillegg til dine verdener.
Siden Little Big Planets verden består av tre dybdenivåer, kan alt du plasserer settes i en av disse. Det er dermed en utfordring å gjøre navigasjonen lett og brettet logisk oppbygd.
Siden det ikke bare er snakk om å skape visuelle brett her, men noe som faktisk kan spilles, får du tilgang til å utplassere en rekke gameplayelementer, bevegelige deler, lyder som aktiveres når du går forbi, og mye, mye mer. Vi har så vidt rukket å skrape overflaten, og vi skulle gjerne hatt mer tid til å fordype oss i skapemulighetene enda mer før vi skrev denne anmeldelsen.
Men for å si det sånn, vi har lastet ned noen testbrett bygd ved hjelp av editoren, og det er helt vanvittig hva folk får til der ute. La det være anbefaling nok: Kun fantasien setter grenser for hva du kan gjøre i Little Big Planet. Men som sagt, det krever en del tålmodighet å sette seg inn i mulighetene her, så det er mulig at en del nykommere blir skremt eller overveldet av mulighetene.
Kontrolltrøbbel
Vi nevnte imidlertid i ingressen at LPB har noen små problemer, og disse gjelder først og fremst kontrollsystemet. Elegant som det stort sett er, har Sackboyen ofte problemer med å hoppe innover eller utover i brettene (som sagt har alle brett tre nivåer av dybde), noe som ikke nødvendigvis er ødeleggende, men kan rett og slett være frustrerende. Little Big Planet er også svært avhengig av sin egen fysikkmotor, noe som fører til noen feil her og der. Plutselig klarer du ikke å ta ordenlig tak i et objekt, plutselig er det en eller annen unøyaktighet i et hopp du skal utføre. Alt i alt fører dette til døden litt for ofte, så ja, vi har irritert oss på spillet et par ganger. Frustrasjonen økes ved noe urettferdige lagringspunkter: Du har til enhver tid tre liv på deg, klarer du ikke visse sekvenser med disse tre livene, er det tilbake til start. Og noen sekvenser kan være temmelig vanskelige. Men vi har alltid klart det til slutt. Og alltid blitt forelsket i LBP på nytt.
Helt nydelig
Før det blir alt for langt dette her, bare et par ord om presentasjonen: Vi vet allerede at LPB er utrolig, vanvittig pent. Noe av det mest visuelt unike på lang, lang tid. Mer enn det trenger man nesten ikke å si. I tillegg er vi blitt utrolig glad i musikken, Little Big Planet-soundtracket er faktisk utrolig fengende, der hvert brett har en egen låt som passer til brettets tematikk og geografiske plassering. Vi har litt lyst på et separat album med lydsporet, faktisk!
Så, Little Big Planet lever opp til forventningene. Spillet er faktisk kjempebra - velpolert, utrolig sjarmerende, ganske så krevende også. Og med det fabelaktige verktøyet for å designe egne verdener blir levetiden automatisk garantert. LBP er på mange måter et modig eksperiment, som oser intelligens og kreativitet, og som for en gangs skyld ikke slår feil. Vi anbefaler det på det varmeste, og smeller til med høstens første (kanskje siste?) terningkast seks.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
