Andre verdenskrig-sjangeren var fryktelig overbefolket i 2005, da det første Brothers in Arms-spillet ble sluppet. Likevel klarte UbiSofts taktiske eksperiment å skape seg en nisje, der intelligent design ble kombinert med mer avbalansert tempo. Samtidig som det ble fokusert på krigens personlige dramaer.
Tre år senere stiller det tredje spillet i serien i et annet landskap. Spillpublikumet er gått lei av andre verdenskrig siden sist, og konkurransen er dermed langt mindre. Hvor mange førstepersonsspill som omhandler konflikten kommer det ut i disse dager, tross alt? Strengt tatt kun Brothers in Arms og nye Call of Duty. Så sjangeren er langt fra overbefolket i dag.
Det er også positivt at Gearbox fortsetter sitt lille taktiske korstog. De gjør det de kan best, og forlater ikke nisjen sin. Dermed er ikke Hell's Highway dramatisk annerledes enn de tidligere spillene i serien. Har du spilt de to første, vet du sånn cirka hva du får.
Aldri alene?
Så, dette handler fremdeles om lagarbeid og hvordan du beordrer dine kolleger til å regne ild på tyske posisjoner mens du selv sniker deg langs siden og plukker nazistene ut en etter en. Dette er spillets hele grunntanke.
Altså: Du spiller i tradisjonell førsteperson, men har langt flere verktøy tilgjengelige enn å skyte og hive granater. Det viktigste er ordresystemet, denne brukes til å plassere dine lagkamerater på egnede steder og få dem til å utføre visse funksjoner.
Spillet bygger på utstrakt bruk av dekning, så hvert brett er fullt av objekter du og de andre soldatene kan gjemme seg bak, enten det er biler, gjerder eller solide vegger. Du kan selv "klistre" deg selv til objektene i beste Gears of War-stil, noe som gir deg trygghet fra fiendtlig ild. Og derfra kan du rolig peke hvor du vil ha kompisene dine og hva du vil ha dem til å gjøre. Ved å holde inne en av skulderknappene peker du med en markør på ønsket posisjon, og ikonet byttes ut fra kontekst - peker du på fiendtlige soldater, vil soldatene dine angripe dem med maskingevær, kaste granater eller skyte med bazooka, og peker du på et objekt som kan ødelegges vil de gjøre det også.
Ideen er altså at soldatene dine skyter på tyskerne i det uendelige, og sirkulære symboler over fiendtlige posisjoner viser hvor sårbare de er - fra rødt, via grått til blått. Rødt symbol viser at de er farlige, og du bør ikke bevege deg mot dem. Jo mer juling de får fra dine venner, desto tryggere er det for deg å gå til direkte angrep.
Gjennomtenkt
Taktikk er altså viktig her, du må posisjonere dine lagkamerater slik at kampsonen dekkes på mest fornuftig måte, og du selv må tenke før du beveger deg og drar fram våpenet. En av nyvinningene i denne utgaven av Brothers in Arms er muligheten for å ødelegge dekning. Objekter av treverk, som gjerder eller tønner kan skytes gjennom - så du er aldri helt trygg bak slike, og det er ikke fiendene heller. En smart taktikk er altså å bruke dine menn til å sprenge mest mulig av de ødeleggbare skjulestedene slik at nazistene har færrest mulig gjemmesteder.
Til tross for smart design av kampsituasjonene hindres disse av kunstig intelligens som er ofte alt for dårlig. Dine lagkamerater klarer ofte å sette seg fast i animasjoner, ta fullstendig ufornuftige ruter, plassere seg på andre steder enn du har bedt dem om eller ikke følge etter deg når du beordrer dem det. Det samme gjelder nazistene - de har for så vidt ingen intelligens i det hele tatt, og følger bare de samme, enkle rutinene om og om igjen.
Litt snodig kontrollsystem hindrer også spillflyten noe, da plassering av visse aktiviteter er helt motsatt enn på andre skytespill. For eksempel for å zoome inn må du trykke inn høyre analoge stikke, mens skulderknappene brukes til å gi ordre. Det krever rett og slett litt mer tilvenning enn spill flest, uten at det er et veldig dramatisk problem.
Gjentakelser
En annen ting som skuffer er rett og slett at Hell's Highway blir temmelig repetitivt etter hvert. De aller fleste brettene bygger på de samme prinsippene, du beveger deg fra område til område, nedkjemper tyske posisjoner på rimelig likt vis, peker rundt for å plassere dine underordnede, og så videre. Spillet forsøker på variasjon - en del ganger får vi spille helt alene, uten hjelp fra lagkamerater, og disse sekvensene mangler altså mye av det som gjør Brothers in Arms unikt: taktikk. Solosekvensene er med andre ord ytterst generiske FPS-øyeblikk som egentlig ikke hører hjemme her. Det finnes også noen brett der du kontrollerer tanks, noe som fungerer helt greit. Men spillet er på sitt beste når du må tenke taktisk, det er bare synd at det blir såpass repetitivt.
Bortsett fra spillbarhetselementene forsøker Hell's Highway å skille seg ut fra mengden ved å fokusere på den personlige dramatikken soldatene i mellom. Vi skal virkelig kjenne de unge soldatenes smerte og glede, og ta del i deres unike felleskap. Og for all del, historien er godt fortalt, vi klarer å føle en viss tilknytning til sersjanten Baker og hans menn, filmklippene som brukes mellom oppdragene er også veldig godt regissert og produsert. Problemet er at det ikke alltid er like lett å sympatisere når soldatenes ansikter er knapt animert og stemmeskuespillerne leverer sine linjer ofte helt uten engasjement. Det kunne vært bedre.
Ikke verdens peneste
Grafikken leveres tross alt av Unreal-motoren, men Gearbox har ikke klart å utnytte kapasiteten til det fulle. Spillet ser generelt pent ut, men mange av detaljene er svært forenklet. Gress, flammer og andre elementer ser ofte helt todimensjonelle ut, og animasjonene er ofte svake. Samtidig er fargepaletten veldig bredt, og det føles nesten litt absurd å slåss midt i disse nydelige grønne slettene. Hell's Highway er alt i alt ikke et stygt spill, men igjen, det er potensiale her som ikke utnyttes.
Og det er egentlig det vi føler om hele spillet. Det er absolutt ikke en dårlig tittel, men det kunne vært bedre. Det bygger på de samme grunnsteinene som tidligere Brothers in Arms-spill, men repetisjonen, middelmådige solooppdrag, den ujevne grafikken og dårlige kunstige intelligensen ødelegger det som kunne vært en skikkelig dramatisk og uforglemmelig krigsopplevelse.
