Mercenaries var god, upretensiøs moro i sin tid. En av de tidlige GTA-klonene (Mercenaries ble sluppet tidlig i 2005 til Xbox og PS2), spillet lot oss sprenge halve Nord-Korea i fillebiter, mens vi jobbet for diverse fraksjoner om å stanse en massiv atomkrig.
Dermed var det logisk å forvente at Mercenaries 2 ville strengt tatt følge i samme fotspor, samtidig som det benyttet seg av teknologiske fremskritt gjort med den nye konsollgenerasjonen.
Ikke helt.
OK, strukturen til spillet er ikke akkurat ulik. Vi spiller som en av tre leiesoldater som havner i Venezuela, der vår oppgave er å jobbe for diverse fraksjoner, og det ultimate målet er å eliminere landets diktator, Solano. Historien skal sikkert være bevisst harry og politisk ukorrekt, men fremstår strengt tatt som bare teit og uinspirert. Selv Army of Two klarte det litt bedre.
Åpenhet med forbehold
Så, prinsippet her er igjen en åpen verden, temmelig flott og variert (deler av det er låst til å begynne med), der forskjellige fraksjoner som den venezuelanske hæren, de kriminelle Pirater, rebeller eller det mektige, multinasjonale oljeselskapet, kontrollerer sine områder. Nøkkelen er å komme i kontakt med disse fraksjonene og utføre oppdrag for dem. I og med at fraksjonene ofte hater hverandre, kan det å jobbe for én fraksjon gjøre en annen fiendtlig innstilt mot deg. Så det er en liten balansegang der - men fiendtligheten kan raskt nullstilles ved å drepe noen for den andre fraksjonen, eller bare betale dem penger.
Og oppdragene du gjør for de forskjellige fraksjonene er ikke akkurat kreative. Stort sett handler det om å ta over utposter, der du må gå inn, drepe flest mulig, og kalle inn backup som tar over selve basen. Og det er jo forsåvidt gøy, men også veldig repetitivt etterhvert. Det finnes andre typer oppdrag, som bilkjøring, og til slutt vil du komme frem til oppgaver som faktisk hjelper deg med å finne ditt overorndede mål. Men veien dit blir etterhvert ganske kjedelig og ensformig.
Som seg hør og bør i spill med en åpen verden, finnes det mange frivillige oppdrag rundt om i miljøet, som å ødelegge visse hus eller fange spesifikke personer som gjemmer seg ute i skogen. Alt dette er også morsom et par ganger, før vi skjønner at det øyeblikkelig ødelegger vårt forhold til en eller annen fraksjon, og betaler ikke så bra at det er verdt det. Vi tjener liksom nok penger på å gjøre vanlige oppdrag.
Leveranser
Det unike med Mercenaries 2 er måten nytt utstyr kjøpes på. Nye våpen og nye kjøretøy leveres til deg via helikopter. Du må først kjøpe ustyret hos en av fraksjonene, for eksempel en spesifikk tanks, så må du sørge for at du har nok olje før du går inn i kampsituasjon slik at leveransen faktisk kan utføres, og til slutt må du finne tid og sted til å bestille droppet, noe som helst skjer mens du blir skutt på fra alle retninger. Du må nemlig bla gjennom en meny i sanntid, noe som kan være veldig plagsomt midt i en skuddutveksling. I tillegg er det alltid en fare for at helikopteret som leverer utstyret blir angrepet før det i det hele tatt kommer frem. Og velger du å bestille din svære, mektige tanks i god tid før du ankommer kampsonen, kan det hende at en eller annen fraksjon spreger deg ut av den før du i det hele tatt kommer frem til målet. Ulogisk, og unødvendig komplisert.
Det finnes andre hjelpemidler, som artilleriangrep eller bombeangrep, som hjelper litt. Men har også tendenser til å være veldig upresise. Flere av hjelpemidlene krever at du finner noen som kan gjøre jobben for deg, som helikopter- og jagerflypiloter og en kvinnelig mekaniker. Forøvrig er samtlige av disse fryktelig stereotypiske, nesten på grensen til det ubehagelige. Hvor originalt er det med en forfyllet russer eller en tøff latinsk jente?
Bevares, det er mye gøy å hente i Mercenaries 2. Spesielt fordi du kan sprenge virkelig så godt som alt, og det føles godt å hoppe inn i en tanks og rette munningen mot fiendtlige installasjoner og se på fyrverkeriet som oppstår. Dessuten er verden spillet foregår i veldig stor og variert. Det er moro å kjøre rundt og oppdage små hemmeligheter og flotte utsiktspunkter, selv om spillområdet aldri er like levende og personlighetsfylt som GTAs Liberty City.
Samtidig blir all moroa ødelagt av en uendelig liste med bugs og feil. Virkelig, det er sjokkerende at det går an å gi ut et spill i 2008 som er så langt fra ferdig.
Idioti
Vi merker det spesielt i kampsituasjoner. Våre skudd har ofte tendenser til å ikke treffe eller skade motstanderen selv om vi skyter ham rett i hodet på kloss hold. Fiendtlige soldater står ofte helt stille og reagerer ikke på angrep. Og når vi dreper dem forsvinner de noen ganger bare i løse luften. De blir også sittende fast i vegger, gjentar de samme animasjonene, og sier de samme, irrelevante tingene om og om igjen. Helikoptere som skal ankomme med forsterkninger kan like gjerne finne på å lande på et tak der soldatene som hopper ut blir sittende fast. Motstanderne ødelegger sine egne installasjoner. Og så videre, og så videre.
Og når vi ikke slåss risikerer vi å kjøre oss fullstendig ville, fordi GPS-systemet som skal vise raskeste vei til målet er overhodet ikke fungerende. Ofte viser det rett og slett motsatt vei til den vi burde kjøre. I tillegg blir vi straffet for å drepe uskyldige sivile, noe som er helt absurd fordi fotgjengere har ofte tendenser til å hoppe rett foran bilen vår. Vips, så blir vi fratatt litt penger.
Svak grafikk
Det er mer å klage på - for eksempel grafikken, som ligger et godt stykke under hva vi forventer fra Xbox 360/PlayStation 3 i 2008. Mye av grunnen ligger nok i at spillet også kommer til PlayStation 2, og det visuelle designet på de kraftigere plattformene bærer preg av det. Lavoppløselige teksturer, figurer med animasjoner som kan telles på en hånd, enkel geometri og ensformige bygninger er blant problemene. Det som redder spillet fra total kollaps er den flotte tegneavstanden og fin variasjon i terrenget - og eksplosjoner (med vi har sett bedre).
Det er et par elementer i Mercenaries 2 som redder opplevelsen - det er kult at co-op støttes, det er en hel del artige oppdrag her, det er ofte gøy å kjøre rundt og sprenge ting. Men når alt kommer til alt dette et ytterst forglemmelig actionspill som overhodet ikke klarer å konkurrere med mer vellykede, moderne sandkasse-titler som GTA IV eller Crackdown, og selv Just Cause eller Saints Row underholdt oss mer.
Les også vårt intervju med Cory Lewis fra utviklingsteamet her
