Will Wrights største prosjekt gjennom tidene er endelig ferdig og lansert. Som vi har ventet. Og samtidig innser vi at spillhøsten er plutselig sparket i gang med dette storspillet, herfra utover blir det ingen pauser. Men men.
Spore har jo vært omtalt et uttall ganger i løpet av de siste årene, og vi kan tenke oss at de fleste der ute har en viss ide om hva spillet går ut på. Men om du ikke har det, la oss gå gjennom konseptet kjapt: Du kreerer en liten skapning, som kan fritt utformes visuelt, og skal følge den fra den er en celle, gjennom hele evolusjonen frem til skapningen og dens etterhvert mange venner kan begi seg på romutforskning.
Selve skapeprosessen har vært mulig å leke seg med i flere måneder nå, da et separat program kalt Creature Creator har vært tilgjengelig siden i sommer, og du har sikkert sett mange av de villeste kreasjonene spredt rundt på nettet. Men nå får du bruke monsterne til noe.
Deilig designverktøy
Det å designe skapninger er herlig enkelt og fascinerende fleksibelt. Det er veldig klisjefylt å si det, men bare fantasien setter grenser. Du kan dra og slippe i kroppsdeler, og vi ser for oss uendelig mange timer bare med dette verktøyet.
Riktignok er selve skapningen bare en liten klump i begynnelsen av det faktiske spillet. Du starter nemlig i cellefasen, og din oppgave er veldig enkelt. Celleklumpen skal styres rundt ved at du klikker frem med musen, og du trenger ikke å gjøre stort mer enn å finne mat til den. Maten flyter rundt (hele spillets miljø i denne sekvensen er tilsynelatende en vanndam) og er enten kjøttbasert eller plantebasert. Det er forøvrig opp til deg hvorvidt skapningen din er kjøtt- eller planteeter. Så du skal spise deg mett og formere deg, og hver gang du finner en make får du mulighet til å legge til noen nye elementer til kroppen din. Dermed blir den lille cellen for eksempel litt sterkere fordi den har fått seg pigger. Og sjansen for å overleve øker. Hele det første stadiet tar strengt tatt veldig kort tid, og er en behagelig opplevelse ikke helt ulik Flow på PlayStation 3.
Før vi vet ordet av det blir det hele litt mer avansert - vi går inn i skapningsfasen. Monsteret ditt begynner nå å ligne noe, og du får endelig utforme dets utseende ordenlig. Bein, armer, våpen og andre detaljer låses opp og monteres, og du får plutselig ganske stor frihet i forhold til hvilken retning du vil utvikle skapningen din i. Konseptet i denne andre fasen av Spore er å bygge opp enkeltindividet, og du gjør det ved å enten angripe eller bli venner med andre grupper som lever i nærheten. Du kan utstyre kompisen din med våpen og mye helse, eller gjøre han flink til å synge og sjarmere - og det er opp til deg hvordan du vil overvinne territoriet. Vi valgte selvsagt vold.
Samling og dreping
Grensesnittet her ligner faktisk veldig på et hvilket som helst MMO, bare mindre komplisert. Du klikker på ikoner nederst på skjermen for spesifikke angrep, disse tar litt tid før de kan brukes igjen, og jo flere arter du utrydder eller blir venner med, desto mer utviklingspoeng får du. Det ultimate målet er å ta over hele landet, og med en gang du har vunnet i ditt umiddelbære nærhet, flytter hele stammen litt lenger vekk, og du får nye motstandere å hanskes med. La oss være ærlig, heller ikke denne fasen av spillet varer spesielt lenge, særlig hvis du velger den agressive ruten og knuser alt som står i veien. Det hele er som en ekstremt forenklet og forkortet World of Warcraft, men samtidig, på en måte er det kanskje denne delen av spillet vi likte best.
Kanskje fordi det er kun i denne sekvensen at du faktisk kan direkte bygge opp din skapning, eller kanskje fordi det er såpass sjarmerende å se alle de andre stammene på nært hold - og ikke minst møte på enorme monstre som vandrer rundt omkring og dreper deg med ett slag. Det er lurt å holde seg unna, men fascinerende er de.
Den sterkestes rett
Raskt går vi over til neste kapittel, der vi bygger opp hele stammen. Det er altså slutt på å utforme fysikken til din skapning her, fordi nå styrer vi hele gjengen. Spore går altså over i sanntidsstrategimodus, men igjen, veldig forenklet. Vi har en leir, og der bor det en håndfull av skapninger. Vi kan merke de enhetene vi har behov for, og sende dem avgårde til å angripe eller imponere andre. Noen bør bli igjen og samle mat, noe som er temmelig automatisk og innebærer at karene vandrer frem og tilbake og henter fisk eller kjøtt.
Innenfor landsbyen din kan du sette opp noen strukturer der det deles ut enten våpen eller instrumenter. Så, vil du angripe de andre landsbyene (igjen, slik vi foretrakk) kan du etterhvert dra frem spyd, brannbomber og øks. Vil du heller at de skal slutte seg til deg og bli venner, må du utstyre folkene dine med instrumenter, og spille musikk for dem.
Som sagt, du kan i denne fasen ikke lenger fikse på utseendet til skapningene dine, men du kan utstyre dem med klesplagg og rustning slik at de enten blir sterkere i kamp eller flinkere med sang og sjarm. Det er altså Spores gjennomgående tematikk svart på hvitt: Du har valgfrihet til å skape de monsterne du vil, men det er ganske tydelig at spillet vil at du skal velge én retning og holde deg til den.
Igjen, med litt gjennomtenkt ressurshåndtering og godt planlagte angrep tar vi over hele kontinentet med vår samling av forskrudde skapninger. Og da er det igjen tid for neste fase. En litt mer avansert strategivariant, kan man si.
Byplanlegging
Nå skal vi nemlig ikke ta over rivaliserende stammer, nå skal vi kontrollere hele planeten. Det er faktisk utbrytergrupper fra vår egen rase vi må hanskes med. Nå står også hele deres byer for fall, samtidig som vi må beskytte vår egen hovedstad. Det er igjen muligheter for å sette opp noen strukturer som gjør befolkningen lykkelig, men dette er helt symbolsk (vi kan bygge tre bygninger i hver av byene vi styrer). I tillegg bygger vi kjøretøy, og det er disse vi styrer i denne delen av Spore. Moroa her at selv om vi har null kontroll over skapningene på dette punktet, kan vi designe våre egne kjøretøy og bygninger. Verktøyet er så godt som identisk, og det er like moro å strekke og dra i byggeklosser som i kroppsdeler, selv om det kanskje føles litt mindre personlig. Vi koste oss i hvertfall med å bygge tanks, fly og skip med de strørste gunnerne vi kunne tenke oss.
Så det vi gjør nå er å ta over ressurser, samtidig som vi knuser andre byer med vår overlegne militærmakt. Det begynner å dukke opp diplomatiske muligheter, når andre byer kontakter oss med tilbud om samarbeid. Enda kulere blir det når vi blir venner med dem, for så å møte opp utenfor byens porter med fullt krigsutstyr og blåse dem i stykker. Hehe. Du må ikke slåss, selvsagt, du kan også imponere de andre med religion eller økonomi. Men vi følte ganske stor tilfredsstillelse når vi endelig bygde en flåte av bombefly, brant by etter by, og den aller siste på kartet faktisk overga seg av egen vilje.
Igjen, det er mye moro å hente i denne delen av spillet, men som tidligere, det er alt for lett og over alt for fort. Det tok ikke mange timene alt i alt før vi kom i gang med spillets avsluttende del, romfasen. Heldigvis er denne også den dypeste og mest avanserte.
Kolonienes anmarsj
Her skal vi altså utforske rommet med et skip, og skalaen er fascinerende. Med musehjulet kan du zoome ut og betrakte hele galaksen, eller zoome helt inn på en enkel planet. På dine reiser vil du treffe på mange sivilisasjoner, og disse vil du utvikle et forhold til. Du vil også få oppdrag, som gjerne går ut på å finne et eksotisk dyr eller utrydde noen på en annen planet, og det er ganske fantastisk å kunne besøke alle disse verdenene som er helt unike og forskjellige.
Det økonomiske aspektet er også dypere her, og du skal kolonisere andre verdener, sørge for at livet der trives, enten ved å endre atmosfæren eller økologien. Du må forholde deg til andre romfarende raser, og ikke sjeldent utføre kamphandlinger. Det er her, i romfasen, at Spore virkelig kommer til sin rett. Spesielt fordi du møter på andre spillernes kreasjoner, og det er virkelig aldri noen garantier for hva du vil oppdage på neste planet. Det er stort, omfattende, og åpner for timesvis med underholdende spilling. Det er imidlertid et stort savn at det ikke er noe støtte for ordentlig flerspiller. Spore virker tross alt til å være bygd for dette.
Heldigvis, selv om du må spille gjennom alle spillets faser første gangen du spiller Spore, kan du hoppe direkte til den ønskede fasen i etterkant.
Tynt, men komplekst
Men la oss være ærlige, de separate fasene i spillet er lite interessante hver for seg. Alle untatt romutforskningen er kortvarige, har lite dybde, og frister ikke til å spilles på nytt. Vi ser for oss at de fleste vil bare hoppe direkte til romfasen når de starter et nytt spill (men vi kan ta feil). Samtidig er hvert element av Spore ekstremt gjennomtenkt, fullt av sjarm og intelligens. Det er bare at Will Wright har ikke helt klart å få frem moroa. Hvorfor blir vi for eksempel nesten tvunget til å fortsette til neste fase når vi har vunnet forrige? Selv om vi kan fortsette å spille cellefasen, for eksempel, i det uendelige, er det ikke noe mer å hente der spillbarhetsmessig. Vi vinner ingenting.
På den andre siden, selv om de separate elementene ikke fungerer spesielt godt, limes de likevel sammen til en herlig helhet, der det hele tiden finnes en kontinuitet som gjør at vi gjerne vil fortsette å bygge opp det lille, virtuelle universet vårt. Vi ser hele tiden Wrights ambisjoner, vi ser hele tiden at det er noe å hente her for de aller fleste. Enten du vil bruke uendelig med tid på å skape monstre, som du knapt spiller, eller om du vil leke deg med de forskjellige fasene og eksperimentere med forskjellige innfallsvinkler (kanskje vi bør prøve ut mer diplomati neste gang?), har Spore noe for enhver.
Det er bare at det egentlig sjelden føles som et
spill og som oftest som en verktøy til å leke gud/skaper.
Spore er veldig bra. Det er mer sjarm og personlighet her enn i noen spill vi har sett på lenge. Mulighetene er enorme. Likevel er vi nokså skuffet over mangel på genuint innhold, genuin spillbarhet, og alt for mange begrensninger. Vi biter tennene sammen og gir Spore en firer, men en god og sterk en. Det
er et flott spill, men det føles hele tiden at det kunne vært mer...
