Bad Company representerer på mange måter et tematisk skifte for svenske DICE. Fra å konsentrere seg om å bygge lett tilgjengelige (men samtidig stadig mer komplekse) multiplayerspill, setter de sammen nå et mye mer komplett produkt, som både forsøker å levere en historie det går an å bli interessert i, samtidig som flerspillerentusiastene fortsatt får noe å sette tennene i.
Og gjett hva, det fungerer faktisk.
Vi konsenterer oss om enkeltspilleropplevelsen i første omgang - det er tross alt noe helt nytt innenfor Battlefield-serien, og dermed veldig interessant. Battlefield har aldri handlet om plott, om spennende personligheter, men likevel klarer de nå å inkludere dette i spillet på en elegant måte.
Så, Bad Company er navnet på en fiktiv avdeling innenfor den amerikanske hæren, full av ubrukelige utskudd, med en broket fortid, som sendes inn i farlige områder først. Før de profesjonelle soldatene. Bad Company kan ofres.
Useriøst
Men ikke bli for bekymret - dette er ingen tungt krigsdrama, tvert imot. Bad Company henter mye inspirasjon fra krigsfilmer som viser den mer humoristiske siden av krigen, og historien som fortelles er morsom, ironisk og faktisk ganske underholdende. De fire karene i Bad Company er en gjeng med sympatiske tullinger, ubrukelige som soldater, men med mengder av sjarm. Det starter med at de hjelper den amerikanske hæren med å nedkjempe russiske rebeller - men de får raskt nyss om skjult gull som oppbevares av en gruppe leiesoldater. Dette gullet skal de ha tak i, så de setter ut på sitt eget lille oppdrag.
Og dette er jo skikkelig moro for det meste. Bad Company tar faktisk en god del sjanser når det gjelder struktur av enkeltspilleroppdrag, når det gjelder visse spillmekanikker. Spillet er ingen revolusjon, men ofte en frisk pust.
Interessant enspiller
Enkeltspillerdelen består av syv massive oppdrag, hvert av dem dekker ett enormt brett der vi kan bevege oss rimelig fritt. Det er litt mer komplekst enn som så - når du begynner brettet, er det bare en liten del av det som er tilgjengelig, og mer og mer låses opp etter hvert som du utfører gitte oppdrag. Oppdragene selv består stort sett av å beordre deg til å ødelegge luftskyts eller rett og slett samles på et angitt sted. Men det er på en måte ikke selve oppdragene som er interessante, men veien dit. De svære og nydelige brettene åpner for masse eksperimentering, gir deg en rekke ruter til måler, og i beste Battlefield-stil kan du når som helst hoppe inn i kjøretøy og bruke dem til din fordel. For det meste bruker vi tanks, APCer og jeeper, men fra tid til annen kan vi hoppe i båter, og et av de senere brettene handler nesten utelukkende om å fly helikopter.
Det er rett og slett imponerende hvor godt det føles. DICE har virkelig klart å implementere tankegangen fra sine flerspillertitler, og gir oss en temmelig åpen verden full av krigens verktøy. Våpen ligger rundt omkring, kjøretøyene er tilgjengelige, det er bare å plukke opp det du trenger og bruke det til å forårsake ødeleggelse. Og samtidig klarer DICE å geleide oss gjennom historien ved å stramme det hele inn med noen skriptede sekvenser, noen veldig spesifikke oppdrag og andre smarte virkemidler. Balansen er virkelig ivaretatt, og resultatet er en intelligent, utfordrende og interessant enkeltspillerkampanje. Dette er genuint underholdende.
Spreng deg gjennom
Det som virkelig gjør stor forskjell hva spillbarheten angår er de mye omtalte ødeleggbare miljøene. Det kan høres ut som en gimmick, som et billig forsøk på å skille seg ut fra mengden, men tro oss: Frostbite-motoren gjør en glimrende jobb. Så, du kan ikke ødelegge hva som helst, når som helst. Noen begrensninger er satt: Husene kan ikke rase fullstendig sammen, da det ville ødelegge spillets flyt fullstendig. Men du kan sprenge deg gjennom så godt som hvilken som helst yttervegg, ødelegge nesten all beskyttelse og veltre trær og vegetasjon.
Det føles herlig tilfredsstillende å gjøre det. Vi ble så godt som aldri lei av å blåse hull i veggene. Og ironisk nok er det plassert eksplosive tønner nesten overalt i spillets verden, for å gjøre enda større eksplosjoner mulig. Det viktigste er imidlertid ikke at vi kan sprenge vegger, men at fienden kan gjøre det. Plutselig er det aldri trygt å skjule seg inne i et hus eller bak trær, fordi det er stor sannsynlighet for at veggen blir plutselig sprengt i stykker og skjulestedet ditt blir fullstendig smadret sammen. Det skjer faktisk, og tvinger deg til å tenke ganske så annerledes. Smart.
Nye løsninger
Det er et par andre virkemidler DICE har tatt med for å gjøre litt om på taktikkene som brukes. For eksempel helsesystemet: I stedet for helsepakker eller regenererende helse må vi selv sprøyte oss med et eller annet livgivende stoff. Du hat uendelig med det, men det tar tid mellom hver gang du kan benytte deg av det. Det føles litt merkelig å sette sprøyter midt i de hektiske kampene, men det fungerer faktisk ganske så greit. Men om du dør, blir du faktisk heller ikke sendt tilbake til siste lagringspunkt. Du respawner akkurat som i flerspillermodus, noen skritt tilbake, mens kampen fremdeles pågår slik du forlot det. Fiendene du drepte før du døde er fortsatt drept, bygninger som ble sprengt er fremdeles i stykker. Det er en løsning som sikkert kan kalles kontroversiell, men vi liker det veldig godt. Det fjerner mye av frustrasjonen ved å spille vanskelige sekvenser om igjen.
Når det er sagt er ikke Bad Company en perfekt opplevelse. Slapp kunstig intelligens dreper en del av gleden her. For det første, dine tre kompiser (de er med deg nesten gjennom hele spillet). Du har ingen kontroll over dem, hvilket for så vidt er ganske greit, men de kunne i det minste klart seg litt bedre på egenhånd. Men nei, de bidrar knapt med noe som helst. De er svært lite treffsikre, ofte glemmer de fullstendig å reagere selv om en fiendtlig soldat faktisk skyter dem i trynet (de er udødelige, så du slipper å passe på dem i hvert fall), og de setter seg fast i omgivelsene noen ganger. Resultatet er at selv om du har tre lagkamerater med deg føles spillet stort sett som en solo-opplevelse. De andre er bare der for humorens skyld.
Motstanderne derimot, virker ofte til å være litt for flinke. De legger merke til deg fra lang avstand, noe som gjør sniking så godt som umulig, og de tåler ofte alt for mye (noen ganger trodde vi nesten vi spilte Crysis).
Men selv om nivået på kunstig intelligens er veldig varierende her, lar vi ikke det ødelegge opplevelsen for mye. Fordi Bad Companys enkeltspillerdel uansett er noe av det morsomste innenfor krigsspillsjangeren siden Call of Duty 4. Det oser kreativitet og ønske om å fornye sjangeren, det byr på mye genuin spillglede. Og det klarer å få oss til å le. Dine medsoldaters kommentarer i mellomsekvensene er ofte genuint morsomme og virkelig godt skrevet - selv om noen ganger prøver de litt for hardt.
Multiplayer, naturligvis
Nå glemte vi helt å skrive om flerspillerdelen av spillet, og for de fleste er jo dette grunnen til at de spiller Battlefield i det hele tatt. Denne er naturligvis akkurat så finpusset og gjennomtenkt som forventet fra DICE.
Det kan virke litt skuffende at bare én flerspillermodus er tatt med (selv om vi har visst det hele tiden), og det er Gold Rush-varianten, der målet er at to lag kjemper om å overta kasser med gull. Vellykede overtakelser fører til at nye områder av kartet låses opp. Prinsippet modusen bygger på er altså ikke nytt i det hele tatt, men her snakker vi sedvanlig Battlefield-sjarm og enkelhet. Du kan hoppe inn i kjøretøy og helikoptre, det finnes nok av utstyr som er nyttig både i defensive og offensive posisjoner, brettene er nydelige, flott designet og meget balanserte. DICE kan flerspiller, og det vises. Som seg hør og bør kan du også velge mellom forskjellige klasser med sine styrker og svakheter, du samler inn erfaringspoeng ved å rett og slett være flink, og du kan følgelig låse opp nytt utstyr innenfor klassen din. Bad Companys flerspillerdel skjuler ikke sine inspirasjoner, men når hele modusen er såpass solid og underholdende, synes vi ikke det er noe å klage på.
Den virkelige testen gjenstår fremdeles, det blir spennende å se hvorvidt inntog av "virkelige" spillere påvirker spillets ytelse, men så langt vi kan se ser det lovende ut. Og DICE lover minst én modus til etter lansering, Battlefield-klassikeren Conquest.
Finpolert
Teknisk sett er det veldig lite å utsette på spillet. Grafikken holder veldig høy standard: Spesielt imponert er vi over glimrende, realistiske animasjoner på våre soldater i mellomsekvensene, men også selve omgivelsene scorer høyt. Kanskje er detaljnivået inne i spillets mange bygninger nokså lavt, men de herlige, åpne brettene med masse vegetasjon, variasjon og fantastisk tegneavstand mer enn verdt inngangsprisen. DICE har definitivt vært flinke med å unytte konsollenes muskler, og resultatet er et ekstremt velpolert spill.
Det samme med lyden - stemmearbeidet til skuespillerene er meget godt, og våpenlydene skikkelig tilfredsstillende. Alt med Bad Company roper høyt budsjett og solid håndtverk.
Så, som vi sa, det er vanskelig å mislike Bad Company. Bare det faktum at enkeltspillerdelen er såpass underholdende (det er tross alt et Battlefield-spill) gjør at spillet scorer høyt hos oss. Og når vi i tillegg får med svært god flerspillermodus, flott grafikk, masse humor... Hva mer kan man ønske? Joda, spillet sliter med ujevn kunstig intelligens og et par andre feil, men vi har det gøy. Og det gjør Bad Company til en suksess i våre øyne.
Skikkelig flerskjerm-støtte.
